På Hurdalsenteret

I dag satte vi oss på flyet østover. Larissa ville først ikke gå inn mellom setene, men jeg fikk overtalt henne. Vel fremme på Gardermoen satte vi oss med førerhundkollega Olli. Vi tok buss til Hurdalsenteret. Nå er de ferdig med å bygge ut Hurdalsenteret. Det har blitt ganske stort og flott.

Olli og Larissa fikk leke sammen i den 2 mål store luftegården som er på Hurdal. Her løp de rundt og koste seg. Rundt og rundt, fort fort fort, rundt et tre. De fant en pinne og hadde drakamp med denne. Larissa var flink på innkalling og fikk en liten godbit.

Klipping av klør

Jeg hadde bestilt time hos veterinær som skulle klippe klør som var blitt litt lange. Jeg klipper ikke klør selv og har ikke noen i nærheten som ønsker gjøre det. Larissa ble tatt på vekten og jeg trodde at Larissa hadde lagt på seg, men hun veide fortsatt 26 kg. Kanskje det er vinterpelsen som får henne til å virke tykkere? Klør ble klippet og veterinæren sjekket henne raskt ellers, med å se på tenner, øyne og ører, i tillegg til å lytte på henne. Alt så bra ut. Veterinæren mente at klørne ikke var så lange… Når jeg sto og betalte, hørte jeg en gutt på kanskje 8 eller 9 år fortelle sin far (i hvert fall en voksen) hvordan Larissa og jeg jobbet sammen med at jeg holdt i selen og vi gikk. Artig å høre på den lille gutten. Han hadde lært dette.

Fin pels

På grunn av ren og skjær latskap fra min side, har jeg ikke fått skåret opp og fordelt råfôrspølsene. Larissa har derfor de par siste månedene fått tørfôr. Alle som kjenner Larissa, bemerker at hun er så fin i pelsen. Ingen flass og den skinner i lyset. Kan det være tørfôret? At Larissa trives best med Royal anins Hypoallergenic, som er spesiallaget til allergiske hunder. Jeg vil forsøke å fortsette med å gi henne tørfôr, for å se om det fortsetter. Dersom jeg konkluderer med at Larissa bør få tørfôret, kan assistenten min overta råfôret til sine hunder. Men dette er ikke en avgjørelse jeg vil ta over natten. Endringer i pels, hud og poter skjer over lang tid. Det er en prosess som gjøres innenfra. Det er derfor man ikke kan se om hunden fungerer godt på et tørfôr før det har gått noen uker.

Ny injeksjon

I dag tok jeg Larissa med meg og skulle gå til den eldre damen for at Larissa skule få sin injeksjon av imunterapi. Vi forsøker nå å gi henne den hver 3. uke istedenfor ved hver 4. uke. Jeg gikk det første stykket med Larissa i flexiline. Jeg håpet hun ville benytte anledningen til å lufte seg. Det gjorde hun. Men plutselig visste jeg ikke hvor jeg var. Jeg gikk litt frem og tilbake. Forsøkte å finne noe som jeg ville kjenne igjen. Til slutt måtte jeg ringe til samboeren min som hadde en mistanke om hvor jeg hadde gått feil. Jeg kneppet på Larissa selen, og da tør jeg gå og utforske litt mer. Jeg kom til et sted hvor jeg hørte trafikken og jeg gikk mot lyden. Samboeren min fant meg og han forklarte litt mer. Vi fant frem til huset til damen. Injeksjonen var gjort på et par minutter. Vi gikk tilbake og gikk oss ikke vill denne andre gangen. Når jeg kom hjem, fikk jeg samboeren min til å tegne området med strektegninger i fugleperspektiv på et svellepapir hvor strekene blir følbare etter å ha sendt de gjennom en varmepresse.

En perfekt seletur til butikken

I dag selet vi og gikk til butikken. En perfekt seletur og Larissa var glad og fornøyd. Jeg gikk også denne gangen med stokk, og kommer nok til å fortsette med å gjøre det. Jeg blir flinkere til å gi ros på de riktige tidspunktene når jeg går med stokk i tilleg. Jeg trodde at man ikke vil stole like mye på hunden, men det er ikke tilfelle. Jeg stoler på Larissa og bare dobbeltsjekker med stokk. Og, at jeg aldri kan lære… Jeg gikk, igjen, på butikken på et tidspunkt hvor det krydde av andre kunder. Jeg forsøker å gå på butikken på formiddagen, når det ikke er mange kunder der. Vi strevde litt for å finne veien ut av butikken. Det sto så mange ting der, som en stabel med handlekurver, barnevogner, barn som løp rundt om kring osv. Vi fant riktig vei ut og kom oss på vei hjemover. Også en perfekt seletur på vei hjem igjen. Når jeg skulle låse opp døren hjemme, mistet jeg med vilje ned nøkkelknippet mitt og sa «apport» til Larissa. Larissa plukket det opp, slapp det, plukket det opp igjen og slapp det. Til sist ga hun det til meg. Vi får nok tørrtrene litt på kjøkkenet i morgen.

Jeg har lest i noen gamle blogginnlegg fra 2009 og 2010 og da skrev at Larissa bjeffet på mange ting og fikk utfall mot andre mennesker. Det med bjeffingen har forbedret seg voldsomt. Nå er det skjelden hun bjeffer av usikkerhet. Larissa har jo blitt snart to år eldre og fått mer selvtillitt og blitt tryggere på seg selv.

Å klemme halen…

Når Larissa og jeg skal sette oss inn i en bil, har vi helt klare rutiner på dette. Jeg setter meg inn i bilen med venstre bein først, deretter setter Larissa seg inn på gulvet foran meg og til sist setter jeg høyre bein på andre siden av Larissa. Før jeg lukker døren, sjekker jeg at halen ikke klemmes i døren. I går sjekket jeg ikke halen (hva tenkte jeg på?) og hun hylte til når jeg forsøkte å lukke igjen døren. Stakkars lille jenta mi… Jeg fikk akutt dårlig samvittighet, men ingen synlig skade var skjedd. Jeg tror hylet var kombinert det å skvette til og smerte. Jeg snakket lavt og rolig til henne mens jeg klappet henne rolig. Heretter glemmer jeg ikke å sjekke halen. Det har jeg lovet meg selv og Larissa.

Mareritt

I natt drømte jeg at jeg var på besøk hos min slovenske venninne. Jeg fikk en ny strikkeoppskrift av henne. Vi gikk ute og Larissa fik løpe løs og kose seg. Et sted i vannet kom det opp en grågul røyk og min venninne kunne fortelle at det var pga. all forurensningen. Der det steg opp røyk, var det en slags innsuging av det forurensede vannet. Larissa løp ut i vannet og der hvor dette innsuget var. Jeg så Larissa hoppe ut og ble sugd innover. Jeg ropte på Larissa, med redsel og panikk i stemmen. Larissa kom seg ikke løs. Huff, det var en fæl drøm!

Imunterapien videre

I dag ringte jeg til veterinæren i Vest-Telemark for å få henne til å bestille mer vaksine (imunterapi). Hun spurte hvordan jeg synes effekten av imunterapien var. Jeg svarte som sant var at de første tre ukene etter injeksjon var hun i fin form mens den siste uken før neste injeksjon begynte hun å klø seg mer igjen. Veterinæren, som nettopp hadde vært på kurs ang. imunterapi, sa at i slike tilfeller kunne man for eksempel injeksere vaksinen hver 3. uke eller at den maksimale dosen ble delt på to og at hun fikk injeksjon hver 14. dag. Jeg velger å injeksere hver 3. uke og håper det vil hjelpe Larissa.

Jeg fikk henne også til å sende en resept på kortison til apoteket. Nå har Larissa fått kortison ved tre tilfeller det siste halve året, men jeg synes det er godt å ha i bakhånd om hun skulle begynne å klø seg mer overdrevent.

På Friday’s

I dag dro Larissa og jeg til sentrum hvor vi møtte samboeren min. Vi skulle feire at vi i dag har vært sammen i 4 år og 5 mnd. Vi gikk på den amerikanske restauranten Friday’s hvor vi ble stoppet i døra med beskjed om at det ikke var tillat med hund i restauranten, men at vi kunne få kjøpe take away. Vi forklarte at førerhunder hadde adgang til å være med på spisesteder og etter at servitrisen hadde gått og snakket med en annen ansatt for andre gang, fikk vi lov til å få et bord. Førerhunder har lovfestet rett til å være med inn på spisesteder. Jeg har skrevet under på et pir der jeg forplikter meg til å ta godt vare på min førerhund, og det innebærer bl.a. at jeg ikke skal legge fra meg hunden uten tilsyn. Det er derfor ikke noe alternativ å la hunden ligge igjen på utsiden av et spisested. Mange sier at de ikke kan tillate førerhunder av hygieniske forhold, men Mattilsynet sier selv at én eller to førerhunder ikke utgjør noen fare for smitte. Det er kun 300 førerhunder i hele Norge.

Larissa viste seg voksen på restauranten og lå stille under bordet med føttene mine. Siden det var litt mørkt i restauranten, gjør jeg som jeg ofte gjør, å legge selen foran Larissa slik at andre kunder skal se at det er noe på gulvet. Middagen på restauranten var svært god.

En halv paprika

I dag var Larissa på en lang tur i skogen og løp og koste seg. Hun fikk også en lekekammerat på turen og de løp og koste seg stort. Larissa har sluttet å bjeffe når det ringer på døren. Jeg tror vi kan takke husverten vår for det. Han har ikke vært hjemme på noen dager og det har vært noen som har ringt på til han flere ganger i løpet av en dag. Når det ringer på hos ham, ringer det også på her hos oss, men med med en litt lengre ringelyd. Hun får ros hver gang det ringer på og hun ikke lager en eneste lyd.

På kvelden satt jeg og skar opp paprika til hjemmelaget pizza og plutselig mistet jeg den ene halvparten på gulvet. Larissa, som kom tuslende forbi akkurat da, rappet den ene halvparten og la seg under bordet på plassen sin med den halve paprikaen. Hun begynte å slikke på paprikaen, men da ble den tatt fra henne – og den gikk rett i søpla…

Til kjøpesenter

I dag gikk Larissa og jeg på vei til kjøpesenteret. Jeg luftet Larissa på første delen og hun fikk gjort både smått og stort. Litt før en tunnell stoppet jeg opp og lyttet usikkert. Jeg hørte lastebiler og gravemaskiner som lempet store stein oppå et lasteplan. Jeg må flaut innrømme at jeg fort kan bli litt usikker og redd lastebiler og gravemaskiner. Jeg synes det er vanskelig å bedømme hvor de er, både fordi de lager mye lyd og de høres større ut enn de er pga. en del ekko. Det ble til at Larissa og jeg snudde og ventet på assistenten min. Hun kunne fortelle at de har flyttet hele gangstien jeg skulle gå på. Men, men… Vi kom oss til kjøpesenteret og jeg fikk handlet det jeg skulle. På to av butikkene var det noen kunder som igjen trodde at Larissa var en valp. De blir alle like overrasket når jeg kan fortelle at hun blir snart 4 år. Larissa ser veldig feminin ut i ansiktet, og assistenten min mener hun kan se litt valpete ut også i måten hun er på. Jeg kan ikke være annet enn enig.

I dag er Larissa i det kosete humøret. Hun vil gjerne ligge oppå fanget mitt med en gang jeg setter meg på gulvet og få kos hele tiden. Jeg har ikke tenkt over det, men assistenten min mente at Larissa har fått tykkere pels. Det er kanskje vinterpelsen som er i ferd med å komme.

Pizzastykket

Jeg fant frem to pizzastykker som var til overs etter en middag i helgen til lunsj, men jeg synes pizzaen var tørr og kjedelig, så jeg la igjen en skalk og ett pizzastykke til samboeren min. Tallerkenen sto litt innpå stuebordet. Når han litt senere kom for å spise, lurte han på hvor pizzastykket til han var. På tallerkenen lå det nå igjen den ene skalken mens det hele pizzastykket var borte… «Du skulle hatt ris på rompa» sier jeg tullete til Larissa når hun mistenkes i å gjøre slike rampestreker. Jeg synes jeg ser henne forsiktig stjele det ene pizzastykket og enten glefse det i seg stående ved siden av stuebordet eller hun drar det med seg på plassen sin under et bord i stua.

Imunterapi

I dag kom den eldre damen innom oss for å sette ny injeksjon med imunterapi i nakkeskinnet på Larissa. Den første uken etter injeksjon ser det ut til at vaksinen har en viss effekt da hun klør seg mindre, men det tar ikke mange dagene før hun begynner å klø seg så smått igjen. Men hun er i god form og glad og fornøyd med tilværelsen.

Det som gjør mest vondt med å tenke på at Larissa mulighens skal bli kuttet som førerhund, er tanken på hvordan hennes nye familie kommer til å ivareta Larissa som er allergisk. Kommer de til å dusje henne én gang i uken? Vil de ha et bevisst forhold til medisinering av kortison når hun klør seg overdrevent? Vil hennes nye familie være oppmerksom på våteksem? Når jeg har henne selv, vet jeg at hun blir passet godt på. Den kontrollen mister jeg om hun får seg en ny familie. Og hvilken familie vil ha en så krevende hund? Hun bør gå på dyrt spesialfôr eller råfôr. Hun må relativt ofte til veterinær. Det å ha Larissa, blir en merkostnad. Den merkostnaden får jeg i de fleste tilfeller dekket av NAV, men en familie som vil ta over Larissa må bekoste veterinærbesøk og medisiner selv. Bare imunterapien som varer i 10 mnd. Koster kr. 2.400,-.

Nei, jeg bare tenker høyt.

En liten oppdatering

Det er vel på høy tid med en liten oppdatering fra Larissa og meg. Her går alt fint, men Larissa har klødd (bitt seg) så mye oppå halerota at hun har mistet ganske mye pels. Assistenten min så på det i dag, og hun kunne ikke se noe utslett e.l. Kanskje hun har fått seg et innsektsstikk?

Jeg har for to uker siden kontaktet veterinæren her i Bergen og veterinæren i Vest-Telemark for å få utskrift av journalen. De trenger det for å avgjøre Larissas fremtid, om hun skal kuttes eller ikke. Jeg føler meg utrolig slem som har startet denne prosessen. Det er ikke med lett hjerte at jeg gjør dette.

Her om dagen gikk vi til butikken. Det ble en flau fornøyelse. Først klarte vi å rote oss litt bort fordi Larisa var mer opptatt av å snuse enn å føre i sele. Når jeg fikk hjelp, hadde jeg glemt igjen handlelisten og jeg måtte ta det etter hukommelsen. Når jeg kom til kassen og skulle betale, måtte jeg betale med Mastercard fordi jeg ikke kunne finne Visa-kortet.

Å bruke stokk kombinert med førerhund

I dag la Larissa og jeg lufteturen vår oppom den eldre damen. Hun hjalp meg litt med det skjørtet jeg strikker for tiden, for jeg hadde gjort noe galt. Jeg kan strikke rett og vrang og med flere farger, men om jeg gjør noe galt, aner jeg ikke hvordan rette opp i det selv. Jeg fikk god hjelp. Jeg dro hjem og Larissa var trygg på hvor vår postkasse var. Jeg skrev en handleliste og vi gikk deretter til butikken. I dag forsøkte jeg å supplere selegåingen med bruk av stokk. Sist gang jeg gjorde det, opplevde jeg å ikke stole skikkelig på hunden, men denne gangen gikk det bedre. Jeg følte det tryggere. Jeg kunne i mange tilfeller gi Larissa ros på veien fordi jeg kunne kontrollere med stokken på en rask måte at vi gjorde noe galt eller riktig. Inne på butikken gikk vi mellom hyllene og Larissa stoppet. Da sjekket jeg med stokken og det stod noen kasser på min venstre side. Vi kom oss forbi og fant kassene. Jeg fikk hjelp til å handle. Nå lager jeg gulrotkake til møtet i morgen.