Petal Cleanse

I påsken, når jeg er pådataparty sammen med 5.200 personer, skal Larissa trolig til mine kjære svigerforeldre. De har kanskje tenkt seg en tur til hytta, men der er det et lite soverom og en liten stue. Søsteren til min kjære er allergisk for hund hvis det er et lite rom. Hun har også kontaktallergi. Medisiner hjelper henne ikke så godt.

Jeg har tidligere brukt Petal Cleanse på min forrige hund en gang, men detr hjalp det gikke. Hun var svært alvorlig rammet av allergi. Hun kunne ikke være i samme rom hvor det nylig hadde vært hunder her. Jeg tenkte å prøve Petal Cleanse, men det jeg lurer litt på her: Larissa må dusjes en gang i uken, og har stoffet da effekt?

Fra Canis står det: «Petal Cleanse er en oppløsning som fjerner de stoffer fra pelsen hos hunder som forårsaker allergiske reaksjoner hos mennesker.
»

Noen med erfaringer?

en røytende Larissa på besøk

I dag kom Larissa på besøk. Hun ble en glad jente. Jeg setter meg alltid ned til henne og hun gned seg inntil meg og en smask midt på munnen hører med. Hun røyter ekstremt mye for tiden, men hun har ingen flass. Når min svaksynte samboer klarer å se en hårdott, da er det mye hår! Vi tilbød å koste rommet, men det var tudeligvis ikke vår oppgave. Godt å se henne. Hun ville legge seg ved siden av den eldre damen, men jeg er ikke bekymret for rollene våre. Når Larissa og jeg kommer inn i våre rutiner igjen, vil hun tilpasse seg og se på meg som sin eier og leder. Håper jeg da i hvert fall. Jeg har jo vært borte fra henne siden 18. februar. Og nå ser jeg endelig en ende på dette sykehusoppholdet. I morgen skal jeg dra hjem til Larissa. Samboeren min passer henne i dag til i morgen kveld. Jeg gleder meg til å kune kose ordentlig med henne. Jeg vil sette meg ned på gulvet og håpe hun er i kosehumør og vil legge seg i fanget på meg, slik vi gjør når vi har vår kvalitetstid sammen. Og jeg gleder meg til å prøve den nye pastaaskinen min! Jeg kjenner at jeg lengter etter å komme hjem og lage min egen mat.

Besøk av Larissa

I dag kom Larissa på besøk igjen. Utrolig koselig å se henne. Hun logret, trippet og gne seg inntil meg. Hun lå og slappet av. En pleier kom inn for å se til oss akkurat i vaktskiftet hvor det var mange folk i gangen, og Larissa fikk mange beundrere. Hun la seg ned på ryggen og ville bli klødd på magen. Hun virkelig kroet seg. Og igjen synes de hun oppførte seg som en valp. Lille sjarmøren. Hun fikk middagen sin før de dro hjem igjen.

Tur og dusj

I dag har Larissa vært hjemme hos oss. Min kjære har passet henne i helgen. Hun var også på besøk på lørdag og det er like koselig hver gang. I dag tok assistenten min henne ut på en god tur sammen med Kira (9 år) og lille Leo (1 1/2 år). Når de kom hjem, ble Larissa dusjet. Hun begynte å klø seg en god del i helgen. I kveld kommer den eldre damen og skal passe henne videre. Sannelig er det godt med gode hjelpere når man trenger det som mest.

Fredagsbesøk

I dag ble Larissa med min samboer på en fire timers lang forelesning. Der lå hun stille, men etter lunsj så hun nok en og annen smule på gulvet som kunne være fristende. Jeg blir så glad når jeg ser henne og det er gjensidig. Hun synes det er spennende når personalet kommer og hilser på. Hun er rask med å legge seg på ryggen for å bli kost med. Og hun har funnet ut hvordan smiske til seg mer kos, nemlig å logre litt med halen. Halen er stille mens vi klapper henne. Hun har på seg vesten hvor det på hver side står «førerhund» på. En slik sele er svært kjekk å ha. Man møter mindre negative ord, men mer velvilje og forståelse.

Besøk av Larissa

Torsdag 3. mars 2011
Siden den eldre damen skulle reise bort for helgen, overtok min samboer over. De kom på besøk i dag. Jeg har enerom og hun fikk lov til å være med inn. Det var stor stas. Hun logret og ønsket alle som kom inn hjertelig velkommen. Hun koste seg og fikk mye kos både fra meg og sykehuspersonalet. Hun la seg hengivent logrende på rygg og fikk selvsagt kos. Hun fikk også maten sin. Etter hvert roet hun seg og la seg inntil meg. Jeg la meg ned på gulvet sammen med henne og koste og småsnakket litt til henne. Et koselig besøk. Min samboer skal passe henne til mandag når den eldre damen kommer tilbake. På mandag kommer assistenten min innom mens samboer er på forelesning, og da venter det en god tur på henne. De kommer nok på besøk i morgen også.

Å møte Larissa utendørs

På et møte hadde ledelsen på avdelinen jeg er inlagt på, bestemt at Larissa ikke fikk lov til å komme inn i bygningen. Hvis jeg ville møte henne, måtte det skje utendørs. Jeg ble sint av denne avgjørelsen og i løpet av en halv time, hadde jeg skrevet følgende brev til overlegen:

«Jeg har førerhunden Larissa på tre år som jeg har hatt i kun 15 mnd. Selv om hun ikke brukes som førerhund, er det et faktum at hun er førerhund og det er viktig for meg for kontakten oss i mellom å kunne møtes jevnlig særlig siden hun er så ung. Det betyr mye for meg psykisk å få møte henne også.

En førerhund har en særstilling i Norge jemlet i lov. De har lov til å være med over alt i samfunnet, som på fly, buss, tog, hotell, restaurant osv. En førerhund regnes som et teknisk hjelpemiddel på lik linje med andre hjelpemidler som f.eks. en rullestol.

Min erfaring er at de som roper høyest ang. allergi, er de som snakker på vegne av allergikerne. Allergikerne selv tar det pent, inngår avtaler med førerhundbruker og tar evt. Medisiner. Både en førerhundbruker og en allergiker har lov til å ferdes fritt i samfunnet og man må ta hensyn begge veier.

Jeg har hatt med meg førerhund på tre ulike avdelinger, og dette har gått smertefritt. Jeg har tatt hensyn til allergikerne og de har hatt forståelse for mitt behov for å ha med førerhunden min. Her er det snakk om å ha hunden på besøk noen timer på et besøksrom og hunden kommer ikke i kontakt med noen pasienter..

Jeg stiller meg uforstående til at jeg er nødt til å møte min førerhund på utsiden, for når hun er med meg, er hun førerhund og har de rettigheter som nevnt ovenfor. Dette er brudd på Diskriminerings- og Tilgjengelighetsloven.»

Overlegen kunne ikke komme med noen gode motargumenter og Larissa fikk lov til å komme på besøksrom. Når hun først kom, kom hun til min overraskelse inn på rommet mitt. Det var velsignet av flere av pleierne på avdelingen og ale var henrykt når de kom inn og fikk se henne.

Larissa er hos den elde damen

Fredag 18. februar ble jeg innlagt på sukehus. Den eldre damen har passet Larisssa for meg. Veldig godt å ha noen i bakhånd man kan spørre. I dag kom den eldre damen og Larissa på besøk. Det var stor stas for oss begge. Hun ble glad og visste ike helt hvor hun skulle gjøre av seg. La seg ned med forkroppen og gned seg inntil meg. Fine jenta. Var trist når besøket var over.

Til butikken

I dag gikk vi på butikken for å kjøpe inn dagens middag. Larissa er ivrig på å søke opp stolpene, nesten litt for ivrig i blant. Når jeg sier «søk stolpe» øker hun farten og jeg føler meg i blant som et slips som henger i selen et lite øyeblikk… Hun valgte en litt ny vei på parkeringsplassen i dag for å finne døra, men ja, vi fant døra selv om Larissa valgte en litt annen vei. Inne i butikken er hun sikker og går med god fart. Jeg fikk hjelp til å finne varene og vi søkte ut igjen av butikken. Hun var flink til å holde retningen, og jeg ba henne finne veien rundt et par bilder som sto parkert. Søkte opp ny stolpe og når vi hadde krysset veien, oppsøkte hun stolpen der også. Vi forsøkte å finne postkassen, men først gikk vi litt forbi, og på vei tilbake igjen fant vi den. Masse ros og en liten godbit ved postkassa. Jeg luftet henne litt før vi gikk inn.

Å løpe er gøy!

I dag kom den eldre damen innom og spurte om Larissa hadde lyst til å bli med på en halvannen times tur i det flotte været. Hun fikk på seg vesten sin der det står at hun er førerhund og dermed gikk de. Når de kom tilbake kunne damen fortelle at Larissa hadde løpt og kost seg. Særlig på siste halvdelen av turen tok hun seg ut med rask løping. Hun kom mot damen i full fart, og damen tok et skritt tilbake fordi hun så at Larissa ikke klarte å stoppe. Den eldre damen falt. Larissa la seg ned ved siden av damen, som om hun forsøkte å trøste og vise at hun var lei seg. Nå ligger hun fornøyd på dørmatta og et margbein ligger til tining på kjøkkenbenken som hun skal få i kveld.

To hektiske dager

Jeg luftet Larissa da drosjen kom for å hente oss. Vi skulle på et årsmøte hvor jeg var referent. Larissa var den eneste hunden på møtet og synes nok det var litt kjedelig å måtte ligge stille så mange timer. Vi lå på Hordaheimen og hotellet var flott. Det var både punktskrift i heisen og en stemme som sa hvilken etasje vi var i, men noe godt luftested var der ikke å finne. Vi avsluttet med en god middag lørdag ettermiddag. Larissa fikk det trangt under bordet, og var nok glad når vi reiste oss for å gå. Og 26 timer fra vi dro hjemme fra var vi hjemme igjen. Hektisk helg.

I dag kom den eldre damen innom og tok Larissa med på en velfortjent tur i regnværet. Hun kunne fortelle at Larissa hadde løpt og løpt mye hele tiden, så hun hadde nok en del energi som måtte ut.

Larissa var flink i møte med hund!

I tidlig formiddag luftet jeg Larissa og deretter kneppet jeg på henne selen og vi gikk til butikken for å handle noen småting. Jeg hørte en dame si gjentatte ganger «sitt» og Larisa ble litt ivrig. Larissa begynte å lage en murrelyd, men jeg ga henne en mild korreks og minnet henne på å holde retniningen. Larissa passerte den andre hunden bare ved å se på den mens den andre hunden bjeffet og pep. Vanligvis er det motsatt, at det er Larissa som går berskjerk, men ikke i dag. Jeg ble stolt på Larissas vegne.

Når vi kom til parkeringsplassen, ville hun gå til venstre et stykke. Jeg tenkte hun kunne forsøke, for ofte har hun rett i slike tilfeller, men til slutt ba jeg henne snu og vi fant døra inn. Jeg trives best med å gå i butikken på formiddagen, for da er det ikke så mange folk i butikken. Når vi skulle ut av butikken, gikk vi i helt motsatt retning. Der ble både jeg og Larissa forvirret, men vi fikk hjelp til å finne veien ut 🙂

Mitt første møte med Hordaland førerhundklubb

Når jeg kom av bybanen, ble jeg møtt av en hjelpetrener som gikk veien til Norges Blindeforbund sammen med meg. Det tar nok fortsatt noen ganger før ruta sitter, men det er jo blant annet dette man har hjelpetrenere til. Vi var 6 eller 7 førerhundbrukere og 4 hjelpetrenere og en aspirant. En hjelpetrener trener ikke førerhunder, men hjelper bruker til å jobbe bedre og riktigere med sin hund. Det er flott miljøtrening for hundene å skulle ligge 7 hunder samlet rundt et bord uten leking og hergjing.

I dag var planen at vi skulle gå rundt kvartalet og i ruta skulle to av trenerne gå å være et forstyrrende element med sin private hund. Samtidig trente vi på kanter. Larissa var, ikke overraskende, svært interessert i de to hundene, men ved siste passering gikk hun ganske rolig forbi og bare snudde på hodet. Larissa har nok fått litt i minste laget med bytrening det siste året, så vi måtte terpe litt på kanter. Ofte stoppet hun ikke eller hun stoppet når det vaar et par meter igjen. Ellers var hun flink og holdt en fin linje midt på fortauene. Jeg synes også at hun ble bedre på kanter etter denne lille treningsøkten. Jeg kan av helsemessige årsaker ikke gå for fort for tiden, og dette er noe som kommer til å vare en stund, og jeg ser jo at hun er mer snusete, nettopp fordi vi ikke har den hastigheten hun er vant til. Men dette tar vi som en utfordring. Vi luftet henne og hun tisset med en gang og kom bort til meg. Hun fikk litt kos og en liten godbit.

Vi samlet oss igjen i lokalene i Norges Blindeforbund og oppsummerte dagen. Jeg sa at denne samlingen hadde gitt mersmak og jeg så at både Larissa og jeg hadde behov for disse treningene. Jeg hadde jo fryktet at jeg kom til å bli dårlig mottatt fordi jeg har en hundeinteressert hund og at Larissa ikke skulle være flink nok. Jeg ble godt mottatt og jeg så at det var ikke bare Larissa som var interessert i andre hunder. Hun er nok ikke blant de flinkeste, men heller ikke blant de dårligste. Målet mitt er ikke å ha en perfekt hund på alle måter, for det tror jeg ikke er mulig å oppnå, men jeg vil ha en hund som fungerer godt for meg.

Etter samlingen fulgte en annen hjelpetrener meg tilbake til bybanen og Larissa jobbet fint. Men når jeg skal lære veien tilbake fra et sted, sier det krasj i hodet mitt. Jeg blir så lett forvirret. I morgen skal jeg sette meg ned med tegningene av veier og kryss instruktøren tegnet for meg og lese de faktisk på hodet. Kanskje det kan hjelpe meg.

Første tur alene med bybanen

I dag forsøkte Larissa og jeg oss på å ta buss og bybane alene. Veien til bussen gikk fint. Hun måtte lufte seg en gang. Hun blir så glad og fornøyd når hun finner et busskur å gå inn i. Logrer og ser på meg med iver. Det sto en del andre mennesker og ventet på bussen. En buss, som jeg ikke skulle med, stoppet, og enten var passasjeren med den bussen eller han gikk forbi. Larissa kom med et bjeff og dermed ble hun angrepet. Det hørtes nok verre ut enn det var. En snill mann som hadde fortalt meg at denne bussen gikk et annet sted, sa at det var en schæfer som hadde angrepet Larissa mens eieren forsøkte å dra hunden med seg. Jeg skjekket hode og ører og det så ikke ut som om hun hadde fått noen fysiske mén av hendelsen. Bussen min kom og vi kom oss av på terminalen hvor bybanen kjørte inn etter et par minutter. Den samme mannen sa at jeg burde gå litt til høyre, for jeg sto litt nærme sporet. Dørene åpnes og folk kom strømmende ut. Jeg takket den hjelpesomme mannen og Larissa fant døren og vi fant et sete. I Byparken ble jeg møtt av en hjelpetrener og han fikk også sjekke henne for sikkerhets skyld med tanke på den agressive schæferen.

For å lese om mitt første møte med Hordaland førerhundklubb, se innlegget over.

Når jeg skulle hjem, gikk jeg fint på bybanen, men da gikk jeg fremst på, og jeg og instruktøren hadde funnet ut at det var bedre å gå ut gjennom de doble dørene, derfor flyttet jeg meg lenger bak i vognen. Larissa krøllet seg sammen på gulvet. Vel fremme på Nesttun terminal fant vi en buss, men han skulle ikke dit jeg ville. Jeg spurte ham om han visste hvor buss nr. 22 sto, og han mente den sto lenger bak. Det var en ung jente som tilbudte seg å hjelpe meg med å finne bussen. Jeg takket hjertelig for hjelpen. På denne måten stoppet bussen ved nærbutikken min og da er det ikke langt hjem. Det passet fint, for jeg hadde fått gnagesår på lilletåen av mine nye støvletter. Nå når det er mørkt ute, bruker både jeg og Larissa refleksvest. Larissa har også litt refleks på selen sin. Det er viktig for meg å synliggjøre meg i trafikken, for når jeg ikke kan se bilene, er det viktig at de kan se meg.

Gleden

Jeg tror at alle som er så heldige å ha en førerund, har kjent på gleden dette gir. Jeg opplevde gleden på fredag da Larissa og jeg gikk perfekt på vår første seletur til Norges Blindeforbund. Det er så utrolig gøy å se at hunden koser seg og virkelig gir alt for å gjøre en god jobb. Sammen med gleden kommer mestringsfølelsen. Akkurat den dagen følte jeg vi kunne mestre hva det skulle være sammen. Deretter kommer følelsen av frihet og selvstendighet. Jeg tror ikke dette kan beskrives med ord, men må rett og slett oppleves. Det er rett og slett herlig. Jeg er takknemlig for at jeg har en førerhund som Larissa, for hun kan være utrolig flink når hun vil! Det er denne gleden som driver meg videre på de dagene ikke alt går som det skal med samarbeidet.