Skal jeg søke om førerhund igjen?

Jeg tenker mer og mer på å søke om ny førerhund. Jeg ser hvor vanskelig og krevende det er å skulle forflytte seg ute med hvit stokk. Tre eksempler kan være:

  • Krysse en parkeringsplass med parkerte og kjørende biler
  • Søke opp stolper, dører, innkjørsler osv.
  • Finne dørene på busser og bybaner samt å finne ledig sete

Men før jeg får meg førerhund, må jeg komme meg i bedre form. I morgen den dag begynner jeg så smått med styrketrening. Mitt mål er å få førerhund igjen, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt mer isolert hjemme, kommer meg mindre ut og er mer avhengig av andre når jeg ikke har førerhund.

Men så er det et problem – som ikke burde vært et problem – det at jeg jobber som assistent på Hurdalsenteret. Man skulle tro at et senter drevet av Norges Blindeforbund, som fremelsker førerhunder i reklamer og årskalendere, ønsker førerhunder velkommen på sine sentra. De sier at førerhunder er velkomne, men om det er en kursdeltaker som sier han/hun er allergisk, må førerhunden bli liggende igjen på borommet i opptil 8-9 timer daglig. Hvilket hundeliv er det? Det kan i ytterste konsekvens være ødeleggende for hunden da den kan begynne å finne på unoter av kjedsomhet. Jeg tror nok at dersom jeg skaffer meg førerhund, tar jeg den med meg i undervisningslokalene. Hva skal man med en førerhund som ligger på rommet store deler av dagen? Er det ikke viktig at førerhunden vises frem som et nyttig mobilitetshjelpemiddel for andre kursdeltakere? Hvordan kan Norges Blindeforbund kreve at førerhunder skal få være med over alt, når det ikke er gjeldende på dets egne sentra? Jeg bare undrer meg…

Varsling

I går ved middagsbordet ble det snakk om at en førerhund lå på innsiden av døren på borommet og knurret og boffet når noen gikk forbi på utsiden. «Og du tillater det?» spurte jeg. Ja, det gjorde han, for han ville at hunden skulle varsle når det en gang kom noen uvedkommende. Jeg synes det er synd at førerhundbrukere har en slik holdning til hunden. Etter min mening skal ikke en godt dressert førerhund varsle hverken når den hører mennesker på utsiden eller det ringer på døren. Dette kan ofte være et lite problemområde siden det er et instingt i hunden som vil varsle resten av flokken om intrengere, men man kommer et godt stykke på vei over tid med å rose når hunden er stille og si «nei» når den varssler.

Siste nytt om Larissa

I dag er det 9 mnd. siden jeg sa takk for godt samarbeid til Larissa, og lederen på Veiviseren tok henne med seg. Jeg har mange ganger savnet henne. Jeg har lurt på hvordan hun har det. Jeg ser henne for meg der hun står i et bur sammen med en annen hund. Jeg kan godt tenke meg at Larissa ikke er den siste til å bjeffe når bjeffingen begynner om morgenen… Jeg håper at hun i blant ble tatt med innomhus. Var jeg kanskje egoistisk når jeg valgte henne bort? Når hun var med meg, visste jeg i hvert fall hvordan hun hadde det og at hun hadde det bra og fikk det hun trengte for å leve godt som hund fysisk og mentalt.

I dag vet jeg at hun har blitt levert ut til en ny bruker bosatt i Nord-Norge. Faglig utvalg eller Veiviseren valgte å la henne fortsette i tjenesten som førerhund uten å ta hensyn til hennes allergi. Jeg vet også at de sluttet å gi henne imunterapi «fordi det ikke er bra for henne». Hun var veldig fin i pelsen når jeg leverte henne fra meg, men det var på råfôr og allergifôr, ukentlig dusj og et halvt år på imunterapi. Larissa klødde intenst, men også det valgte de å overse. Eller var det kanskje bare sammen med meg at hun klødde? Assistenten min kunne jo fortelle at hun måtte stoppe opp mens vi var på tur i skogen, for å klø seg. Jeg kan ikke annet enn å håpe at hun er kommet til en bruker som er oppmerksom på sin hunds helse. Jeg betviler sterkt av Veiviseren har informert brukeren om at Larissa har fått påvist allergi mot to typer husstøvmidd og to typer lagermidd etter å ha tatt to omganger med blodprøver. Jeg er kanskje litt i overkant opptatt av hennes fysiske ve og vel, men det blir man kanskje etter at jeg på 14 mnd. måtte oppsøke veterinær 16 ganger, og ingen av de var ubegrunnet/unødvendige.

Fremkommelighet

Natt drømte jeg at jeg var på samtreningskurs og fikk meg ny førerhund, men plutselig kom en av trenerne bort til meg og sa at papirene fra NAV ikke var ordnet enda. Jeg måtte derfor bare sitte å se på de andre deltakerne på samtreningskurs som trente med sine nye følgesvenner. De kunne bl.a. sykle med førerhunden i sele. Jeg var ganske fortvilet over at jeg ikke fikk førerhund likevel.

Det siste halve året har det vært svært mange endringer i veien til kjøpesenteret i forbindelse med utbyggingen av Bybanen. Det nyeste nå, er at de har laget en sprinkelmetallrampe ned fra en bro og ned til veien under. Jeg tror ikke Larissa villig hadde satt sine bein på den rampen. Den er vond å gå på for små og myke hundepoter og i tillegg kan man se ned på asfalten under.

De bygger også i nabolaget her. Når vi gikk til kjøpesenteret i dag, tenkte jeg med meg selv at her hadde jeg ikke turt å gå kun med stokk. Alt bråket fra anleggsmaskinene gjør meg i praksis både døv og blind. Jeg husker det andre året sammen med Oda, da vi skulle gå forbi noe pussing av betong. Det endte med at Oda gikk bak meg et stykke.

Drømmen om Fønix

I natt drømte jeg at jeg fikk meg ny førerhund. Lederen for et faglig utvalg for førerhundspørsmål i NAV gikk bak meg som gikk i selen og noterte seg alle feilene vi gjorde. Jeg ble ganske nervøs av dette og både jeg og hunden, som jeg tror het Fønix, gjorde mange feil. Plutselig «løsnet det» og vi gjorde alt helt riktig. Jeg ble stolt av min nye følgesvenn. Når jeg våknet, kjente jeg at tårene var i ferd med å renne, men jeg svelget og tvang tårene bort. Minner om Larissa. Tidligere år, når jeg har hatt hund, har jeg sittet på gulvet sammen med hunden min under de verste rakettoppskytingene rundt midnatt. Larissa likte å ligge i fanget på meg og nyte de rolige ordene og den rolige kosen jeg ga henne. Jeg savnet disse øyeblikkene og sikkert derfor jeg drømte om at jeg fikk ny førerhund. Kanskje det var en ønskedrøm for det kommende året (jeg tror egentlig ikke det). Ja, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg savner det å ha en hund, et annet vesen, ved min side, som trenger den omsorg og trygghet jeg kan gi.

Uten hund på godt og vondt

Nå er det 7 uker siden jeg leverte Larissa tilbake til Veiviseren. Det er fremdeles litt sårt, men det er også noe godt med det. I romjulen skal jeg pakke sammen alle tingene jeg har fra Oda og Larissa. Det blir trist. Jeg gruer meg også litt til nyttårsaften, for nå er det ingen liten firbent venn som vil ha nærkontakt mens rakettene skytes opp rundt midnatt.

I midten av november ble jeg akutt innlagt på sykehus på Østlandet mens jeg jobbet på Hurdalsenteret. Hva skulle jeg da gjøre om jeg hadde hatt Larissa? Det hadde nok kommet til orden ved at Larissa hadde kunnet være på Veiviserens kennel.

Nå kommer jeg hjem fra juleferie. Det var noe som manglet da vi dro på juleferie torsdag 22. desember, for jeg hadde ingen hund jeg måtte planlegge lufting for. Det ble bedre plass til føtene på bussen. Det var ikke noe liggeunderlag. Når vi planla å dra hjem i går, ble vi plutselig stående værfast på Flåm pga. ras. Vi ble innlosjert i hytter natten over. Hva om jeg hadde hatt Larissa – hadde jeg hatt med nok mat? Hvordan hadde det vært med lufting? Ville vi få problemer med overnatting fordi jeg hadde med hund? En fin leveregel er å ta med seg litt mer mat enn det man strengt tatt trenger. Maten hadde nok ordnet seg på et vis med noen brødskiver med leverpostei på, men likevel…

Selen skal av

Jeg er på et datakurs for blinde og svaksynte. Her er det tre førerhunder. Jeg er instruktør og går rundt og hjelper deltakerne. Jeg spurte om jeg kunne få hilse på en av hundene godt inn i en av øktene, men hunden lå med selen på seg. Jeg sa at synes han burde ta av selen, for det var ikke noe behagelig for hunden å ha den på. Jeg sa at det kunne sammenlignes med at vi lå med en ryggsekkk på ryggen. Selen ble tatt av og jeg fikk helse på storpuddelen. Det er ikke første gang jeg sier i klartekst at førerhundselen bør av når hunden skal ligge å slappe av. Selv var jeg nøye på å ta av selen om vi skulle sitte mer enn 10 minutter. For det førtste handler det om hundens velferd, men noe som er like viktig, er at jeg ikke vil ha en hund som vet det er OK å sove når man er på jobb. Jeg har opplevd at førerhundbrukere har blitt direkte sure og sinte på meg når jeg kommenterer dette, men jeg gjør ikke noe av det. Jeg er bare opptatt av hundens velferd.

Takk for samarbeidet, Larissa

Jeg sto opp og ventet å høre at Larissa også sto opp ivrig etter å få frokost. Men ingen Larissa reiste seg. Når jeg sa nanet hennes, oppdaget jeg hva som var skjedd. Larissa hadde funnet plasss i sofaen. Hun strevet litt for å komme ned, men ned kom hun og hun var ivrig på frokost. «Egentlig har du ikke fortjent frokost i dag» sa jeg til henne, men selvfølgelig fikk hun frokost.

Jeg og Larissa tok drosje til Gardermoen hvor vi møtte min kjære. Jeg brukte Larissa i sele og vi tok flytoeget til Oslo S. Når vi fulgte etter samboeren min, tenkte jeg «hva har jeg gjort nå?». Ja, hva hadde jeg gjjort egentlig? Sagt fra meg min kjære Larissa Jeg skal ikke ha ny hund med det første. Klarer jeg overgangen? Ved Narvesen i nærheten av Huseby kompetansesenter møtte vi lederen for Veiviseren. Larissa ble hoppende glad for å se ham. Hun hadde ikke sett ham på to år, men likevel kjente hun ham helt klart igjen. Facinerende. Han fikk medisiner, mat og sele. Jeg satte meg ned til Larissa og ga henne en god klem og takket for samarbeidet. Dette var kanskje siste gang jeg så Larissa. Hvis hun ikke blir førerhund igjen, ønsket fôrvertene å ha henne. Jeg hadde håpet at den eldre damen i Bergen hadde fått lov å få henne…

Når jeg leverte Oda fra meg, lå jeg i sengen påfølgende natt og gråt i 5 timer. Jeg har ikke felt en tåre enda. Jeg er på et datakurs nå og matmor til Kalle oppsummerte det så riktig: Det blir slik når det blir mer strev og arbeid enn nytte. Hun har helt rett. Ike det at jeg ikke var glad i Larissa, for hun var en god og snill hund på alle måter.

Møte med Faglig utvalg

Jeg satt med matmor til Indie og snakket da leder og brukerrepresentant fra Faglig utvalg kom for en vurdering. Først gikk vi ut og rundt huset til luftegården. Larissa opppførte seg eksemplarisk og markerte alle sideveiene. Vi gikk inn i luftegården og hun fikk gjort fra seg. Jeg kalte henne til meg og jeg selet på henne igjen. Vi gikk inn på rommet og tok oss en prat. Jeg oppsummerte hva hjelp vi hadde fått av ettervern og Larissas helsetilstand. Jeg sa også at behovet ikke lenger var det samme ettersom det var svært kort vei til butikk og vi bor nærme et kjøpesenter. Jeg ymtet frempå at jeg mente Larissa burde kuttes som førerhund og jeg fikk vondt inni meg da jeg hørte lederen av utvalgets svar: «Det er en annen skål». Hvis de hele tatt vurderer at hun skal retrenes og leveres til en ny bbruker, er de helt på styr. Det er både en merkostnad og merarbeid å ha en allergisk hund.

Plutselig på Gardermoen

I dag tok Larissa og jeg drosje til Flesland, hvor vi skulle sette oss på et fly til Gardermoen og videre til Hurdalsenteret. I dag gikk det som smurt i sikkerhetskontrolen. Vi fikk en egen sluse for oss selv og jeg ble spurt om hvordan jeg foretrakk å gjøre dette. Jeg lot ledsageren min gå først, dereter sendte jeg Larissa igjennom som ble mottatt på den andre siden av ledsageren og til slutt gikk jeg selv igjennom. Det pep på meg, og de foretok en rask undersøkelse med metalldetektor. Jeg opplevde situasjonen som trygg og kontrollert. På flyet hadde de reservert en hel seterad fremst til meg, men jeg ba ffint om å få sitte p på min opprinnelige plass som var 24A. Larissa var litt urolig og fant ikke en god stilling med en gang, men når hun endelig fant en god nok stilling, gikk det bedre.

I dag ringte jeg til lederen på førerhundskolen for å høre hva som skjer videre i saken med Larissa. Der skulle jeg visstnok bli kontaktet av Faglig Utvalg på et hjemmebesøk. Noe hjemmebesøk blir det ikke, for nå skal jeg være på kurs kontinuerlig frem til fredag 2. desember. Da kunne faglig utvalg komme på Hurdal, men på Hurdal er jeg opptatt med program hele dagen. Jeg får ikke tid til å snakke med Faglig utvalg da… Jeg forstår ikke hvorfor jeg må det, for jeg har jo uansett helsetilstand til Larissa valgt å levere henne da jeg synes jeg bruker henne for lite. Livssituasjonen min har endret seg. Vi bor sentralt og det er ikke langt å gå verken til kjøpesenter og butikk. Hun er svært dyktig førerhundteknisk, med noen «nykker» selvfølgelig. All den tid jeg er på Hurdalsenteret, bruker jeg henne knapt i sele. Jeg synes det er lettere å finne frem uten hund slik Hurdal nå har blitt etter at senteret fordoblet seg i størrelse. Når jeg vet at jeg kanskje bruker henne for lite, får jeg konstant dårlig samvittighet.
Jeg tok bare med meg én ukes mat til Larissa, for jeg trodde de ville hente henne i løpet av denne uken. Nå som det ikke er sikkert, har jeg fått assistenten min til å kjøpe en mindre sekk med Royal Canins Hypoallergic. Når jeg møter min kjære på et datakurs til helgen, må han evt. ta med seg mer hundemat. Han må også ta med seg en sjampo, for da har det nesten gått to uker siden siste dusj. Jeg har også med meg imunterapiutstyret og håper på å få hjelp av noen til å sette imunterapisprøyten på Larissa.

Å klø seg

Det regner i dag. Jeg hadde kommet inn etter å ha hatt morgenluftingen. Jeg tørket Larissa med et håndkle, men det er bare så vidt hun klarer å stå. Hun har så kraftig klørefleks bare jeg stryker over ryggen. Ofte, når vi koser, legger hun se på ryggen på matten vi har i gangen, og får klørefleks i begge bakbeina når hun får til å klø seg selv på ryggen på denne måten. Når jeg gir henne motstand i bakbeina, klarer hun bedre å vrikke seg frem og tilbake og få klø seg godt på ryggen sin. Det virker som hun synes det er svært godt og kunne gjerne holdt på i evigheter. Jeg har vondt av henne. Det kan ikke være godt å klø seg sånn, men jeg kan ikke gi henne kortison som fast medisin heller. Det er det siste jeg vil. Veterinæren i Vest-Telemark sier at man har en høyere terskel over hva som er normal kløe hos en hund som har allergi, men hvor går denne grensen? Jeg vet ikke.

Larissa var flink

I går og på onsdag gikk Larissa og jeg på butikken. Hun var flink og fant stolper og andre kjennemerker. Inne fant vi også frem og jeg fikk hjelp til å finne varene. Det går fortest om jeg leverer en handlelapp fremfor om jeg skulle bli med i butikken. De som jobber der er godt kjent og vet hvor varene ligger, og da går det fort unna når de får en handlelapp i hendene. På vei hjem igjen, både i går og på onsdag, klarte jeg å vasse meg igjennom de to største vannpyttene som var å finne på parkeringsplassen til butikken.

I dag tidlig når jeg luftet Larissa, kom det to mennesker gående forbi. Hun laget en liten lyd mot den ene som kom, men d kalte jeg henne til meg. Hun satt fint og fikk masse ros og klapp. Det samme gjorde vi med den andre som kom gående. Noen ganger kan hun ha en tendens til å ville bort til de, og da hopper hun gjerne opp på de. Det er en uvane, men jeg tror hun bare hopper på de personene som gir Larissa blikkontakt.

Spa-behandling for Larissa

I dag fikk Larissa seg en spa-behandling hos Aquadog som hun nøt til fulle.

Larissa sto oppå viberasjonsgulvet, og med en gang det startet, skvatt hun av, men våget seg innpå igjen med ros og oppmuntring. Vibrasjonsgulv skal være bra for muskeatur og blodomløpet. Deretter tok vi turen inn til svømmebassenget. Larissa fikk på seg en svømmevest og litt nølende var hun også her, men det tok ikke mange minuttene før hun storkoste seg. Hun svømte frem og tilbake. Når hun fikk vann i ørene ristet hun seg, og to ganger var hun litt uforsiktig og svelget vann. Det hørtes ut som en kennelhoste.

Se video av at Larissa trener ved å svømme (15,3 MB)

Og etter en dusj, var det tid for massasje. Massøren kunne fortelle at Larissa var noe stiv i muskelaturen på venstre side. Hun kjente også noen klumper i skulderpartiet som jeg tror hun kalte for muskelknuter (?). Uansett, Larissa hadde en fin dag på Aquadog.

Larissa og jeg skiller lag

Påonsdag skrev jeg en tung e-post til lederen av Veiviseren. Jeg skrev at jeg ønsket å levere Larissa fra meg. Det er både denne allergien hennes som tar en del krefter, men det er også det at jeg føler jeg ikke har behov for førerhund i den livssituasjonen jeg er i pr. i dag. Lederen av Veiviseren synes det var ærlig tenkt. Dersom livssituasjonen min forandrer seg, kan jeg istedenfor søke om ny hund, men akkurat nå føler jeg at jeg har tatt en riktig avgjørelse. Jeg tror og håper at Larissa blir kuttet som førerhund pga. hennes allergi. Det er mye man må være obs på og det er en del ekstraarbeid med allergisk hund. Dersom hun blir kuttet som førerhund, vet jeg at den eldre damen som Larissa kjenner fra før, har lyst til å overta henne. Hvis det skjer, kan jeg fortsatt følge med Larissa.

Klørefleks

Larissa dusjes en gang i uken for å holde kløen under kontroll. I dag var det under strålen igjen. Larissa har tidvis mye klørefleks på ryggen. Bare jeg stryker over ryggen, får hun klørefleks. Hun kan legge seg ned på ryggen og vri og gnikke seg frem og tilbake mens begge bakføttene får klørefleks. Jeg tenker at det ofte er vondt og irriterende å ha slik klørefleks, men kanskje det er tegn på at noe er godt. Den ene datalæreren på Hurdalsenteret har selv hatt 20 Huskyer og har god peiling på hund. Han mener at klørefleks ikke er annet enn en refleks som kan sammenlignes med når vi får slag på oversiden av kneet. Hvis det er det – og jeg sitter ikke på noen fasit – er det knapt merkbart for hunden. Noen ganger kan det se ut som om de tror det er de selv som klør seg.

På hoftene har Larissa noen skårper. Disse har vært der i flere uker og ser ikke ut til å forsvinne. Jeg husker at veterinæren en gang fortalte at hunder skiller ut et sekret fra huden som kan sees på som skorper. Men hvor langvarig skal det være?