Fredag, mandag og tirsdag var Larisa med på kontoret til svigermor. Der synes alle som kom innom at hun var en fin liten labrador med snille øyne. I helgen fikk hun en lang fjelltur. I løpet av helgen begynte hun å klø seg overdrevent. Svigermor dusjet henne i håp om at det skulle hjelpe, men Larissa klødde like intenst. Heldigvis hadde jeg sagt til svigermor at Larissa kunne få en halv kortisontablett om hun klødde seg overdrevent, og hun fikk dette to morgener. Kløen roet seg ned. Larissa fikk matrasjonen sin fire ganger i løpet av dagen og det ser ut til å ha gått bra uten noe mer oppkast.
SMS fra Larissa
I dag fikk jeg SMS fra Larissa:
«Hei matmor! I dag har jeg spist mat både med og uten havresuppe i veldig små porsoner synes jeg, for matlysten er på topp, men svigermor sier at det er bra, så da må jeg vel tro det. All mat blir der den skal være og formen er fin. Små turer i solskinnet og masse kos er også topp. Akkurat nå ligger jeg og koser meg på teppet i stuen 🙂 »
Jeg er veldig glad for at hun har beholdt maten. Dette var nok bare en litt vrien mage å få styr på igjen.
Havresuppen til svigermor
I går satte vi oss på bussen mot Vest-Telemark. Larissa fastet i 36 timer, og når vi endelig kom frem, fikk hun en kvart porson med tørrfôr. Etter 3 1/2 time, kastet hun opp igjen, men ikke fôret. Jeg ringte til veterinæren for råd. Hun fryktet i verste fall at noe kanskje blokkerte et sted. Siden oppkastet var gulaktig, kastet hun opp galle. Veterinæren foreslo å gi henne havresuppe – for å både få i henne noe væske og for å binde magen – og svigermor laget én liter. Vi ga Larissa 2 dl og hun slurpet det i seg. Natten gikk fint og hun kastet ikke opp. Til frokost fikk 2 dl havresuppe og noe kuler med tørrfôr. Også det beholdt hun. Jeg dro til Oslo og håpet at det verste med Larissa var over, siden svigermor skulle være hundepasser i 5 dager.
Oppkast
I går, en time etter at Larissa hadde spist frokost, kastet hun opp. Til sammen kastet hun opp 6 ganger både inne og ute. Stakkars jenta mi… Jeg lot henne faste og hun fikk ZooLac, etter anbefaling av dyrepleieren ved dyreklinikken – alltid kjekt å ha det liggende. Hun anbefalte også at Larissa skulle faste frem til i ettermiddag. Klokken 7.30 setter vi oss på bussen mot Vest-Telemark og jeg vil helst unngå oppkast der… Vi får starte med små og hyppige måltider igjen når vi kommer frem. Jeg hører det rumler i magen hennes og hun forstår ikke helt hvorfor hun ikke får frokost som hun pleier.
Ny injeksering av imunterapi
Jeg og den eldre damen dro til dyreklinikken til time kl. 16.30. Larissa skulle få ny injeksering. Nå fikk hun 0,4 ml. Den eldre damen var med for å se hvordan det ble gjort og hun fikk prøve selv med saltvannoppløsning tre ganger. Man setter på sprøytespissen og trekker opp riktig mengde i sprøyten. Ofte følger det med litt luft, og man skulle knipse på sprøyten for at den skulle gå opp. Deretter bruker man tre fingre til å lage et «telt» hvor man setter sprøytespissen litt under huden, trekker litt opp for å se at det ikke kommer noe blod i sprøyten og injekserer det som skal injekseres. Larissa merket det knapt. Meningen er at denne eldre damen skal gjøre det for meg heretter. De på NAV er ikke sikre på om jeg får dekket reisekostnadene til veterinær, men om jeg ikke får det, kommer jeg til å anke. Drosje har vært eneste fremkomstmiddel for meg når veterinæren først anbefalte at imunterapi burde påbegynnes mens jeg var på Hurdalsenteret i tre uker.
Jeg spurte veterinæren om man måtte gå på denne vaksinen livet ut eller om man kan stoppe. Hun mente hunden burde gå på den i noen år eller kanskje livet ut. Ofte sluttet man etter første runde på 9 mnd., og hunden virket frisk i et halvt år, og så kom det tilbake. Da må man starte på nytt, med svært små doser hyppig og større doser mer sjeldent før man er opp i 1 ml. én gang i måneden, som er vedlikeholdsdosen.
Vi tok Larissa på vekten. Det er litt vanskelig å si, siden hun ikke står eller sitter helt rolig, men rundt 24,5-25,0 kg lå hun på. Hun har med andre ord lagt på seg 1 kg siden sist veiing, men Larissas anbefalte kroppsvekt er på 26 kg.
Strikkeassistanse
I kveld tok vi selen på og gikk på en vei vi ikke har gått alene før. Jeg visste jeg skulle gå til toppen av bakken, og når det flatet ut, skulle jeg krysse veien og inn på en sidevei. Først havnet jeg i tunet til en eller annen, men vi snudde og gikk ut igjen. På neste forsøk fant vi sideveien. Den eldre damen så meg gjennom kjøkkenvinduet og fikk hanket meg inn riktig. Vi hadde gått noen meter for langt. Larissa ble som vanlig glad for å se henne, og jeg kneppet av henne selen. Jeg hadde med meg et strikketøy jeg trengte litt hjelp til. Jeg har begynt på et skjørt i fargen kongeblå, og det ble en utfordring å telle 240 masker og begynne på strikketøyet rundt og rundt uten at det skulle være vridd. Dette med strikking går i rykk og napp, men det er greit å ha noe i hendene når jeg sitter og er sosial på kursene jeg jobber med. Hvis jeg orker, kunne jeg tenke meg å strikke en vest i samme farge, men vi får se. Tidligere på dagen hadde den eldre damen tatt Larissa med på en god tur mens jeg dro på et kjedelig møte hvor jeg ikke trengte hund. Når vi skulle dra hjem rundt 22.00-tiden, fikkk jeg litt problemer. Jeg forstod ikke hvor jeg skulle gå for å komme over på det andre fortauet, men jeg fikk hjelp av den eldre damen. Hvor vi gikk, vet jeg ikke…
Nye argumenter fra drosjesjåfører
Jeg gikk for å lufte Larissa i regnvær. Deretter tok vi drosje til Gardermoen hvor jeg ble møtt av en ledsager. Jeg hadde beregnet god tid og satt og jobbet litt på PC-en mens Larissa lå rolig på gulvet med føttene mine. Vi fikk sitte på rad 18 noe jeg var fornøyd med. Vel fremme tilbake i Bergen, fikk jeg hjelp til å finne bagasjen, en stor kofert siden jeg hadde vært borte i tre uker, og vi gikk ut for å finne en drosje. Fremst i køen sto to drosjer fra Norgestaxi, og nå ble jeg presentert for to nye argumenter for å forsøke å unngå å ta med førerhund: «Jeg vet ikke hvor Rådal er» sa den ene og ville ikke ta turen og den andre skylte på at han aldri hadde hatt førerhund med og visste ikke hvordan det skulle håndteres. Begge sjåførene fra Norgestaxi var blant våre nye landsmenn, og det er oftest med de problemer med førerhund dukker opp. En sjåfør fra Bergen Taxi kom og lurte på hva som foregikk. Han ristet oppgitt på hodet og jeg fikk kjøre med ham uten videre problemer. Selv om jeg ikke fikk tak i løyvenummerne til disse, vil jeg likevel underrette Norgestaxi om hendelsen for å synliggjøre hvordan utenlandske drosjesjåfører i mange tilfeller håndterer saker. Men på ett område gjorde disse to sjåførene rett – de skylte ikke på allergi mot hunder.
Erstatning for fiskeolje
For et par dager siden, til frokost, registrerte jeg at Larisa var nølende til å spise maten sin. Sist gang hun fikk samme reaksjon, var det trolig seloljen hun ikke likte. Da gikk det så langt at hun kastet opp mens hun spiste og gikk fra matfatet halvspist. Når jeg da ga henne en porson uten olje, spiste hun med god appetitt igjen. Jeg har brukt Dr. Baddakys fiskeolje som skal være blant det beste for hunder med allergi, men matmor til Mia har anbefalt meg å prøve solsikkeolje, virgin kokkosolje eller hvetekimolje – eller gjerne en kombinasjon av disse tre. Det skal prøves.
I dag var Larissa til veterinær igjen for ny injeksjon av imunterapi. I dag fikk hun 0,25 ml og hun skal til slutt gå på 1,00 ml en gang i måneden frem til januar. Om hun da kan slutte på imunterapi eller om hun bør fortsette, vet jeg ikke, men df går jeg ta med veterinær når den tid kommer. Tenk så godt å kunne slippe å ha en allergisk hund… Likevel, jeg vil komme til å fortsette med råfôr, for jeg synes hun virker mettere på det og det er praktisk at avføringen blir redusert med 3/4. Jeg tror også, etter å ha lest en del om råfôr, at det er bedre for hunder enn tørrfôr.
En fin start på sommeren
På tirsdag runt 21.00-tiden, gikk Larissa og jeg nedover mot Hurdalsjøen. Jeg forestilte meg at solen skinte på vannet og jeg tenkte at dette var en flott start på sommeren. Jeg måtte smile for meg selv. Håper fortsettelsen blir like bra! Larissa løp løs og koste seg. Vi er egentlig anmodet til å ikke slippe hundene våre løse utenfor luftegården nå for tiden, av hensyn til de fire brukerne som er på samtreningskurs med nye hunder.
Nå er det 9 dager siden jeg dusjet Larissa sist. I morgen skal Larissa ha sin 5. injeksjon med imunterapi. Larissa klør litt fremdeles, men ikke så intenst at jeg kunne tenke meg å medisinere henne med kortison. Hun har klørefleks bare jeg stryker henne over ryggen. Jeg kjenner jeg har et lite håp i meg; kanskje det er imunterapien som begynner å virke. Hadde hun fulgt sine vanlige reaksjoner på å være her på Hurdalsenteret og ikke blitt dusjet på 9 dager, skulle hun ha klødd seg betraktelig mer enn det hun gjør. Våteksemet er nesten helt borte og pelsen har begynt å vokse ut igjen.
I dag gikk vi ned til Hurdalsjøen igjen til kaffe og boller. Larissa og Viquna løp og koste seg. Begge hoppet ut i vannet. De fikk skikkelig beveget seg i dag, og det er godt for de begge.
Tilbake til Hurdal
I går dro vi ut 7.40 for å lufte. Deretter tok vi drosje til veterinæren som satte ny sprøyte med imunterapi på Larissa. Hun sa at det kunne ta et par-tre uker før man så virkningen av imunterapien. Våteksemet til Larissa ser bedre ut, skårpene løsner og under kommer der ny hud. Deretter dro vi til et annet æren før vi tok drosje til Flesland. Der ringte jeg ledsagertjenesten på Flesland, men der var det ingen å få tak i. Jeg gikk til en Norwegian-skranke hvor jeg ble ledet til SAS. Jeg møtte den samme damen i sikkerhetskontrollen som ville at jeg skulle ta av Larissa halsbåndet og alt. Jeg sa at jeg ikke var helt konfortabel med å la Larissa få frie tøyler, og hun ble ført gjennom sikkerhetskontrollen med kobbel på. Jeg sa at de gjerne måtte sjekke henne. På meg pep det som vanlig og de tok manuell kontroll. Jeg og Larissa fikk sitte på rad 10, og vi begge var fornøyd med det, tror jeg. På Gardermoen fant vi de andre. Det er to praktikanter på kurset nå og de har begge hver sin Golden, Viquna og Mira.
Aktiviseringsleker
I dag fant jeg frem noen aktivitetsleker som jeg presenterte for Larissa. Først en som spinner rundt seg selv hvor man putter godbitene ned
i fordypninger hvor man kan legge godbiter. Dette er den enkleste aktivitetsleken jeg har. Deretter forsøkte vi tre omganger med et firkantet brett hvor hun må skyve på klossene for å avdekke fordypningene hvor det ligger godbiter. Til sist tok jeg frem en aktivitetsball med et noen fôrkuler oppi, for å se om hun stresset seg like mye opp nå som da jeg sist prøvde det i begynnelsen av november for halvannet år siden. Denne var ikke helt lett å forstå, og Larissa tok ballen triumferende i munnen og gikk i sengen sin med den, hvor hun prøvde å rulle den. Jeg opplevde ikke at hun stresset seg opp med ballen, men hun forsto heller ikke hva hun skulle gjøre med den.
Fly til Bergen
Vi sto og ventet og ventet på bussen som skulle ta oss til Gardermoen, men det kom beskjed at bussen var mer enn en halv time forsinket. Da fikk 7 av oss kjøre med to privatbiler til de ansatte på senteret, for at vi skulle rekke å ta flyet. Siden jeg skal tilbake til Hurdalsenteret på mandag, hadde jeg kun håndbagasje. Jeg sa i fra at jeg helst ikke ville sitte på første rad, men en eller annen hadde satt meg på første rad og det var visstnok ikke mulig å endre. Jeg fikk ta det opp med de som var på gaten. Etter at jeg og en annen assistent hadde sittet og pratet i 40 minutters tid, kom de og hentet meg. Denne gangen gikk det helt fint for seg i sikkerhetskontrollen. Jeg tok av selen, lot noen andre ta imot kobbelet og Larissa kunne gå pipende gjennom sikkerhetskontrollen. De gjorde ikke mer oppstyr enn det. Vel fremme på gaten ble det ikke anledning til å be om et annet sete. Jeg forsøkte når jeg kom inn på flyet, men nei, det gikk ikke an siden flyet var helt fullt, men på dette flyet var det bedre plass enn hos noen. Jeg avviste det blankt, men nei, jeg måtte komme å se. Jo, det var bedre plass på 1F. Det var en slags liten kanal som gjorde at Larissa kunne ligge i sin fulle lengde. Larissa følte ikke dette som trygt. Slik tolket jeg henne i hvert fall. Hun var urolig når vi tok av og når vi landet. Hun forsøkte å krølle seg sammen mellom føttene mine. Jeg tror hun synes det er en trygghet å ha liten plass, for da glir hun i hvert fall ikke. To rader bak oss, på venstre side, satt en tolk til en døvblind mann. «På fremste rad sitter en sort førerhund». Og videre: «Hun er så liten og søt i ansiktet. Hun sitter på rompa og ikke på huk som andre hunder» – og det har hun helt rett i. Larissa sitter ofte på rompa med bakføttene fremover eller til en av sidene. Siden jeg ikke hadde bagasje, var det bare å gå ut til en ventende drosje.
Kortison roet kløen
På onsdag dusjet jeg Larissa grundig og håpet det ville hjelpe på kløen hennes, men hun klødde seg like mye. På strekningen fra matsalen og inn på rommet vårt, ca. 60 meter, stoppet hun opp tre ganger for å klø seg. Jeg ga henne en kortisontablett på 20 mg og kløen roet seg når medisinen begynte å virke. Det var nok godt for henne å kunne ligge avslappet og ikke måtte klø seg om og om igjen. Imunterapien skal øke imunforsvaret til Larissa, men når jeg gir henne kortison, virker kortisonen dempende på imunforsvaret. På den måten krasjer bruk av kortison med imunterapi, men som veterinæren sa i dag, måtte jeg selvsagt se henne an. Hun skal jo ikke plages halvt ihjel med kløe, slik jeg oppfattet at hun gjorde til slutt. Jeg lurte jo litt på om det kunne være litt stresskløe også inne i bildet, men etter at jeg ga henne litt kortison, stoppet også denne kløen. Hvis det hadde vært stresskløe, ville den vil ikke hjulpet Larissa. Vel, i dag skal vi hjem til Bergen igjen før vi drar tilbake til Hurdal på mandag. Mandags morgen, kl. 8.00, har jeg time hos veterinæren i Bergen for ny injeksjon, for å spare NAV for en tusenlapp i reisekostnader tur/retur Hurdal – Eidsvoll.
Larissa klør …
I ettermiddag dusjet jeg Larissa med den allergisjampoen jeg ble anbefalt av veterinæren. Jeg hadde håpet at det ville hjelpe Larissa litt mot kløen, og litt tror jeg det har hjulpet, men hun klør seg fortsatt mye. Hun biter en del på labbene sine, men jeg kan ikke finne noe sår eller lignende. Noe jeg registrerer, er at Larissa klør seg mindre når vi er inne på rommet enn når vi er i undervisningslokaler og andre områder. Hvis vi stopper opp i en gang, er det nesten 100% sjanse for at hun begynner å klø seg. Dette får meg til å tenke i retning av stresskløe.
Til veterinær for andre dose Imunterapi
Jeg spiste en rask middag, og deretter dro Larissa og jeg til veterinæren i Eidsvoll. Et lite veterinærkontor med veterinær og assistent/dyrepleier. Han injekserte Larissas andre dose av vaksinen. Han lot medisin og utstyr være igjen på kontoret hvor det blir riktig oppbevart. Vaksinen skal ligge i 2-4 grader. Han kontrollerte også våteksemområdet og mente det var viktig at jeg hadde henne med meg mest mulig for å unngå at hun slikket på såret. Det er veldig fristende å slikkke på. Jeg har en oppblåsbar halskrage, men også med den kan hun, hvis hun gjør litt innsats, klare å slikke seg på området. Jeg har derfor gitt beskjed om at jeg har med meg Larissa i undervisningsrom og i matsalen/restauranten. Vi skal tilbake til veterinæren på fredag for ny dose. Jeg spurte hva jeg skal gjøre om hun begynner å klø seg overdrevent. Veterinæren sa at bruk av kortison kunne være uheldig for virkningen av vaksinen hvis jeg forsto han rett. Han anbefalte dusj en eller to ganger i uken med en sjampo for hunder med allergi. Jeg har ikke hørt om sjampoen før, men kjøpte en. Jeg håper at NAV også vil dekke reisekostnadene i forbindelse med denne vaksineringen. Jeg fikk veterinæren som injekserte første dose, skrive tydelig i journalen at hun frarådet «hvem som helst» å gjøre dette. Hun sa for øvrig at hennes søsters hund hadde svært god effekt av imunterapi.