I dag tidlig, når klokken var litt før 7.00, gikk jeg først for å lufte Larissa godt. Deretter tok jeg på selen og vi gikkk til butikken. I det vi krysset den åpne parkeringsplassen, som omtrent var tom, begynte det virkelig å hølje ned med store regndråper. Jeg ville løpe til døren – og det ville Larissa også – så da løp vi inn under tak. Jeg puttet et par brev i postkassen og gikk inn for å kjøpe sjampo. Tre kvarter senere kom drosjen og kjørte oss til Flesland. I sikkerhetskontrollen i dag ville de til og med ta av henne halsbåndet. Kanskje fordi de så denne «dingsen» (Skuto Pet som skal holde unna flått). Jeg var ikke helt konfortabel med den løsningen da jeg mister full kontroll over hvor hun befinner seg. Vanligvis står jeg på ene siden av sensoren og noen tar henne i kobbel imot på andre siden og jeg får kobbelet i hendene når jeg er gått igjennom. Jeg har i ettertid tenkt på om kanskje Blindeforbundet eller andre kan forsøke å få inn informajson eller retningslinjer på hvordan føre en førerhund trygt igjennom en sikkerhetskontroll som skal oppleves trygg for hunden, brukeren og ansatte. Vel, vel, vi kom oss om bord på flyet og vi ble mottatt av ledsagerpersonell på Gardermoen. Der møtte vi kjente og vi tok bussen til Hurdalsenteret.
Til veterinæren
I går kveld fant jeg et fuktig område på Larissas høyre hofte nær halerota. Jeg tenkte å se det an litt i et par timer, for hun kunne jo ha blitt våt etter siste lufting. Fuktigheten var der to timer senere og jeg begynte å mistenke våteksem. Forsiktig klippet jeg bort en del av pelsen som var våt, og jeg ble ganske sikker i min sak om at dette var våteksem. Jeg hadde uansett tenkt meg til veterinær i dag for injeksering av hennes første dose med vaksine. De første dosene gis hyppig, men er svært små. Senere blir dosene høyere og gis sjeldnere. Hun hadde ingen fysisk reaksjon på vaksinen. Man kan se noe økt kløe et par timer senere og noen andre reaksjoner.
Jeg hadde rett i mine antakelser. Det var våteksem, men siden jeg hadde oppdaget det så tidlig, var ikke betennelsen blitt så dyp. Veterinæren foreskrev resept på en kortisonsalve som skal brukes i 10 dager. Hun trodde det skulle gå bra uten antibiotika. Deretter fant jeg frem sprøyter, sprøytespisser og vaksinen. Veterinæren mente at disse injeksjonene burde gjøres av en veterinær. Det hadde noe med hvem som hadde ansvaret for behandlingen. Jeg kommer derfor til å la en veterinær gjøre det i hvert fall den tiden jeg er på kurs, så får det heller bli litt dyrere for NAV. I dag fikk hun sin første dose og sin andre dose skal hun ha på mandag. Da må jeg kontakte veterinæren på Eidsvoll og prøve å få en avtale så sent på dagen som mulig, for på dagtid er jeg opptatt med kurs. Veterinæren anbefalte også at våteksemet ble fulgt opp på mandag. Tredje dose skal hun ha på fredag og da må vi forsøke å dra før programmet starter for dagen.
Larissa må gå med halskrage for at hun ikke skal slikke seg. Hun er ikke overbegeistret, men godtar det. Hun bruker en oppblåsbar ring som festes rundt halsen, istedenfor de tradisjonelle og upraktiske skjermene av plast – og den oppblåsbare kan til og med være praktisk som hodepute av og til 🙂
Sofagrisen
Det er midt på natten natt til lørdag 21. mai. Jeg gikk inn i stua for å drikke litt brus jeg hadde stående igjen etter pizzaen tidligere på dagen. Jeg satt meg i høyre halvdel, og i det jeg løftet glasset, hørte jeg et sukk til venstre for meg. Sannelig, der lå Larissa, helt rolig og avslappet, liggende i sofaen og beveget tilsynelatende ikke på et øyelokk da jeg kom gående. Maken til frekkheter har jeg ikke sett hos Larissa før. Det første hun burde ha gjort når hun så at jeg kom, var å hoppe ned straks. Her har vi visst en liten jobb å gjøre, men hvordan hindre slik sofaligging? Oda prøvde seg aldri opp i seng eller sofa, så jeg er godt vant.
Norgestaxi ga endelig lyd fra seg
I dag ringte Norgestaxi meg. Endelig lot de høre fra seg, når det var gått tre uker siden jeg sendte klagen. De tok dette alvorlig og ønsket å ha et dialogmøte med meg som synshemmet førerhundbruker, rullestolbrukere og andre grupper for å kunne bedre seg. Han sa at grunnen til a sjåføren som behandlet meg frekt, nok var redd hunder, men hvorfor ikke bare være ærlig å si det da istedenfor å oppføre seg slik han gjorde. Jeg gleder meg ikke til å treffe på ham igjen på dette møtet. Møtet kan ikke bli før om tre uker, for på mandag drar Larissa og jeg på kurs på Hurdalsenteret.
Imunterapi (vaksine til Larissa)
I dag ringte jeg veterinæren. Vaksinen til Larissa er nå ankommet apoteket i Vest-Telemark. Min far skal hente den på onsdag og innom veterinæren for å få med seg sprøyter og alt annet man måtte trenge. Han sender det til Bergen. I begynnelsen skal hun ha hyppige injeksjoner av vaksinen som er laget enestående for Larissa og det hun reagerer på. Dette blir spennende. Jeg krysser alt jeg har for at Larissa skal bli kvitt allergien sin. Det er 1/3 sjanse. Hvis den ikke virker, er jeg redd jeg blir nødt til å vurdere å få ny hund. Jeg synes ikke jeg kan utsette Larissa for husstøvmidd i kanskje 120 døgn i året, hvor hun blir nødt til å gå på kortison og hyppig dusjing for å ikke klø seg halvt ihjel. Det er ikke fristende med ny hund. Nå har Larissa og jeg jobbet sammen i mer enn halvannet år, og vi kjenner hverandres vaner og uvaner. Vi har rett og slett blitt et godt arbeidende team. Jeg stoler på henne, selv om jeg får lyst til å ta over styringen, men det ender som regel med at hun har rett.
Tur til Lagunen
I dag var assistenten min her. Larissa blir så glad for å se henne. Hun går til døren når hun hører at bilen parkeres utenfor. Jeg åpner døren, ber henne sitte fint ned til hun har fått parkert bilen og når jeg sier ”vær så god”, løper hun assistenten min i møte hoppende og dansende bortover. I dag var det tid for den ukentlige dusjen. Hun er bedagelig av seg og vil sitte mest mulig.
Vi dro til Lagunen i dag. For å ha et sikkerhetsnett når jeg gikk den andre nye veien jeg gikk en gang med hjelpetrener og en gang med samboeren min, gikk samboeren min noen skritt bak for å se om det gikk bra. Hun kikket veldig til høyre når vi gikk forbi noen hvite striper som krysset veien til høyre for meg, men hun fortsatte svingen og vi var på kjente steder igjen. Da gikk min samboer på Claes Ohlson og jeg gikk først til posten. Larissa svingte mot inngangen til posten før jeg ga noen instrukser. Heis er hun også blitt flink til å søke opp. Jeg husker i begynnelsen at hun ville forte seg ut av heiser, men nå går hun rolig ut, som den lille verdensvante frøkenen hun er. I dag virket kundebehandleren litt sur på meg fordi jeg ikke hadde trukket kølapp. ”Dere bruker et system som er umulig for blinde å bruke” sa jeg, og hun svarte at det var jo bare for henne å rope opp nummeret. ”Nei, jeg skal lese lappen med nummeret også”. Det var hun enig i. Vi søkte veien ut og gikk deretter på apoteket. Der var det litt kaotisk med en del folk ved første kasse til venstre når når man kommer inn. Men jeg fikk til slutt hjelp ved å henvende meg til den disken som selger alt som ikke er reseptbelagt. Hun fulgte meg til en ledig kasse. Larissa søkte flott ut veien ut fra apoteket blant mange hyller og folk. Deretter gikk vi på Egon og spiste middag. Larissa var flink og lå stille der hun ble bedt om å legge seg ned.
Jeg sa til min samboer mens vi spiste på Egon, at jeg synes ikke Larissa brydde seg så mye om andre hunder. Det skulle jeg ikke sagt. Akkurat i det jeg skulle krysse en tofeltvei, møtte vi en liten hund, og Larissa rykket til i selen og bjeffet. Jeg ga henne to harde korreks, hunden var passert og Larissa tok frem konsentrasjonen sin på å være førerhund igjen. Etter at vi kom hjem, har hun stort sett ligget i sengen sin og slappet av.
To ganger til butikken
Noen ganger går det lang tid mellom hver gang Larissa gjør fra seg enten det er tissing eller bæsjing. I går gikk hun og luftet seg rundt 11.00-tiden, men gjorde ikke noe selv om hun fikk både 10 og 15 minutter på seg tre ganger etter denne første luftingen. Men i dag tidlig, når det var gått 24 timer, var hun trengt. Jeg vet ikke hvorfor hun er slik. Har aldri opplevd dette med Oda.
I dag gikk vi på butikken to ganger. Første gangen handlet jeg inn til dagens middag og andre gang gikk jeg for å klage på paprikaene de hadde plukket til meg. De var både myke og skrukkete i skallet. Jeg fikk byttet de uten problemer. Larissa klarte jobben sin bra. Dette kan hun. Hun er selvsikker og vet akkurat hvor vi skal i butikken. På vei hjem igjen, går hun nå direkte til postkassen hvor det noen ganger kommer godbiter ut av. Hun forventer ikke godbiter, men den muligens godbiten blir en motivasjonsfaktor for henne. Godebiten blir en ekstra overraskelse. I morgen drar vi til Åsane for å gå på sentra der og på Ikea.
Til Lagunen + blinde diskrimineres
I dag hadde jeg tenkt meg på postkontoret igjen, men sendte SMS til samboeren min og spurte om vi skulle møtes på Lagunen etter hans forelesning. Når jeg er halvveis til Lagunen, ringte han meg. «Jeg møter deg på midten av brua». Det viste seg at den veien jeg lærte sammen med hjelpetrener i forrige uke, hadde blitt stengt og vi måtte gå enda en vei til Lagunen, men det tror jeg skal gå greit. Det er egentlig bare å holde til venstre hele tiden frem til vi krysser en vei, og deretter er jeg på kjente stier igjen. Det er frustrerende når de ene dagen stenger her og andre dagen stenger der…
På postkontoret går jeg rett frem til kassene. Jeg vet jeg sniker i køen, men jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Når posten velger å ta i bruk et utilgjengelig billettautomatsystem, noe som faktisk er diskriminering, sniker jeg med glede i køen. Det samme gjør jeg på Bybanen. Der har de tatt i bruk et utilgjengelig billettsystem med touchscreen. Jeg har blitt kontrollert, og jeg sa at «dere har tatt i bruk et billettsystem jeg ikke kan bruke, derfor har jeg ingen billett». Kontrolløren godtok det- For Skyss er det billigere for de å la blinde gå gratis og snike på bybanen enn å tilrettelegge billettautomatene. Dette var lederen i fylkeslaget og jeg med på Vestlandsrevyen Er en prinsippsak for oss fredag 6. mai.
Vel, vel… – Billetter eller ikke – jeg fikk vært på posten og vi kjøpte en bursdagsgave til minstegutt som skal begynne i barnehagen til høsten. Deretter gikk vi hjem. Samboeren min tar en snarvei, men som jeg tror jeg har nevnt før, innebærer den en sprinkeltrapp med ganske store firkantede hull, derfor går vi den omveien vi gjør. Larissa vet at når vi kommer til et busskur, går hun logrende inn der, for der får hun alltid ros og klapp, og noen ganger kommer det godbiter der. Jeg synes det er kjekke holdepunkter og praktisk når jeg skal ta bussen. Vi klarte, eller Larissa klarte å skrå veldig sagte mot venstre, slik at jeg ikke merket det før underlaget endret seg og trafikken fjernet seg. Da hadde vi kommet inn på skoleområdet. Vi tok en helt om-snu, og fulgte venstre kant ut igjen. Et sted fant hun en liten grønn flekk hvor hun gjorde tegn til at hun måtte tisse litt. Vel hjemme sa jeg «søk dør», men det ble «søk samboer» i Larissas ører istedenfor, som satt ved utebordet og skulle ta ned parasolen.
Tur til posten og nærbutikk
I dag dro Larissa og jeg til Lagunen for å poste reinsdyrskinnet til Slovenia. Jeg valgte å gå omveien, slik at Larissa fikk luftet seg ordentlig. Hun var flink og sikker på ruten sin. Søkte opp heisen på første forsøket. Jeg tar ikke rulletrapper med hund, i frykt for at klørne skal klemmes. Det gjør veldig vondt for hunden og det blør mye. Jeg gikk litt frem og tilbake før jeg fant posten. Jeg visste at på posten har de ingen musikk og på det grunnlaget fant vi frem. Det er jo kølappautomater på posten, men siden de har laget et system som er utilgjengelig for blinde, går jeg frem til nærmeste kasse uten å ha dårlig samvittighet for at jeg snek i køen. Vi fant veien ut igjen og gikk hjem. Jeg puttet jakken i sekken, for det er 25 grader i solen her i dag. Hjem gikk det også veldig bra. Ingen feil og godt samarbeid.
Litt etter at vi kom hjem, dro vi på nærbutikken for å handle inn til helgen. Larissa møtte en annen hund i det vi begynte å gå over hovedveien hvor biler sto og ventet på å få kjøpre. Vel, vi kom oss over og fant dørene til butikken. Der er hun sikker i sin sak og finner frem til kassene. Jeg tror det egentlig er helt unødvendig for meg å gi henne kommandoer, men jeg gjør det nå likevel. Hjem igjen havnet vi på en plen og rotet oss halvveis bort. En dame kom og spurte om jeg trengte hjelp, og i min lille forvirring takket jeg ja. Hun fulgte meg til jeg visste hvor jeg var og kunne gå selv. Vi fant postkassen og hentet posten og deretter gikk vi hjem, hun fant både innkjørsel og dør.
Etter at Larissa fikk panikk og dro med seg hele utebordet, har hun ikke villet ligge ute hvis ikke jeg er ute. Tidligere har hun jo likt godt å ligge ute i solen og varme seg.
En perfekt seletur
I dag skulle Larissa og jeg møte assistenten min ved hovedinngangen ved Lagunen. Vår første tur uten sikkerhetsnett noen meter bak. Det gikk absolutt over all forventning. Hun gjorde ikke en eneste feil og virket skråsikker i sitt arbeid. Et sted måtte vi gå forbi en svært bråkete maskin, og der jeg ble usikker, ledet Larissa meg trygt og bestemt forbi. Dagen i dag var et perfekt samarbeid. Det er gøy å være førerhundbruker på slike dager, og jeg så på hele Larissa at hun trivdes og var sikker i arbeidet sitt. Jeg og assistenten min gikk og så på sommerens utvalg av klær, og lommeboka ble 3.000 kr. fattigere. Men mye fint ble det!
I dag fikk jeg tilsendt et stort reinsdyrskinn som jeg skal sende videre til min blinde venninne fra Slovenia. Larissa var rask med å legge seg på det, og hun fikk ligge på det en liten stund. Lurer på om ekte skinn inneholder mye husstøvmidd…
Samtale med veterinæren
På mandag snakket jeg litt med veterinæren. Hun hadde nylig undertegnet et skjema som sendes til apoteket. Hun regnet med at vaksinen ville være klar i løpet av tre ukers tid. Jeg fortalte at fra 23. mai skulle jeg være på Hurdalsenteret i tre uker, hvor jeg forventer at hun vil klø seg mer. Jeg synes det er uheldig hvis hun må gå på kortison i tre uker, og spurte om det finnes et annet medikament. Veterinæren sa at det fantes et medikament som het Atopica og som var brukt på mennesker, men hennes erfaringer med det på hunder var at det var en dyr medisin som i de fleste tilfellene ikke hjalp. Hun mente at det ville være det perfekte tidspunktet å starte på imunterapien mens jeg var på Hurdalsenteret. Der er det mange «hundemennesker», som f.eks. datalæreren som har hatt opptil 20 hunder og drevet med hundekjøring, og veterinæren trodde at hvem som helst som brukte hodet og øynene fikk det fint til. Det er snakk om små injeksjoner om gangen. I begynnelsen skal injeksjonene skje hyppig, og senere én gang i måneden. Jeg venter på skriv fra veterinæren og fra Veiviseren som bekrefter at dette er et nødvendig tiltak som er verdt å prøve for at jeg kan beholde Larissa.
Jeg synes selv jeg har strukket meg relativt langt for å beholde henne. Hun er en flink førerhund, dog noe snusete og vimsete til tider, men jeg vil prøve alt som kan hjelpe henne. Jeg har begynt med råfôr, når vi er på reise får hu RC Hypoallergenic, ekstra fiskeolje i maten, dusj med spesialsjampo og balsam ukentlig, behandlet symptomene etter hvert som de har dukket opp på rad og rekke, som hovent øre, våteksem, ørebetennelse, øyekatarr og overdreven kløe. … Selv om jeg har tenkt tanken, har det aldri vært en reelt vurdert tanke å levere henne tilbake.
Skuto Pet
Nå begynner flåttsesongen. Vi var innom dyrebutikken hvor jeg kjøpte Skudo Petsom forhindrer flåttbitt ved hjelp av pulserende ultralyd. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk, men synes det er fint om man kan unngå kjemikalier på hunden. Det står bl.a.:
- Elektronisk «flåttvakt» holder flåtten borte ved hjelp avpulserende ultralyd
- Unngå flått og lopper i opp til et år
- Miljøvennlig, ingen kjemikaler eller lukt
- Sikkerfor kattunger, valper, gravide og for mennesker
Det blir spennende å se hvordan eller om den fungerer. Damen i dyrebutikken, som var ganske ordknapp, sa at de ikke hadde fått inn noen negative tilbakemeldinger om denne.
En vellykket seletur
I dag dro jeg til Lagunen for å hente en pakke, et etui til den 24 tegns leselisten min. Vi hadde samboeren min med oss som et lite sikkerhetsnett i fall vi skulle gjøre feil, men Larissa var flink og kjente igjen veien. Det gikk over all forventning og hun fikk mye ros. Hun er spesielt ivrig når vi nærmer oss hovedinngangen til kjøpesenteret. Da får hun et hardere drag i selen. Det samme gjør hun når vi søker heis og stolper. I morgen skal jeg og assistenten min på shopping, og da kan vi jo møtes på kjøpesenteret, så får vi prøvet oss enda en gang, den gangen alene. Vi kjøpte hver vår is, og mens vi satt og spiste den, kom det en annen hund forbi og både Larissa og den andre hunden bjeffet og rykket i kobbelet. På vei hjem tok min kjære en snarvei som innebærer en sprinkeltrapp med ganske store hull i, så der er det ikke godt å gå for Larissa, så vi tok vår vante vei som er en liten omvei. Tidligere, når jeg gikk gjennom «skogen», var det en rett strekning, men pga. bybaneutbyggingen har de nå laget en bratt og svingete vei. Men Larissa er flink og følger svingene. Vi kom oss hjem. Litt før hjemmet, skjente hun over gangveien og ut i gresset, så jeg tok av selen for at hun skulle få lov til å tisse litt, men nei, hun benyttet anledningen til å rulle seg frem og tilbake på ryggen i gresset. Jeg vet hun klødde litt på ryggen, for hun fikk klørefleks hvis jeg klappet henne ved å «rufse» litt i pelsen.
Ny vei til Lagunen
I dag møtte jeg en hjelpetrener, en av ildsjelene i Hordaland Førerhundklubb, og vi så på en ny vei til Lagunen. Jeg fikk lære hvor det var krysninger og ruten generelt. Når jeg går ut fra hovedinngangen, teller jeg ca. 60 skritt før jeg ber henne søke venstre felt. De tre første gangene måtte hjelpetreneren vise henne, men den siste og fjerde gangen gjorde hun det riktig. Fire gangers repitisjon er egentlig litt i høyeste laget. Man tar hunden tilbake for å la den få en sjanse til å jobbe på nytt og gjøre det riktig, men med for mange repitisjoner kan hunden bli lei. Hun var litt snusete i dag. På vei opp en liten trapp, skrådde hun og jeg var nær ved å tryne i noe buskas, men fikk tatt meg for. Ingen varige mén, bare et par torner i høyre hånd. Vi avsluttet økten med en bolle og kaffe/brus. I morgen skal jeg prøve å gå ruten, men jeg vil ha samboeren min bak meg, som et lite sikkerheetsnett. Jeg har også laget tegning over området, noe jeg synes er svært nyttig.
Klage til Norgestaxi
Vedr. klage på drosjesjåfør (løyvenr. R-443)
som ikke ønsket å å ta imot førerhund
Jeg, min førerhund og min samboer skulle ta drosje fra drosjeholdeplassen ved Bystasjonen 25. april 2011 ca. kl. 20.10. Vi hadde vært på påskeferie og hadde med oss to store kolli, en koffert og en bag. I bagasjerommet la sjåføren inn kofferten først, og bagen oppå den, og mente at hunden min skulle ligge ved siden av bagasjen. Jeg sa at jeg ikke ønsket å ha hunden min bak i bagasjerommet sammen med bagasjen, i frykt for at den øverste bagen, som veide 27 kg, skulle velte over hunden min. Jeg har lagt ved et bilde samboeren min tok da vi kom hjem, for å illustrere hvordan sjåføren mente dette skulle gjøres. Bildet viser at bagasjehaugen er mye høyere enn hunden min, og sjåføren vi til slutt fikk kjøre med var enig i at det ikke var en trygg måte å plassere hunden på.
Jeg har vanligvis ikke noe imot å ha hunden i bagasjerommet, og hun hopper også gladelig inn om hun får beskjed om det. Om det hadde skjedd et uhell på denne turen, og hun hadde blitt klemt mellom bagasje og bil, ville hun trolig ikke kjørt i bagasjerom senere. Det ville ført til flere klager på taxisjåfører senere fra min side, siden dette er en situasjon jeg ofte opplever.
Sjåføren var veldig klar på at det var massevis av plass, det var jeg heller aldri uenig i. Hadde bilen stått stille, hadde ikke dette vært noe problem. Men når man skal kjøre og svinge mener jeg det er sannsynlig at bagen i dette tilfellet vil skli helt eller delvis av kofferten, og over på hunden. Når jeg og min samboer konfronterte sjåføren med dette lo han til to andre kollegaer som sto og ventet på turer, og sa «hun stoler ikke på meg». Det endte med at han spurte om jeg ville ha hunden i bagasjerommet eller ikke ha noen drosje, og jeg svarte at jeg ikke ville kjøre med denne drosjen.
De to nevnte kollegaene sto rett ved oss under hele episoden, og fikk den med seg. Jeg hørte de diskutere seg i mellom, og de kom fram til at ingen av de heller kunne kjøre oss, de kunne visstnok heller ikke ta hunden på gulvet mellom føttene mine i forsetet, slik jeg ønsket. Jeg synes dette er rart, siden det kom en fjerde bil vi fikk kjøre med (uten noen diskusjon), og alle bilene på holdeplassen var stasjonsvogner, som hadde plass til bagasjen i bagasjerommet.
Jeg kan godta at en taxi ikke vil ha hunden min i forsetet, så lenge det hele løses på en god måte. Det innebærer en ærlig forklaring på hvorfor man ikke vil kjøre turen, og at man gjør sitt beste for å skaffe en bil som er villig til å ta turen umiddelbart. Jeg føler ikke at noen av disse forventningene ble oppfylt, og at en sjåfør åpenlyst skal le av meg til sine kollegaer (som om jeg ikke hører det), er direkte frekt. Som førerhundbruker opplever man mye rart i alle typer kundesituasjoner, men å bli gjort til latter på denne måten har jeg aldri opplevd maken til.
Jeg håper jeg ikke møter denne mannen igjen som drosjesjåfør, for slik oppførsel hører ikke hjemme i et serviceyrke, uansett hvor uenig man er med kunden. Jeg forventer at Bergen Taxi tar dette opp med gjeldende sjåfør og påpeker at dette ikke er akseptabel oppførsel.
Dette brevet var datert 26. april 2011, og pr. dags dato har ikke Norgestaxi latt høre fra seg.