Fiskeolje

Jeg burde absolutt begynne med fiskeolje til Flex. Han røyter mye hele tiden. Jeg brukte fiskeolje til Oda og Larissa en periode, men det opphørte. Jeg synes det ble for mye søl. Nå har jeg blitt tipset om lakseolje på flaske med pumpe der hvert trykk på pumpen inneholder 1,25 ml og Flex skal ha 6 trykk pr. dag. Jeg har forsøkt flaske med pumpe tidligere, men denne lakk en del og jeg klarte å grise med den også… Men jeg skal la det få en sjanse til og håpe på det beste.

Det er også mulig å få tak i fiskeoljekapsler. Her varierer det mye fra produsent til produsent. Noen typer skal en hund på ca. 40 kg ha to kapsler av, men f.eks. Dr. Baddakys fiskeolje skal en hund på 30 kg ha 6 kapsler om dagen. Da går en boks med 100 kapsler fort unna, men det er jo svært praktisk når man er ute på reise.

Jeg kan lese bl.a. følgende om fiskeolje:

Viktige organer i kroppens forsvarsmekanismer er huden og mage-tarm kanalen. I alle disse organene har vevshormoner laget av omega-3 fettsyrer en veldig viktig funksjon. Omega-3 fettsyrer er også viktige byggesteiner og finnes i særlig store mengder i for eksempel hjernen, øyets netthinne og i sædcellene. Som regel får kjæledyrene alt for lite omega-3 fettsyrer. Hunde- og kattefôr inneholder som regel store mengder omega-6 fettsyrer, men lite omega-3 fettsyrer fra fisk (fordi disse lett fører til harskning av tørrfôret.)

Omega-3 har en positiv effekt på:

  • Hud og pels
  • Hjerte
  • Ledd
  • Klør, høver
  • Nyrer
  • Immunsystem

Tiltak mot Flex sin sensitive mage

Flex har en tendens til å forsyne seg godt av naturens «godsaker». Spesielt hardt går det utover pinner og kongler. Dette kombinert med at han har en mer sensitiv mage enn mine to tidligere hunder, fører til hyppig oppkast og diaré. Jeg har i dag søkt litt rundt på nettet etter tiltak mot dette. Det var vanskelig å finne noe fornuftig, men jeg kom over følgende kommentar: «Diaré kan være en indikasjon på allergi eller intoleranse, men det er sjeldent vi ser dette hos valper. Om det er blod i avføringen eller hunden både har diaré og oppkast, er det viktig med et besøk hos veterinæren: dette kan nemlig være et tegn på alvorlig sykdom!» Jeg velger å ta det med ro. Flex sin diaré og oppkast er ikke kronisk, men oppstår som regel etter at han har løpt løs på tur. Da ser jeg en årsakssammenheng.

På nettbutikken Animail.no, selger de produktet Purina Veterinary Diets Canine Fortiflora. De skriver bl.a. følgende: «Purini Veterinary Diet FortiFlora er et næringstilskudd for hunder i alle aldrer, spesialskapt og med en bevist effekt på å fremme helse og balanse i tarmen. Det inneholder mikroinnkapslede melkesyrebakterier som probiotika, som finnes naturlig i tarmene hos alle friske dyr. Det inneholder også høye doser av C- og E-vitamin.»Det kan brukes f.eks. ved stress og fordøyelsesproblemer. Jeg er imidlertid litt skeptisk; er det noe som er produsert hovedsakelig for å tjene penger? Jeg spurte på diskusjonsforumet Hundesonen.no, men venter foreløpig på svar. For øvrig et diskusjonsforum jeg kan anbefale. Både seriøst og med god aktivitet.

Jeg ser at Hill’s har et hundefôr; Science Plan™ Canine Adult Sensitive Stomach Chicken with Egg & Rice hvor de bl.a. skriver: «Hill’s™ Science Plan™ Sensitive Stomach inneholder høykvalitetsingredienser som egg, kylling og ris, som er lettfordøyelige og hjelper til med å sikre et optimalt opptak av næringsstoffer. En mild fordøyelse er fremmet gjennom en optimal balanse av lettfordøyelige proteiner og fett, i tillegg til en unik blanding av fiberkilder for en god tarmhelse. Denne avanserte ernæringen for en komfortabel fordøyelse støtter også en skinnende pels og hjelper til med å opprettholde ideell kroppsvekt.»

Flex kastet opp

I dag hadde Flexen vært ute på tur og løpt og lekt sammen med Lucas. Flex er en «kroniker» når det kommer til å spise blåbær. Det har alle mine hunder vært. Men flex nøyer seg ikke bare med blåbær og bringebær, men kvister og løv smaker også godt. Etter noen timer kom noe i retur. For første gang kastet han opp på matten sin i stuen/gangen. Det vanlige er at han kaster opp på en matte eller et teppe. Derfor, her i hus har vi ganske billige tepper 🙂 Da var det ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene, finne frem tørkepapir og plastpose og få det opp. Dette drittarbeidet synes jeg som regel går greit, men i dag brakk jeg meg flere ganger. Jeg skal ikke utdype konsistensen annet enn at det minnet om litt løs avføring og luktet… Men, det var tørket opp innen 3-4 minutter.

En vellykket tur til sentrum

I dag gikk Flex og jeg til sentrum. Det ble en svært vellykket tur. Jeg gikk først til lufteområdet vårt. Det er på veien mot butikken og bybanen. Vi krysser en stor åpen plass, men det har gått veldig greit. Flex har stø kurs de 200 m. vi må krysse. Akkurat der er jeg svært glad for å ha hund; jeg er redd at det kunne lett bli et problematisk område om jeg kun gikk med stokk. Når vi nærmet oss fortauet på den andre siden, begynte Flex å pipe. Det betyr at han enten må gjøre fra seg eller at han ser en annen hund. I dag så han en annen hund; det merker jeg på gangen hans. Han blir ivrig og får en litt mer «spenstig» gange. Når vi nærmet oss hunden, måtte jeg ta kobbelet i høyre hånd og minne ham på at han var på jobb og måtte konsentrere seg. Han ble litt for ivrig når vi kom helt tett på. Jeg stoppet opp og slapp selen. «Kan du gå forbi?» spurte jeg, men damen sa at det fikk hun ikke til fordi hun hadde en sykkel med seg. Den forklaringen forstod jeg ikke, men vi kom oss forbi. Så fort vi har lagt hunden bak oss, bare noen meter, blir Flex konsentrert igjen. Ute av syne, ute av sinn, er det noe som heter.

Vi gikk feilfritt videre. Vi krysset gaten, fant stolper og fant trappen opp til bybaneperrongen. Når vi gikk opp trappen, kom det en liten, gneldrete hund bak oss som også skulle på bybanen. De stilte seg selvfølgelig der jeg hadde tenkt å stå for å komme inn på riktig sted i vognen, men når bybanen stoppet, sa jeg «søk dør» til Flex og han fant den nærmeste døren. Jeg kom vel og merke inn på feil sted i vognen, svingte til høyre og håpet på det beste. «Det er ledig her» sa en dame og viste til et klappsete som stod langsetter veggen. Den andre hunden hadde gått på bybanen en dør bortenfor og fortsatte med gneldringen sin. Folk rundt meg ristet på hodet og var oppgitte. Jeg takket damen som viste meg sete og satte meg og ba Flex krype under setet. Flinke gutten gjorde dette og først nå sa damen at hun hadde en hund ved siden av seg. Den reagerte ikke Flex på og de lå fint ved siden av hverandre. En god trening for Flex som kan være litt for opptatt av andre hunder.

Vi snakket om hunder. Hun sa at for å få hunden sin godkjent i den svenske kennelklubben, måtte man gå en løype med hunden hvor den ble testet for psykisk robusthet og utholdenhet. Bant annet skal den takle brått overraskende ting, som at noe plutselig kommer frem fra en busk eller at noe faller ned ved siden av hunden. Dette synes jeg er svært klokt. I Norge går man kun etter utseende og det sier ingen ting om det som er viktig i det daglige samspillet med hunden. Det er tross alt samspillet i hverdagen som er det viktige med en hund. Utseende, etter min mening, har kun noen verdi om man skal gå på utstilling med hunden. Jeg tror at de fleste har hund fordi man ønsker å ha selskap og en interesse.

Ved siste stopp, skulle vi av. Vi gikk ut på venstre side, svingte mot høyre, søkte opp en «stolpe (egentlig en trestamme), over gaten og vi søkte opp en stein. Jeg liker å ha holdepunkter på veien for min egen orienterings skyld. Flex var flink og stoppet for alle kanter. På denne veien kan han lett hoppe over å stoppe for kantene, men ikke i dag og han fikk mye ros og en og annen godbit.

Vi trener lydighet

I dag hadde Flex og jeg litt lydighet utenfor leiligheten. Vi trente «marsj til plass», der han skal gå og legge seg på selen og bli der til jeg ber ham om å komme, og vi trente på å gå fot. Jeg hadde på ham førerhundvesten hans, for å vise andre beboere i området at han er førerhund, og bjellen han bruker når han løper løs for at jeg lettere kan kontrollere hvor han er og hva han gjør. I begynnelsen ville han mest leke, men etter hvert forsto han at det ikke var lek. Han var flink til «marsj på plass» og han ble der selv om jeg gikk litt rundt.

Vi trente litt på apportering inne. Det er han ikke like trygg på og jeg ønsket ikke å gjøre det med forstyrrelser rundt. Jeg varmet opp med at han skulle apportere bamsen sin. Når det gikk fint, gikk vi over til at han skulle apportere halsbåndet. Det gikk også fint. Etter hvert ble han ukonsentrert og da valgte jeg å avslutte.

Flex er dusjet

Flex har i det siste luktet stramt av hund. Jeg antar han ble dusjet på førerhundskolen før førerhundtreneren kom med ham 4. juli, men de dusjer hundene med grønnsåpe og det synes jeg ikke gir et like langvarig resultat. Selv bruker jeg en sjampo som koster ca. 200 kr., men jeg synes det er verdt det. Han dusjes tross alt ikke så ofte. Jeg dusjer ham som regel om sommeren og før jul, og ellers om han begynner å lukte hund. Med fare for at jeg gjentar meg selv, mener jeg det er viktig at jeg som førerhundbruker holder hunden så ren og luktfri som mulig. Hunden kan vi ha med på offentlig transport, drosjer og på restaurant og da mener jeg vi har en forpliktelse til å gjøre vårt til at hunden er til minst mulig sjenanse for andre, f.eks. med å redusere hundelukt så langt det går.

Derfor: I dag måtte Flex inn i dusjen. Han var flink og stod helt rolig under dusjingen. Han hadde ingen motforestillinger mot å gå inn i dusjkabinettet. Det overrasket meg litt. Det er første gang jeg dusjer han her vi bor nå og dusjkabinettet er ikke så stort, men gutten gikk inn og stilte seg fint opp. Han er veldig flink til å stå stille, også når jeg kammer han. Han står og logrer hele tiden mens jeg småsnakker med ham.

Flex røyter mye nå for tiden. Det kan være fordi han ble fôret på Labb en periode, men nå har han fått Royal Canin Adult i fire uker og det burde ev. gi resultater. Om han ikke begynner å røyte mindre de nærmeste ukene, må jeg vurdere å gi ham fiskeolje i maten.

Flex forstår at jeg ikke «er som alle andre»

Flex har lagt seg til en søt vane. Når vi kommer inn fra lufting og jeg har satt meg, kommer han og legger hodet i fanget for å få litt kos, og selvsagt får han kos. Godgutten fortjener mye kos.

I kveld måtte han ikke skite når jeg gikk ut med ham. Han ble bare stående og for å si at «jeg er ferdig» sparket han et par ganger i grusen. Det er utrolig hvordan de forstår at jeg ikke «er som andre». Jeg måtte smile av ham.

Flex får 2 dl fôr i skålen sin og 1 dl i en aktivitetsterning. Den triller han på med snute og labber og fra 1-tallet faller fôrkulene ut. Han koser seg med denne, logrer og er ivrig. En labrador gjør alt for noe spiselig. Når jeg ber ham finne terningen, «he er terningen?», stiller han seg opp rett fremfor den, men om samboeren min, som er svaksynt, ber han finne den, viser han det ikke like tydelig. Han forstår jo ikke at jeg er blind, men han forstår at jeg trenger tydeligere signaler for å finne terningen.

Trene på veien

I dag møtte jeg samboeren min i sentrum. Vi trente litt på veien til og fra et kontor jeg besøker med jevne mellomrom. Jeg synes det var tryggest å trene litt på veien før vi går der alene. Det er tross alt et sted vi ikke har gått på siden november i fjor pga. min skade i ryggen. Flex husket veien uten problemer. Det var jeg som strevde litt. Jeg husket ikke helt avstandene helt riktig. Vi skal til kontoret førstkommende tirsdag og jeg tror det vil gå fint. På et tidspunkt søker vi opp noe jeg kaller for en «stav» til Flex. Jeg sa til Flex «søk stav» og han gikk bort til staven sin. Jeg bøyde meg halvveis ned for å klappe han, men samboeren min stanset meg og sa at det stod en mann der. «Dette heter brannhydrant» var mannens kommentar. Jeg fikk problemer med å holde meg alvorlig.

Etter treningen spiste vi middag på Egon. Jeg har ikke møtt på problemer med å ha med meg Flex på Egon. Vi ble vist til et bord hvor det gikk få personer forbi oss, men Flex lå innenfor meg etter at vi hadde flyttet på en stol. Flex er flink til å holde seg passiv når han er på en restaurant. Det er bra. Etter Egon-besøket gikk turen videre til Ikea. Der fikk Flex litt trening i å gå ved siden av meg i kobbel i selen. Jeg holdt i samoers arm. Han fikk tilbud om vann og drakk, som vanlig, godt.

Årlig veterinærkontroll

I dag hadde Flex «EU-kontroll» hos veterinæren som alle førerhunder må igjennom hvert år. Der ble han sjekket fra snute til hale. Jeg vet ikke om jeg var helt fornøyd med veterinæren. Jeg synes den ble gjort raskt og overfladisk, men hun var flink til å sjekke leddene hans.

Flex veier nå 30,1 kg. Han har med andre ord gått ned ca. 1 kg på 3 uker. Jeg kommer derfor til å øke mengden fôr til 3 dl morgen og kveld. Flex bør veie 32-33 kg. Veterinæren mente derimot at han var fin nå og at han ikke burde legge på seg noe. Der velger jeg å høre på Veiviseren og fôrvertene. Hun mente også at klørne fremme var passelig lengde på, men der er jeg også uenig med henne. Hun klippet de litt, men det var også litt.

Hun sa på et tidspunkt at «…med den mosjonen han får…» og jeg fikk inntrykk av at hun mente at den eneste mosjonen Flex får er når han går i sele. Det er mange som tror det, dessverre, og beklagelig nok er det noen førerhunder som lever uten mosjon, men Flex får løpe løs i ulent terreng sammen med assistenten min mandag og torsdag. Da tar han seg virkelig ut sammen med Lucas. Lucas og Flex har blitt bestevenner og leker fint sammen og kan være passive sammen uten problemer.

Vi trener på veien til og fra butikk og bbane

Etter at Flex og jeg gikk oss litt bort tirsdag i forrige uke, trente jeg og samboeren min på veien til Kiwi og bybanen. Nå forståår jeg hva vi gjorde galt. Vi fortsatte rett frem istedenfor å gå til høyre og krysse veien på et punkt. Vi fant et skilt som fint fungerte som stolpe, og når jeg sier «søk stolpe», ivrer Flex til stolpen, for den stolpen kommer det godbiter ut av! Nå vet vi hvor stolpen er og hvor vi skal krysse veien.

Jeg er litt usikker på veien etter butikken. Jeg vet hvilke holdepunkter vi skal søke opp, men jeg er litt mindre sikker på avstander og når jeg skal gi kommandoer. Dette er jo noe som vil hjelpe seg etter hvert som jeg blir bedre kjent. Et sted må jeg søke opp en stolpe på en strekning hvor det er flere stolper. Jeg vet nå at der metallgjerdet tar slutt, er den riktige stolpen og om jeg skulle gå for langt, vil jeg komme til en kant ned. Jeg vet også at for å stille meg med døren til bybanen slik at jeg kommer inn der det er flest «hundevennlige» seter, dvs. der Flex kan krype delvis under mitt sete, vet jeg at vi nå må gå noen meter etter at skuret med tak over tar slutt, der det er noen riller i underlaget (ledelinjer for stokkbrukere) og om vi går for langt, kommer vi til en benk. Dette er små kjennetegn som er viktig å vite om for meg, for å kunne orientere meg, og som seende kanskje ikke tenker over.

Når vi kommer fra bybanen, skal vi søke opp en trapp som leder oss ned fra perrongen og på et fortau. Her søker Flex opp gelenderet i midten av trappen, hvor det kommer godbiter, og jeg går ned med å holde meg i gelenderet og ha Flex i kobbel. Flex vet at han ikke har lov til å begynne på trappen før jeg sier «vær så god» og at han skal gå bak eller ved siden av meg. Jeg bruker han ikke i sele på vei ned i trapper pga. dårlig balanse etter noen operasjoner i det ene beinet. Nede på fortauet skal han gå frem til en kant og deretter går vi til venstre og skal følge høyre fortauskant. Akkurat dét å følge høyre kant er litt utfordrende for en førerhund som er opplært til å følge den venstre kanten.
På vei hjem, fikk Flex vann i en skål i skyggen. Denne dagen var det strålende sol i Bergen og mer enn 25 gr. Da er det viktig å tenke på vann til hunden. Jeg stopper i skyggen. Jeg opplevde med Oda, min første hund, at hun sved seg litt på den ene poten etter å ha stått på varm asfalt. Man lærer av erfaring. Når vi kom hjem, fikk Flex på nytt friskt vann og jeg fikk meg en god dusj i kaldt vann. Flex er flink til å drikke. Han drikker nesten litt for mye. Det kan se ut til at han noen ganger tror at vann må behandles på samme måte som mat. Noen ganger velger jeg å avbryte drikkingen hans. Om han virkelig er tørst, drikker han litt senere igjen. Oda og Larissa, spesielt Oda, var dårlig på å drikke. Jeg måtte ta litt leverpostei eller buljong i vannet for å få henne til å drikke tilstrekkelig.
xx

Førerhund nektet adgang ved Brimi Fjellstugu

I VG kunne vi lese i går om Ingun Myhrvold og førerhunden som ble nektet adgang på Brimi Fjellstugu når hund og hennes mann og noen venner skulle avslutte en fin dag med et bedre måltid. Hun ble nektet på tross av at hun viste frem legitimasjonen som forteller at førerhunder har lov til å være med der det serveres mat. Innehaver, Vegard Brimi, sier følgende til VG: «Jeg kan ikke særlig mye om hvilke rettigheter hun har eller hvirke paragrafer som gjelder, mitt poeng er at damen aldri ble nektet adgang, det er hunden jeg ikke vil ha i restauranten». Her har innehaveren misforstått to ting totalt:

  1. Ved å nekte en førerhund adgang, nekter han også førerhundbrukeren. Vi som førerhundbrukere har skrevet under på et papir der det bl.a. står at vi skal ta godt vare på hunden. Vi har ikke lov til å forlate hunden vår uten tilsyn utenfor enten det er butikk eller restaurant. Man vet aldri hvilke mennesker som kommer forbi og hva hunden i verste fall kan bli utsatt for, som kan ødelegge hjelpemiddelet som koster 350.000 kr.
  2. Jeg synes at han, som innehaver av en restaurant, plikter å sette seg inn i hvilket regelverk som gjelder. Når han i tillegg får se legitimasjonskortet, hvor det henvises til paragrafer, har han lite å fare med som unnskyldning.

Til NRK sier han: «Vegard Brimi ved Brimi Fjellstugu sier at han først ikke så at det var en førerhund, men at Ingun og ledsageren aldri ble nekta inngang.» Men hva da når han så at det var en førerhund? Han viser til at restauranten har et forbud mot dyr ettersom han har fått negative tilbakemeldinger fra andre gjester på at det har vært dyr tatt med inn. Men det er lys i tunellen: «»Jeg kan ikke alle disse reglene og paragrafene knytta til hva en person med førerhund har rett på. Det må jeg nå lære meg, sier Brimi.»

I Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 852/2004, vedlegg II, kapittel IX, nr. 4 står det:

«Egnede metoder skal tas i bruk for å bekjempe skadedyr. Egnede metoder skal også tas i bruk for å hindre at husdyr får adgang til steder der næringsmidler tilberedes, håndteres eller lagres (eller, dersom vedkommende myndighet tillater det i særlige tilfeller, for å hindre at slik adgang fører til forurensning).»

Videre står det følgende i Forskrift om næringsmiddelhygiene:

«§ 14. Virkeområde
I dette kapitlet fastsettes bestemmelser om nyttehunders adgang til næringsmiddelforetak i henhold til forordning (EF) nr. 852/2004 vedlegg II kapittel IX nr. 4 annen setning.

Med nyttehund forstås førerhund eller servicehund som er spesielt trent til å utføre oppgaver for blinde eller sterkt svaksynte personer eller for personer med fysisk funksjonsnedsettelse.

§ 15. Særskilte bestemmelser om nyttehunder
«Forbudet mot husdyr etter § 1, jf. forordning (EF) nr. 852/2004 vedlegg II kapittel IX nr. 4 annen setning, gjelder ikke for nyttehunder som medbringes i de områdene av næringsmiddelforetak hvor kunder ordinært har adgang.»

Vi gikk oss litt bort…

I dag la Flex og jeg ut på butikktur. Vi var svært stolte begge to da vi kunne tusle inn dørene til butikken etter å ha gått veien til butikken helt feilfritt. Flex stoppet for kanter, holdt retning, søkte stolper osv. der han skulle. Vi fikk hjelp til å handle inn noen varer til hjemmelaget lapskaus og vafler. Jeg puttet varene i sekken og vi gikk ut, men der tok jeg feil av retningen, men vi fant ut når jeg spurte en dame omveien. Det har flere ganger slått meg; når jeg går med hund, nyer snille folk seg med å angi retningen, men om jeg går med stokk, skal de følge meg helt frem dit jeg skal.

Vi krysset parkeringsplassen, ned en liten trapp, krysset over veien, gikk over broen, og så… Ja, hva så Flex? Jeg hørte at jeg plutselig gikk mot en bilvei jeg ikke forventet å høre. Vi stoppet og snudde. Jeg peilet omtrentlig på retningen og trodde jeg visste hvor jeg var, men måtte konkludere med at jeg hadde mistet oversikten. Samboeren min er på sommerferie hos sine foreldre, men jeg ringte ham og forklarte hvor jeg visste jeg hadde gått, hvor jeg trodde jeg hadde gått og hvordan lydbildet så ut rundt meg. Jeg hadde snudd og lagt den uventede bilveien bak meg og jeg gikk på venstre side over en bro. Jeg stoppet en dame og hun sa at jeg var like ved en skole. Samboeren min fikk veiledet meg tilbake til kjente stier. Når vi la på, visste jeg omtrentlig hvor jeg var, men for sikkerhets skyld fant vi frem til lyskrysset og begynte med blanke ark. Men, vi gikk feil, og feil en gang til.

Jeg synes det var uheldig for Flex å virre rundt i et helt nytt område hvor hverken jeg eller han var altfor godt kjent. Når vi hadde gått oss bort for 3. gang, og jeg så vi hadde tuslet ute i 45 minutter, bestemte jeg meg for at nok fikk være nok. Vi tuslet tilbake til butikken. Der ringte jeg etter en drosje og etter tre minutters kjøretur i drosje, var vi hjemme igjen. Vi hadde gått fint til butikken, rotet oss bort på vei hjem, men vi kom oss likevel helskinnet hjem med matvarene i sekken.

Jeg og drosjesjåføren måtte smile litt av det hele. Det er veldig frustrerende og fortvilende der og da å rote seg bort og ikke finne frem, men i ettertid kan jeg ikke annet enn å se på det som et litt artig minne – «husker du de gangen vi måtte ta drosje hjem…» Det er viktig å ikke ta seg selv for høytidelig. Om jeg skulle sette meg ned og fortvile over denne situasjonen, hadde jeg gjort livet både kjedelig og trist for meg selv. Det er viktig å kunne le litt av seg selv, legge det bak seg og se fremover. Jeg kan ikke la en slik situasjon hindre meg til senere. Jeg må nok gå ruta opp sammen med samboeren min på nytt for å få inn litt flere detaljer i minnet.

En våt hund…

I dag regner det i Bergen. På ettermiddagsluftingen i dag ble vi begge temmelig våte. Når vi gikk på vei hjem, ledet Flex meg tvers igjennom en stor vanndam som gikk meg til over anklene. Når jeg først sto i vanndammen med begge føttene var «skaden» allerede skjedd og det var bare å tråkke i vei. Når vi kom inn igjen, var hele skjørtet mitt vått fra lårene og ned. Ikke bare «førerhundbeinet», som jeg kaller det, men også alt som var nedenfor jakken. «Førerhundbeinet» er det venstre beinet som er ved bakenden til Flex. Det pleier ofte å bli både fuktig og litt skittent, både fordi han blir våt og fordi det spruter litt opp fra underlaget når han går. Når vi kom inn, måtte vi ta en grundig omgang med fiberhåndkledet. Han liker godt å bli tørket. Da presser han seg mot lårene mine, stiller seg i en bue og grynter/peser. Det er sikkert godt å bli klødd ordentlig over kroppen, slik han gjør når jeg tørker ham litt hardt. Når det regner og han blir våt, tar jeg av ham halsbåndet (halvstrup) for at han skal få tørke ordentlig.

I dag kom jeg til å tenke på en sak. Den første uken jeg hadde Flex, var han ved ett tilfelle alene i leiligheten. Når jeg kom hjem, var knaggen med jakker revet ned og godbiter i en jakkelomme var borte, men det har kun skjedd den ene gangen. Han lærte nok at det ikke var lønnsomt gjort da han fikk hele knaggen i hodet…

Vi søker opp posten og får nytt selestykke

For et par dager siden trente Flex og jeg på å finne postkassen. Jeg ga ham godbiter ved postkassen vår mens jeg sa «post» og roste ham. Jeg gikk 2 m. unna og tok selen og sa «søk post». Når Flex satte seg i bevegelse, roste jeg ham og han fikk godbit ved postkassen vår. Heldigvis har vi postkassen vår plassert på nederste rad helt til venstre. Jeg gikk igjen 10 m. unna og sa igjen «søk post» og gjentok det samme som fra 2 m. Nå går Flex til vår postkasse både i og uten selen.

Jeg fikk nytt selestykke (det han har på kroppen) i posten i dag. Jeg sendte e-post til lederen av Førerhundutvalget i NAV ifra torsdag 6. juli, neste dag fikk jeg en e-post fra saksbehandler i NAV og 9 dager senere var selestykket i postkassen min. Igjen har NAV vist at de kan være effektive når det kommer til førerhund som hjelpemiddel. Og igjen må jeg få si at det også er viktig at NAV er effektive med dette, enten det gjelder ny sele eller at hunden må tas vare på av førerhundskolen ved akutt sykdom.

Vi går feil, men finner frem!

Nå ligger Flex nedenfor sengen min og sover. Han har sin egen seng i stuen/gangen, men han har også en madrass han kan ligge på her på soverommet også. Når Flex ligger og koser seg og sover, ligger han og småbiter i bamsen sin. Tre små bit, en liten pause, tre små bit osv. Når han sover for å sove, krøller han seg sammen som en liten ball der haletipp berører nesetipp.

I går klarte vi å gå feil. Veien skiller seg i to når vi har krysset den og det er ingen rette vinkler, men mer et Y-kryss (om jeg forstår det riktig). Vi gikk bortover, men noe stemte ikke. Det gikk nedover og det var ikke det forventede ekkoet rundt meg. Vi snudde og gikk tilbake. På toppen av bakken ba jeg Flex søke venstre vei og vi fant en venstre vei jeg mente var den riktige, men jeg begynte å nøle. Jeg synes vi gikk lengre enn hva vi skulle før vi kom til veisperringen. Vi snudde igjen og kom til et fast holdepunkt, en kant opp. Vi hadde vært på riktig vei, men vi, eller jeg, hadde snudd for tidlig. Nå har Flex begynt å stoppe der vi går ned til venstre og inn på en sti. Han begynner å bli kjent.