Første seletur til Norges Blindeforbund

I dag kom førerhundinstruktøren og vi startet som vanlig dagen med litt kaffe og sjokoladekake. Instruktøren klippet klørne til Larissa mens hun lå og det var helt greit for henne. Vi gikk til bussn og luftet på veien. Hun har blit virkelig flink til å ta en 180 graders sving i en bakke ned til en undergang. Hun markerte trappen fint ned til kjøpesenteret, men vi fortsatte videre til busskurene. Jeg har lært Larissa i markere busskur ved å gå inn i de, som et holdepunkt og kjennetegn for min del. Bussen som sto der kjørte fra oss, men det kom en ny buss. Larissa søkte flott opp døra, men det viste seg at bussen ikke skulle til Nesttun. Ved neste buss fant hun igjen døren flott, vi betalte og fant et sete.

På Nesttun gikk vi av bussen og vi kom først til en vegg med et gelender på seg. Jeg ble usikker, men lot Larisssa finne en vei rundt veggen. Da fant hun døren inn til bybanen som var lukket. Jeg lokaliserte knappene og fikk døren åpnet og vi gikk inn. Larissa har begynt å skille nå ut dørene og vet at det er der vi skal gå.

I går kveld hadde instruktøren tegnet opp ruten for meg som jeg har brukt litt tid på for å memorere for meg selv. Larissa og jeg jobbet flott hele veien til Norges Blindeforbund. Det var ikke synlig at det er en stund siden hun har jobbet i bimiljø. Hun stoppet for kanter, søkte stolper, søkte felt og hadde rette og flotte linjer. Rett og slett en super tur til å være første gangen. Instruktøren var også imponert. Jeg hadde også kontroll på ruta og hvor vi var. Vi satt og snakket litt med fylkessekretæren før vi gikk tilbake. Av helsemessige årsaker får jeg vondt om jeg går fort eller over lengre tid. Av den grunn ledsaget instruktøren meg tilbake mens jeg forsøkte å memorere veien mens vi gikk i rolig tempo. Et sted så Larissa en annen hund og instruktøren fikk gitt henne en ordentlig korreks. En så hard korreks er ikke jeg i stand til å gi…

Vi gikk på bybanen når den kom. Bybanen startet å gå i juni 2009 og vognene er forholdsvis nye, men likevel knirker det, dunker, viner osv. i svingene. Vi ventet til bussen som kjørte i nærheten av oss kom og gikk av ikke langt i fra nærbutikken min. Dette var min og instruktørens siste treningsøkt. Jeg synes det har vært spennende og morsomt å lære nye ting. Nå vet jeg at vi behersker bybanen og bussen og jeg vet at vi får hjelp til å kunne ruten til Norges Blindeforbund av hjelpetrener. Det var gøy å se Larissa jobbe så bra på første tur og det er tydelig hun synes det er moro. Men larissa har vært sliten i dag. Hun sovnet på siste busstur og måtte vekkes for å gå av 🙂

Veien til Nblindeforbundet

I dag kom førerhundinstruktøren kl. 8.20 og vi startet igjen dagen med kaffe og et sjokoladekakestykke. I dag tenkte vi å ta bybanen inn til sentrum hvor vi møtte en hjelpetrener i førerhundklubben som viste oss en farbar vei til Norges Blindeforbund. Vi luftet og rakk akkurat bussen. Larissa overrasker meg igjen med å finne døra på bussen utrolig bra. Dette har jeg ikke øvd konkret på i sele siden november 2009, men hun har kjørt mye buss og har tydeligvis forståt noe. Jeg tror hun liker å kjøre buss. Bybanen er heller ikke så verst, men hun synes det er skummelt med det lille mellomromet mellom platform og vognen. Hun vegrer seg litt, men så tar hun sats og det går fint. I dag når vi kom til Nesttun og skulle over til bybannen, kjørte den rett og slett fra oss, men det går bybane hver 7. minutt, så ingen krise var skjedd.

Vel fremme i byen møtte vi en hjelpetrener i førerhundklubben i Hordaland som viste oss en noe annerledes – og bedre – vei enn den vi fant i går. Jeg gikk ikke med hund i dag heller, men jeg jobbet med å memorere rutene. Instruktøren ønsket å tilby oss en kaffe og en vaffel, brus i mitt tilfelle, før vi jobbet oss hjem igjen. På bybanen hjem ble det billettkontroll. Dette har jeg ventet på. Jeg sa at jeg ikke hadde noen billett og tilføyde «det er ikke min skyld at dere velger et system som jeg ikke kan bruke. Han taklet den bra. Vel fremme igjen på Nesttun vil jeg kalle det et busskaos. Der kan det stå mange busser og mange mennesker. Jeg gruer veldig for den biten, og i morgen skal jeg forsøke meg helt på egenhånd uten hjelp fra instruktøren. Det er jo ikke verre enn å spørre et menneske, men jeg har en liten terskel der…

Vi fant en buss og kom oss av på riktig sted. Vi tok en tur bortom Lagunen fordi jeg skulle ha noe på apoteket. Da fikk vi trent litt på å finne en stolpe som Larissa strever litt med. Jeg lærte meg også at for å finne riktig trapp, må jeg telle 25 skritt etter en stolpe. Når det ikke er andre holdepunkter, bruker jeg telling av skritt for å vite når jeg kan gi henne en søk-kommando. Vel inrne på kjøpesenteret ville hun gjerne inn på Mc Donalds, men vi gikk litt videre og til apoteket. Instruktøren sier det er mange som kikker på Lari vennlig smil om munnen.ssa med etPå vei hjem igjen jobbet hun bra. En gang stanset vi fordi hun gjorde tegn på at hun hadde behov for luftning. Vel hjemme tegnet instruktøren opp ruta vi gikk på svellepapir og jeg skrev litt på arkeet med punkt. Slike kart er til god hjelp for meg!

Instruktøren sier han får mange rare blikk fra mennesker når vi f.eks. trener på å ta bybanen. Når jeg leter etter riktig knapp, er det som noen sier med blikket til han at «kan du ikke hjelpe denne blinde kvinnen med å finne knappen». Instruktøren forteller mange morsomme historier. Da han var førerhundtreng hadde med seg en hund på en buss som lå med føttene hans, begynte folk rundt ham å le litt. Han kikket rundt seg og ned på gulvet. Der var ingen hund, men i setet bak han satt hunden fornøyd og kikket ut av vinduet 🙂

På tirsdag er det trening i førerhundklubben og jeg har tenkt meg dit. Jeg har fått telefonnummeet til hjelpetreneren som viste oss den beste veien i dag, slik at jeg kan ringe ham når jeg kommer til byen og han går med meg til Rosenkrnatzgate. Jeg luftet litt for instruktøren og hjelpetreneren om min vegring mot å være aktiv i førerhundklubben, fordi hunden min ikke er flink nok… Men på tirsdag skal jeg hoppe i det!

Bybanen til sentrum

Etter litt kaffe og sjokoladekake på morgenkvisten, gikk vi til bussen som tok oss til bybanen. I dag ble jeg og instruktøren enige om at vi ikke skal tilstrebe å lære Larissa knappen som åpner dørene, men heller fokusere på dørene som er åpne. Jeg kommer til å gå på bybanen ved Nesttun terminal, og der er det alltid mange som skal på. Jeg kommer også alltid til å gå på i Byparken, og der er det også mange som skal på. Jeg lytter istedenfor etter hvor det er mennesker og hvor jeg hører at dørene åpner seg. Skal jeg av eller på på andre platformer, har jeg noen med meg. Jeg tror bybanen vil gå fint, men en en ting jeg har å utsette på Bybanen, er at de annonserer stoppestedet akkurat i det bybanen stopper. Annonseringen burde skjedd 15 sekunder før den stopper, slik at man får tid til å gjøre seg klar. Jeg kommer til å skrive e-post til Norges Blindeforbund i Hordaland om dette og be de ta det opp med Skyss. Det var billettkontroll på bybanen i dag også. Jeg må si jeg gleder meg til jeg skal hjem igjen fra sentrum med bybanen og det blir billettkontroll. Jeg får ikke utløst billett fordi de har valgt en billettautomat som er ubrukelig for blinde.

Vi tok bybanen til endestoppet Byparken. Instruktøren tok Larissa på sin venstre side og jeg ble ledsaget med stokk for å bli litt kjent og få en feeling av retninger og kryss. Jeg kan ha noenlunde kontroll når jeg går til et sted for første gang, men når vi snur og skal gå samme vei tilbake, blir alt bare kaos. Det er ganske fortvilende. I morgen skal instruktøren tegne opp ruten for meg på noe som kalles svellepapir. Jeg kjører det gjennom en varmepresse og de sorte strekene på spesialarket blir følbare. Verken jeg eller instruktøren tror vi rekker å bli ferdig med veien til Blindeforbundet, men kanskje Førerhundklubben i Hordaland har en hjelpetrener som kan bistå litt. Jeg har i hvert fall blitt litt tryggere på bybanen, og det var hovedmålet mitt med denne ettertreningen.
Vi tok bybanen til Nesttun og fant en buss. Den bussen stoppet i gata hvor jeg bor, men vi kom av ett stopp for tidlig, men det var ingen problem. Selv om jeg ikke hadde gått de meterne med Larissa før, gikk det bra og det tok ikke lang tid før Larissa fant frem til en velkjent stolpe.

På butikken med handleliste

I dag gikk Larissa og jeg til nærbutikken vår. Det gikk strålende. Jeg følte på et punkt hvor jeg ikke hadde full kontroll, men så fant vi den forventede stolpen og jeg visste hvor vi var. Larissa er skråsikker inni butikken nå og går direkte inn. Det var ingen kunder og ingen ansatte ved kassene denne gangen, og jeg så nok litt forkommen ut. Jeg ga damen som kom og hjalp meg handlelisten som jeg hadde skrevet på PC. «Dette er et blankt ark» sa hun og jeg mistt enkte at skriveren hadde tom toner , men jeg huske hva jeg skulle ha og vi gikk. Larissa var veldig flink og gikk rundt en del handlevogner. Sikker i retningene sine. Vi tok med oss posten. Når jeg kom hjem og sa frustrert til samboeren min at toneren var tom, kunne han le litt av meg, for jeg hadde skrevet handlelisten i skriftstørrelse 1! – Blindetappe 🙂

Bybanen

I dag kom instruktøren fra Veiviseren. Vi startet dagen med en kopp kaffe (glass vann for min del) og vi pratet litt. Rundt 9.30-tiden gikk vi ut og gikk til trappen ned til kjøpesenteret. Der ville Larissa ned, men jeg ville fortsette noen meter til frem til busskuret. Vi gikk på bussen og da virket det som om hun fant døra på bussen greit. Vår plan i dag var å få mengdetrening på bybanen. Dette gjorde vi ved å gå på et stopp og av et annet stopp og gjenta dette 5-6 ganger. Larissa fikk smake på de meget gode hjemmelagde godbitene og de gled ned på høykant og iver ved knappen jeg skal trykke på for å åpne døra. Vi trenger nok mer trening på dette i morgen. Det var en billettkontrollør der som sjekket billettene våre. Han så jo at vi gikk ut på en platform, ventet på neste bybane og kjørte ett stopp videre. Han undret seg sikker på hva vi drev med. Jeg fortalte instruktøren om den gangen jeg ble sittende ved et av leddene i bybanen som gjorde at gulvet og veggen flyttet litt på seg. Han studerte dette nærmere og kunne konstatere at det ikke var fare for klør eller poter.

Etter to timer tok vi bybanen til Nesttun igjen og fant en buss som gikk dit vi skulle. Der er det ganske vanskelig. Det er mange busser der og mye støy. Veien hjem gikk strålende.

Instruktøren kan se på Larissa at hun nå er tryggere i rollen som førerhund. Hun ser også litt mer voksen ut i ansiktet. Den nysgjerrigheten som er typisk for Larissa har hun beholdt.

Jeg må gjenfortelle en artig historie instruktøren fortalte. Når han trente førerhunder, hadde han med seg en førerhund i en bank. Han trakk kølapp og holdt lappen fremfor nesen til hunden. Da var det en annen kunde som ble mektig imponert: «Så hunden kan lese nummeret på lappen også» 🙂

Oppkast

I natt våkne jeg rundt 3.30-tiden av at Larissa kastet opp. Jeg sto opp og lokaliserte hvor oppkastet var og deretter gikk jeg for å hente papir å tørke det opp med. Det var noen små tynne biter i oppkastet. Hun har ikke gnaget på noen pinner det siste døgnet, men i går ettermiddag fikk hun en bit tørrfisk. Kan det ha vært den? Den var brun av farge.

Når jeg snakker om fisk, nevnte jeg rundt juletider at Larissa kastet opp av seloljen jeg forsøke å gi henne. Nå har hun hun fått Dr. Baddaky og det fungerer greit. Ingen vegring å se når hun får maten servert.

En sikker Larissa

I dag var Larissa med på et æren på et kontor hun har vært mange ganger. Hun vet nøyaktig hvor vi skal og er sikker i føringen. Hun vant også stolen som var ledig på første forsøk – og hun fikk en godbit. En dame som også satt og ventet, synes at Larissa var en nydelig hund. Særlig øynene hennes så så vennlige ut. Inne på kontoret straket hun helt ut og slappet av. Når vi gikk ut av lokalet, tok hun plutselig retning mot høyre, men jeg sa «nei, retning» og hun tok straks opp retningen igjen. Kanskje det satt et menneske der som kunne vært hyggelig å hilse på… 🙂

Å kjøre drosje

I dag tok jeg drosje til en avtale jeg hadde. Sjåføren ville ha Larissa bak. Denne gangen var det greit, men jeg synes ikke det er greit i alle biler. Jeg pleier å sjekke hvordan gulvet i bagasjerommet er. Noen er dekket med et teppe mens andre har hardplast i bagasjerommet. Når Larissa sitter eller ligger på teppene, ligger hun stødig og hun glir ikke. Det er ikke greit for meg å la hunden min slenge frem og tilbake og gli hit og dit bak i et bagasjerom som har hardplast. Jeg sier kategorisk nei til å la hunden sitte bak dersom det er annen bagasje i bagasjerommet. Noen sjåfører blir irriterte når jeg ikke tillater å ha hunden min bak og jeg er ærlig mot de og sier at enten får de ta turen med hund fremme eller de kan tilkalle en ny bil. En gang da jeg hadde Oda, opplevde jeg at en sjåfør ble så sint at han bare reiste. Han ville ikke bestille ny bil og han ville heller ikke si løyvenummeret på taket. Til slutt ble det til at jeg ringte sentralen som fant ut hvem dette var og jeg skrev et brev til selskapet om denne uakseptable hendelsen. Drosjesjåføren på vei hjem igjen fra avtalen i dag, lot Larissa ligge mellom føttene mine fremme i bilen og det er det jeg er mest komfortabel med. Mange bemerker det, at Larissa virker så liten og kanskje hun er under opplæring? 🙂 Jeg svarer at hun er 3 år og kommer nok ikke til å vokse noe særlig mer. Da blir de overrasket.

Jeg tror det er vanskelig å bli enige om hvor det er best å plassere en hund. Sitter hunden fremme i bilen og det smeller, får den et ganske hardt trykk i hodet når airbagene presses utover. Når hunden er bak, er det beste og tryggeste da er å ha de i bur. Hvis hunden ikke er i bur og det er åpent rom fra bagasjerommet og inn til kupeen, blir en 26 kg hund en stor og tung «gjenstand» som kommer flyvende ved en kraftig bråstopp. Usikret last. Det beste er vel egentlig å sitte med hunden på gulvet mellom føttene i baksetet, men det er ikke alltid dette er så gunstig likevel, for når passasjersetet foran settes langt frem, kommer det i noen biler til syne to skinner som kan være ganske spisse å sitte eller ligge på.

På styremøtet og ekstraordinært ettervern

Larissa og jeg dro til styremøte i fylkeslaget til Norges Blindeforbund i ettermiddag. Larissa begynner å kjenne seg igjen. Hun gikk rett bort til riktig dør. Der møtte hun førerhundkollega Nora (10 år). Larissa ville gjerne bort og hilse, men hun aksepterte også at hun måtte ligge rolig bare noen meter unna henne. Vi fikk gjort unna styremøtet på tre timer. Hundene var rolige og ingen masing.

I kveld ringte instruktøren fra Veiviseren meg. Han skal ta seg en tur til Bergen hvor jeg får den ekstraordinære ettervernstreningen jeg fikk innvilget i november på et par-tre dager. Han kommer rundt 22. januar. Det blir noen intense dager. Jeg ser for meg at vi bør ha litt mengdetrening rundt det å beherske Bybanen slik at både Larissa og jeg blir trygg og fortrolig med denne.

På tur og ventende pakke

I dag ble det en tur på Larissa. Hun løp og koste seg i snøen sammen med en annen hund. Hun hoppet og danset og rullet seg rundt. Det var svært glatt for noen dager siden, men plutselig kom det 15 cm med snø og isen ble heldigvis dekket over og festet seg.

I dag ventet det en pakke på Larissa. Jeg bestilte sko til henne fra Canis. Det ble Bark`n Boots Grip Tex hundesko. Jeg synes de virker forseggjort og solide. Mitt første inntrykk var også at de sitter godt på foten. Gleder meg til å prøve de ut i praksis. Jeg tenkte å bruke de til de dagene hvor vi må gå på saltet vei og håpe at Larissa ikke må halte seg fremover, men det er nok en overgang å skulle vende seg til å gå med sko også…

Glatt føre

I dag ringte utleieren vår for å si at det var glatt ute. Omtenksomt gjort. Jeg tok derfor på meg de nye isbroddene og listet meg nedover veien. Det var virkelige glatt ute. Overalt var det is, og i tillegg var det vann oppå isen ganske mange steder. Til og med Larissa gled i bakkene. Men isbroddene holdt mål. Jeg gle ikke én eneste gang verken i bakker eller på strak vei og de holdt seg på føttene.

Jeg kjøpte et par nye brodder på XXL (Yaktrax Pro) hvor man fester broddene under skoen med en gummifeste på hæl og tå og deretter har man en borrelås over vrista som holder de på plass. Det er ikke pigger, men små spiraler av metall på kryss og tvers under skoen. Jeg har nok endelig funnet et par brodder jeg er fornøyd med. Jeg har prøvd mange ulike brodder og enten faller de lett av foten eller de gir ikke ordentlig grep på glatta.

Larissa er friskmeldt

I dag hadde Larissa time hos veterinæren kl. 11.00. Det pleier nesten alltid å være litt ventetid der, men etter 20 minutter kom vi inn. I ventetiden tok jeg henne på vekten og hun veier nå 26,6 kg, noe som er passelig for Larissa.

Veterinæren hadde oppdatert seg med å lese tidligere journalnotat, og hun spurte om jeg hadde opplevd flere ganger med hudeksem e.l. Jeg fortalte at hun ikke har hatt noe mer av det siden i sommer, men at jeg dusjet henne en gang i uken. Veterinæren synes det var bra og sa at ofte kunne slike små og enkle tiltak holde allergiske utbrudd under kontroll. Veterinæren fikk lese journalnotatet fra veterinæren i Vest-Telemark som oppdaget at Larissa hadde øyekatarr. Hun kikket på øynene og de så helt fine ut. Ingen «vabler» å se på 3. øyelokk. Hun kikket også inn i ørene på Larissa og de så svært bra ut. Rene/blanke og ingen puss. «Da er Larissa friskmeldt» var konklusjonen. Veterinæren var imponert over hvor rolig Larissa sto på undersøkelsesbordet og godtok at veterinæren undersøkte øyne og ører uten å vri seg mye unna. Veterinæren sa at om jeg skulle legge merke til at øynene begynte å renne, bli røde osv., kunne jeg forsøke å dryppe henne et par dager med øyedråpen jeg har brukt på henne. Veterinæren gjentok også det tidligere veterinærer har sagt om rensing av ørene, at jeg burde forsøke å gjøre det en gang i uken, men ikke oftere enn det. For mye rensing av ører kunne også føre til irritasjon.

Veterinæren leste også i journalnotatet fra Vest-Telemark at Larissa har lekket litt urin og at lukkemuskelen kan bli litt slapp etter sterilisering. Veterinæren sa at dette var ganske vanlig når hundene ble 8 og 9 år, men var mindre skjelden på så unge hunder som Larissa. Oda fikk problemet når hun var 3 år. Jeg sa jeg fikk følge med, og dersom lekkingen ble et større problem, kunne vi vurdere å sette henne på medisin.

Jeg er glad vi nå er ferdig med denne gangens runder hos veterinær. Jeg er glad at øyedråpene fikk øyekatarren under kontroll og jeg er glad for at ørene hennes nå ser perfekte ut. Nå må jeg til med å skrive søknad til NAV ang. dekking av ekstraordinære veterinærutgifter. Denne gangen er ikke summen så uoverkommelig høy. Jeg antar det er snakk om ca. 2.000 kr.

Inngangen til 2011

Bilde: Larissa spiser bein nyttårsaften 2010

Rundt 21.00-tiden etter at vi hadde spist middag, indisk kylling tandoori laget fra bunnen av, fikk Larissa mulighet for å lufte seg. Det ble skutt opp en del raketter. Larissa fikk gjort sitt fornødende, men ville ikke være for langt unna. Når hun kom inn igjen, fikk hun et margbein av elg å kose seg med. Hun spiste opp hele beinet før jeg fikk sukk for meg, så jeg regner med jeg blir vekket i løpet av natten av en trengt Larissa.

Noen minutter før vi gikk inn i det nye året, satte jeg meg på gulvet sammen med Larissa. Hun kom og la seg trygt i fanget på meg. Der satt vi og koste og småpratet lavt og rolig i de 20 minuttene alle pengene brukte på å bokstavlig talt gå opp i røyk. Det ble en hyggelig start på det nye året for begge. Larissa var relativt rolig og avslappet, men hun pustet litt raskere enn vanlig. Et par ganger gløttet hun opp. Larissa fikk sitt første griseøret i det nye året. Jeg ga henne en god klem og ønsket henne et godt nytt år.

På tirsdag for tre dager siden, skjøt de opp en god del raketter i nærheten av mine foreldres hus. Lillegutt på 2 1/2 var enda våken og ble svært ivrig. Først kalte han det for stjerner, men lærte fort et nytt ord. «Se, karetter! Karetter!» sa han mens han hele tiden ventet på at flere raketter skulle skytes opp.

Bilde: Fyrverkeri 2011!

Oppsummering av 2010

Vi har kmmet til den siste dagen i 2010. Jeg har kjent Larissa i ganske nøyaktig 15 mnd. siden jeg fikk henne mandag 12. oktober 2009. Jeg skal forsøke kort å oppsummere året vi har lagt bak oss.

I januar fikk jeg en svært trist beskjed. Oda, min første førerhund, var blitt helt blind og veterinæren og familien som hadde Oda da, hadde kommet frem til at det beste for Oda var å få slippe.

Larissa har generelt hatt en jevn fremgang på veien mot å bli en førerhund som gradvis blir sikrere på seg selv og jobben hun gjør. Jeg kjenner at det første svært krevende med ny førerhund året nå har passert, men utviklingen og jobben mot et stadig bedre samarbeid er langt i fra avsluttet. En utfordring vi har hatt det siste året, er Larissas voldsomme hundeinteresse. Hun vil gjerne bort og hilse på hundene enten hun er i sele eller ikke. Vi jobber kontinuerlig med dette også.

I juli ble Larissa syk. Oppkast, hovent øre og våteksem flere steder på kroppen var symptomene. Larissa ble utredet for allergi og fikk påvist allergi mot to typer husstøvmidd og to typer lagermidd. Etter dette begynte jeg å dusje Larissa ukentlig og jeg byttet ut tørrfôret med råfôr i tillegg til å gi ekstra fiskeolje i maten. Jeg forsøker å unngå at hun ligger på fleece og lignende stoffer som har mye husstøvmidd i seg. Larissa hadde få symptomer på allergi i 4 mnd., men i midten av desember fikk hun ørebetennelse og øyekatarr.

Det har vært et spennende år sammen med Larissa i 2010. Jeg synes at kontakten med Veiviseren har generelt sett vært god. Jeg trives med å skrive blogg og det er hyggelig at det er faste lesere innom bloggen min. Larissa og jeg benytter anledningen til å ønske alle lesere på to og fire bein et riktig godt nytt år!

Så lei, så lei…

Jeg var ute og luftet Larissa i formiddag. Det var litt regn i luften og glatt på bakken. Det var igjen et par meter til oppkjørslen vår, når Larissa kommer med et enkelt bjeff. Jeg antar hun så en hund og fikk henne inn til meg i kort line. Etter hvert som hunden kommer nærmere, bjeffer Larissa flere ganger mens hun småknurrer og hopper og rykker i kobbelet. Hun gir seg med en gang de har passert oss og blir sitt vanlige jeg igjen, men jeg kjente at jeg ble sint og utrooolig lei denne hundeinteressen hennes. Jeg visste det ikke var riktig ovenfor henne, men jeg var ikke akkurat blid og munter på henne når vi gikk opp bakken til huset. Jeg hadde ikke den tålmodigheten med henne som jeg vanligvis har.

I dag er det nyttårsaften og mange hunder synes denne dagen er fæl. Larissa var relativt rolig for ett år siden, men hun var litt utrygg og hun ville være i nærheten av meg. Jeg har planer om å lufte henne rundt 19.00-tiden i kveld, da jeg håper at rakettoppskytingen ikke har tatt helt av enda, og så blir hun luftet igjen når vi skal legge oss rundt 2.00-tiden i natt.