I dag var Larissa på en6 timers lang busstur. Hun var flink til å ligge stille. På ei fergje gikk vi ut av bussen og opp til kafeteriaen. Larissa gikk litt nølende opp trappen. Det var en smal, bratt springmetalltrapp. Hun fikk ros hele veien. Jeg tror aldri vi hadde fått henne til å gå ned denne bratte trappen, så vi fant en annen trapp. Den andre trappen var også bratt, men det var i det minste ikke noen sprinkeltrapp. Hun er fremdeles litt nølende opp busstrappene og hun tar gjerne hele trappen i ett hopp. Bussjåføren måtte smile av oss når vi skulle inn igjen på fergja. Jeg forsøkte å få henne foran meg, men hun ville ikke. Da gikk jeg først og hun kom etter meg. Hun gikk et lite stykke baklengs i midtgangen før hun fant ut at det var best å snu seg. Dette er vel noe hun finner mer og mer ut av gjennom erfaring.
Vel fremme på bystasjonen gikk vi til ei gate i nærheten og bestilte drosje direkte dit. Det er ofte lettere å få en drosje til å komme til en spesiell gate enn å stå i en lang kø med få drosjer der bussen stopper. Larissa begynte igjen å gå med snuten nedi bakken, men jeg ga henne et lite napp i kobbelet og hun sluttet med det. Hun var litt nølende opp ei trapp, men det var egentlig ikke så rart, for noen steder lå det klumpevis med snø&is hvor solen ikke kom til. Hun var flink til å følge etter i sele, men hun går ofte litt sine egne veier, akkurat like mye slik at jeg frykter vi skal til å krasje med folk, men det går som regel greit..