En dag i byen

Natt til i dag, har det snødd ytterligere 5 cm, men snøen krympet betraktelig i løpet av dagen med ca. 2 varmegrader. Jeg og min samboer gikk til Lagunen. Vi gikk en litt annen vei enn hva jeg gjør når Larissa og jeg går alene til Lagunen. Jeg benyttet derfor sjansen til en ekstra god lufting og deretter gikk vi til postkontoret hvor jeg sendte et brev og en pakke. Deretter gikk vi innom Vinmonopolet for å kjøpe likør og baileys til noe konfektgodter vi skal lage i helgen. Vi gikk innom Coop og deretter satte vi nesen mot Nesttun. Etter buss i 10 minutter, gikk vi over på bybanen. Her ble jeg og Larissa sittende på et enkelt sete foran min samboer, men vi byttet etter litt plass, for det viste seg at jeg og Larissa satt ved et ledd slik at gulvet og veggen beveget på seg. Dette satte ikke Larissa noe stor pris på. Sist vi kjørte bybane, ville ikke Larissa legge seg ned, men i dag lå hun relativt avslappet. Vel fremme i byen gikk vi for å lete etter en butikk med asiatiske matvarer og vi fant en butikk på andre forsøket. Der fikk vi handlet inn krydder til middagen vår på nyttårsaften. Jeg fryktet at de ikke ville la Larissa få adgang til den asiatiske butikken, men det gikk uten spørsmål eller kommentarer. Vi sto og ventet i kø på butikken rett ved noe asiatisk smågodt hvor Larissa forsøkte seg på å rydde gulvet for mistet smågodt, men jeg ba henne sitte fint for å unngå at snuten var nede på gulvet. Det var tidvis ganske vanskelig å komme seg frem i byen med førerhund og uten syn. Det var mange folk, mange biler, smale eller ødelagte fortau og sørpe og/eller is på fortauene. En del steder ble jeg ledsaget av min samboer og noen steder gikk jeg med Larissa i sele. Vi gikk til Bystasjonen hvor vi spiste på Burger King og deretter gikk vi innom Meny.

Vi gikk til en bussplatform det var litt krunglete å finne frem til og tok en direktebuss til Lagunen. Derfra gikk vi hjem. Larissa gjorde tegn ganske tidlig at hun hadde behov for å lufte seg og hun fikk mulighet til det. Deretter gikk vi videre. Det var ikke brøytet fortau og det var tungt å gå, men Larissa fant fint frem på tross av vanskelig fremkommelighet. Jeg «fryktet» særlig ett kryss vi gjorde feil ved i fjor vinter, men det gikk helt uten problemer. Et sted hvor jeg kan gå opp trapper til venstre og vei opp til høyre, måtte vi stå og diskutere litt med hverandre. Jeg ville gå veien opp til høyre mens Larissa ville gå trappen opp til venstre. Tredje eller fjerde gang jeg saå «høyre» til henne, ga hun seg og vi gikk der jeg ville. Vi har tidligere gått den trappen, men etter siste runde med operasjoner i ene beinet mitt, har vi gått veien. Jeg føler meg lett litt ustødig i trapper om jeg ikke har et gelender å holde meg i. Jeg luftet henne litt igjen de siste meterne vi hadde igjen før oppkjørselen til huset vårt.

Når vi kom inn, tok jeg en av Larissas vaskekluter og fuktet den godt med varmt vann. Jeg tørket grunndig av alle fire labbene for å få av salt og sand. Jeg tørket også litt av under magen og på innsiden av lårene. Det virket på Larissa som om hun synes det var godt å bli stelt litt med. Når labbene hadde tørket, smurte jeg de inn med potesalve.

Til kjøpesenter og nærbutikk

Vi ble med assistenten min på kjøpesenteret for å handle et par ting. Da gikk Larissa fot ved min venstre side. For et par uker siden, tenkte jeg at Larissa hadde blitt flinkere til å gå fot inne på kjøpesenter mens jeg ble ledsaget, men i dag var hun mer vimsete og litt snusete igjen. Hundene har sine gode og mindre gode dager de også, som oss mennesker. Når jeg handler alene, går jeg alltid med ryggsekk, og jeg kjøpte meg en ny sekk fordi den forrige sekken min var blitt ødelagt i glidlåsen. Det ble en god og litt dyr sekk, men den hadde også 30 års garanti.

Et par timer etter at vi kom hjem igjen, gikk jeg og samboeren min til nærbutikken for å handle. Nå har det kommet 10 cm med snø og jeg synes det er vanskelig å skulle orientere seg på dårlig ryddede fortau. Det gikk ganske bra og vi fant frem til butikken. Inne gikk Larissa fot med sele på seg. Hun er ikke like vimsete og snusete når hun har på seg selen, for hun vet at det ikke er lov å snuse når hun har på seg sitt arbeidsantrekk. Likevel, med brødene og brødskjæremaskinen, blir fristelsen alltid litt for stor til å snuse og kanskje slikke litt på de gode smulene på gulvet. Etter å ha pakket varene ned i den nye sekken, gikk vi tilbake. Larissa fant fint frem fortauet og jeg hadde akkurat sagt kommandoen for å søke opp en stolpe da Larissa snur seg mot høyre istedenfor venstre og kommer med ett bjeff. Da så hun en annen hund. Men damen som kom med den andre hunden, var en fornuftig dame. Hun så at Larissa var på jobb og valgte å stå stille med sin hund til vi hadde jobbet oss litt unna. Da ble jeg positivt overrasket over Larissa. Jeg hadde ventet at hun absolutt ville bort til den andre hunden og kom til å være ukonsentrert, men nei, det virket som om hun forsto at hun ike fikk mulighet til å hilse på den andre hunden. Da snudde hun seg igjen mot venstre og jobbet fint. Hun fant en stolpe og kryset veien fint. Vi søkte opp postkasseneog samboeren min gikk hjem i forveien. Før vi gikk inn, luftet jeg henne litt. Jeg tok på selen igjen og ba henne søke opp oppkjørselen vår som ikke er måket for snø i det hele tatt. Det klarte hun uten problemer. Hun fikk en liten godbit ved inngangsdøren. Når Larissa er kommet inn og har fått av seg sele og kobbel, blir hun litt lekete og glad. Hun går som regel i sengen sin og finner frem en eller annen leke. Favorittlekene er de som piper og lager lyd.

På styremøte og restaurant

I går fikk jeg tilsendt ny bukreim. Godt å kunne bruke den selen jeg liker best. All ros og takk til Veiviseren som ser viktigheten av å få en erstatning av brukreim relativt raskt når uhellet først er ute.

I ettermiddag ble Larissa med på styremøte i fylkeslaget. De andre førerhundkollegaene som er med i styret var hjemme, så Larissa var den enesste hunden der. Hun lå under bordet, men det var ike en god plass for henne (eller kanskje meg). Hun reiste seg opp utallige ganger for å hilse på henne som satt rett ovenfor meg på andre siden av bordet. Jeg tok henne tilbake og sa at hun måtte legge seg ned ganske mange ganger. Tidligere har jeg lagt Larissa bak min egen stol, og da har hun ligget helt i ro.

Etter å ha sittet i styremøte et par timer, gikk vi ca. 100 meter bort i gata for å ha juleavslutning på en restaurant. Her var det god mat og god service. Servitøren spurte meg til og med om Larissa ville ha noe vann å drikke. Vi koste oss med god mat og drikke i tre timer. De andre førerhundbrukerne hadde lagt hundene sine igjen hjemme fordi de regnet med at det ble servert alkohol på restauranten. Man skal ikke bruke hunden som førerhund dersom man er påvirket av alkohol. Det står i erklæringen vi skriver under på når vi mottar hunden. Siden jeg ikke liker alkohol, er dette ikke noe problem for meg.

Snø

Bilde: Larissa løper i snøen

I dag gikk vi ut og luftet – og det var kommet et lite lag med nysnø i løpet av natten. Det kom også et lag med snø i siste halvdel av oktober, men da var ikke jeg i Bergen. Larissa er glad i snø og synes det er moro. Hun vimset frem og tilbake og borret snuten sin ned i snøen og luktet. Det var visst mye å lukte på i dag. Opp den lille bakken til huset, tok hun sitt eget bånd i munnen og løp frem og tilbake. Vi laget nok masse spor i snøen… 🙂

Bilde: Larissa snuser i snøen

Til kjøpesenteret

I formiddag gikk Larissa og jeg til kjøpesenteret for å møte assistenten min. Det er kaldt her i dag. Nærmere 10 kuldegrader. Det er kaldt til å være i Bergen, for 10 minusgrader på Vestlandet hvor det er høy luftfuktighet og vind kan ikke sammenlignes med 10 minusgrader i innlandet. De graver og arbeider ikke langt unna her. Jeg må innrømme at jeg ikke tør gå forbi der kun med stokk, men jeg føler meg litt tryggere med hund på min venstre side. Når vi skulle gå forbi en trailer, ble vi stoppet av en anleggsarbeider og guidet forbi området. Heldigvis er de oppmerksomme når de ser at det kommer en med førerhund. Larissa var flink. Vi fant veien ned til undergangen på første forsøk og hun fikk ros og litt klapp. Logret litt før vi gikk videre. Hun har hatt litt problemer med den veien. Den kommer brått på og det er nesten en 180 graders sving, men i dag gikk det fint. Hun går logrende inn i busskurene og får kos og noen ganger en liten godbit. Jeg synes det er fine holdepunkter. På siste halvdel stoppet hun vendt mot grøftekanten og jeg tok av selen for at hun skulle få gjøre sitt fornødende. Hun pleier å måtte det omtrent ved dete stedet tidligere. I det vi krysset en stor bro, synes jeg det virket som Larissa begynte å halte på en av forføttene. Jeg undersøkte labbene, men fant ingenting. Kanskje det var kulden? Eller at hun hadde fått et eller annet under ene laben? Hun haltet ikke mer. Vi gikk fint gjennom parkeringshuset og fant hovedinngangen. Der sto assistenten min og ventet. Larissa synes det var vanskelig å skulle la være å hilse på assistenten min, henne hun kjenner så godt, og etter hvert tok jeg av henne selen. Vi var innom dyrebutikken der vi kjøpte en liten julegave til førerhundkollega Sita. Deretter innom Coop og Kid. Nå er vi endelig ferdig med alle julegavene for i år. Godt å være i mål.

Når jeg tok av Larissa selen for å hilse litt, oppdaget jeg at klipset for å feste bukreimet hadde brukket av. Den bukreimen har jeg kun hatt i ett års tid. Jeg antar at det er kulden som kan ta skylden for ødelagt feste. Jeg får ta kontakt med Veiviseren for å få ny bukreim. Heldigvis har jeg en ekstra sele. Jeg bruker jo til daglig den gamle selen til Oda mens den finske selen jeg fikk sammen med Larissa stort sett har ligget til pynt. Jeg trives bedre med den engelske selen, så lenge man har en hund med godt trekk.

Helgehandelen

I dag gikk vi sammen med samboeren min til nærbutikken. Larissa var flink og gikk innenfor de hvite stripene i fotgjengerfeltene. Når vi nærmet oss butikken, sto det noen ungdommer på fortauet. Larissa stoppet opp og jeg trodde det var fordi ungdommene sto i veien. Jeg sa «finn vei» til Larissa og hun gikk ned fra fortauet og litt mot venstre. Samboeren min sa i fra til meg at det hadde gått helt fint å passere ungdommene, og at Larissa nå trolig hadde sett seg ut en tur i skogsterreng. Inne på butikken var det kaos av skoleungdom. Vi hadde glemt at vi gikk akkurat på tidspunktet hvor skolene slutter og hvor ungdommene står og henger. De fleste står jo bare rett opp og ned tilsynelatende uten å sanse det som er rundt seg. Jeg klarte å rase ned en paprika på gulvet, og heldigvis rakk ikke Larissa å sette tennene i den 🙂 Jeg måtte si nei til Larissa når hun sto med hodet under hylla der hvor brødskjæremaskinen er, for der er det nok en del gode smuler å slikke opp.

På vei hjem igjen gikk det fint. Når jeg sa «søk stolpe» til henne, begynner hun å jogge mot stolpen mens hun logrer litt. Vi skulle søke opp postkassen, og det viste seg at ble litt vanskelig. Først søkte hun opp en stolpe, deretter gikk hun litt forbi postkassene og deretter fant hun postkassene. Når vi kom oss hjem igjen, tok jeg av henne selen slik at hun fikk tisse litt før vi gikk hjem.

Flytur tilbake til Bergen

I dag gikk jeg ut for å lufte en siste gang noen minutter før drosjen kom og kjørte oss til Gardermoen. Jeg hadde selvfølgelig klart å glemme den hvite stokken min. Jeg har jo ikke bruk for den når jeg går med Larissa i sele. Vel fremme på Gardermoen ble vi møtt av ledsagertjenesten og vi fikk sjekket oss inn. Jeg ba om å ikke bli plassert på første rad, og jeg fikk vindusplass på rad 15. Vi satt og ventet på en kafé og etter en halv time ble den ene etter den andre hentet. Sikkerhetskontrollen gikk fint. Jeg pleier å ta av henne selen og lar de på andre siden av gjennomgangen ta imot kobbelet til Larissa og lede henne igjennom. Hun piper alltid pga. metallet på kobbelet og på halsbåndet. Vel fremme ved gaten hadde damen ved skranken vært omtenksom og flyttet meg på første rad. Jeg hadde forklart ledsagerdamen hvorfor det ikke var praktisk å sitte på fremste rad og når ledsagerdamen sa at det ikke gikk, var det ingen problem å la meg få sitte på rad 15 likevel. Selve flyturen gikk veldig fint. Larissa var rolig under hele flyturen. Hun er etter ett år sammen med meg, vant til å være ute på reise og oppfører seg rolig. Vi ble fulgt ut i drosjen. Drosjesjåføren sa at hun hadde sett på en reklamefilm fra Blindeforbundet at man ikke skal kontakte førerhunden når den er på jobb. Jeg antar hun mener Ikke forstyrr som Norges Blindeforbund fikk gullfisken for i 2009.

men når vi sto og ventet på bagasjen vår på Flesland, begynte hun å klø seg en god del. Hun fortsatte med dette når jeg kom innenfor døren hjemme. Det var såpass ofte at jeg vurderte å gi henne en kortisontablett, men jeg valgte å vente og se det litt an. Det var en riktig avgjørelse, for som jeg halvveis hadde ventet, sluttet hun å klø seg når hun hadde vært noen minutter hjemme. Dette var da et svært tydelig tegn på stresskløe i forbindelse med reise. Antakelig har hun også flasset en del pga. stresset.

Ut å løpe!

I dag gikk jeg og matmor til Falco (8 år) en liten tur slik at de firbeinte fikk løpe litt. Larissa løp ganske mye og to-tre ganger lekte hun litt med Falco. Larissa var, som vanlig, flink til å komme både når jeg kalte henne inn og med å komme uoppfordret bort til meg. Selvsagt får hun godbit når hun ”stikker innom” for å si hei. Jeg stoppet opp for å ta på meg et par hansker, og jeg mistet den ene hansken. Larissa tok den opp med en gang jeg sa ”søk apport” til henne. Det er artig å se når det fungerer så bra i praksis. Noen ganger kom Larissa i så stor fart at hun ikke klarte å stoppe. Hun er jo søt også…

I går ettermiddag tok jeg henne inn i hundedusjen og fikk dusjet henne med Episoth-sjampo. Matmor til Falco kommenterte det i dag, at hun nesten ikke klør seg lenger. Ikke mer enn det som kan regnes som normalt på en allergihund. Veterinæren i Vest-Telemark fortalte meg sist jeg snakket med henne, at man har litt høyere terskel på hva som kalles normalt på en hund som har allergi.

Hundeinteresse og kløing

Her på Hurdalsenteret har det gått overraskende greit med Larissa og hennes hundeinteresse. Jeg forsøker å være veldig tydelig ovenfor henne og jeg tillater ikke noe tull. I dag har hun bare ligget stille når Falko har kommet inn i rommet. Da får hun masse ros og klapp. Når jeg i går gikk til rommet, møtte vi Theo og Sanne og deres matmøtre som var på tur ut for å lufte. Larissa ble ganske forstyrret da og glemte at hun jobbet i sele, men hun er flink til å ta opp igjen konsentrasjonen når det forstyrrende elementet er over. Det er som å slå av og på en bryter. Jeg synes alt i alt det har gått brukbart med Larissa og hennes hundeinteresse på Hurdalsenteret hittil på dette korte oppholdet. På meg virker det som om hun er annledes sammen med meg enn hva hun er sammen med den eldre damen som har passet henne. Jeg har fått inntrykk av at Larissa bestemmer litt mer over damen enn med meg.

Nå er det ca. 10 dager siden Larissa ble dusjet sist. Jeg registrerer at hun klør seg en god del. Hun må stoppe opp for å klø seg når vi går rundt på senteret. Matmor til Theo, nevnte at hennes hund, som ikke har allergi, klør seg mye av metallenken, slik den helstrupen jeg har på Larissa. Det virker som om hun klør seg for det meste rundt halsen. For å se om dette har en sammenheng, tar jeg av henne helstrupen når hun er på rommet. Uansett, tenker jeg å benytte anledningen til å dusje henne grunndig når de først har laget en god hundedusj her på senteret. Jeg får håpe det vil hjelpe Larissa litt slik at hun klør seg litt mindre.

Flytur til Østlandet

Jeg gikk ut for å lufte Larissa kl. 7.45 og et kvarter senere kom drosjen og hentet oss. Jeg ringte til ledsagertjenesten på Flesland som kom med en gang. Det var nesten ingen andre passasjerer på fyplassen og flyet var bare halvfullt. Jeg sa ved innsjekking at jeg ikke ønsket å sitte på fremste rad, og jeg fikk vindusplass på rad 21. Det gjorde meg ingenting. Larissa var flink jente og var helt rolig under flyturen. Jeg ble sittende på Gardermoen og et kvarter senere kom matmor og Theo. Litt senere kom matmor til Falko. Larissa kom med ett bjeff når hun så Theo, men hun fikk streng beskjed om å legge seg ned igjen. Vi tok drosje til Hurdalsenteret og jeg gikk til rommet.

I dag fyller Larissa hele 3 år. Jeg har ikke rukket å gi henne et bein i løpet av dagen, så det blir gitt i morgen formiddag når hun blir liggende alene på rommet når jeg skal ha eksamen.

Ekstraordinært ettervern

Samme dag jeg fikk telefon fra lederen i Faglig utvalg om innvilget søknad om ekstraordinært ettervern, skrev jeg en e-post til lederen av Veiviseren Jeg hørte aldri noe og forsøkte å sende samme e-post til en fellesadresse til Veiviseren, men hørte fremdeles ikke noe. I dag ringte jeg til Veiviseren. Da ble det klart at treningen vil skje en gang etter mandag 28. november. Jeg tenkte litt på dette i noen timer og jeg har nå sendt en e-post til nåværende førstetrener hvor jeg spør om det er mulig å vente med treningen til over nyttår.Vi drar på juleferie rundt 15. desember og før det har jeg en del æren i forbindelse med julen. Jeg er redd det blir uheldig både for Larissas og min del å skulle være borte i tre uker rett etter at vi har lært inn en ny rute. Vi får se hva som skjer. Jeg håper uansett på en vinter med lite snø.

Gjensynsgleden

I dag når klokken var litt over 15.00, ringte det på døren og Larissa ventet på utsiden. Hun ble glad for å se meg igjen. Hun gikk ikke rundt og rundt slik hun pleier, men hun stilte seg logrende opp og borret hodet sitt inn i halsgropen min og sto slik lenge til henne å være. Hun er jo veldig søt og fin jente. For å unngå mye hopping ved gjensynsglede, setter jeg meg ofte ned på huk til henne. Damen synes det er artig å se hvor god kontakt vi har med hverandre. Det var godt å få henne på plass igjen. Jeg har savnet henne mye og har gledet meg til å se henne igjen. På søndag morgen tar vi begge turen over fjellet igjen og skal være på Hurdalsenteret frem til onsdag. Der tror jeg det kommer til å være to andre førerhunder også. Det blir spennende å se hvordan Larissa reagerer mot de. Larissa er veldig sterk når hun ser en annen hund, sier damen, og damen klarer ikke å holde henne igjen. Jeg klarer å holde Larissa igjen, men hun er sterk. Jeg ser også for meg at jeg har noen litt tydligere «nei» enn damen også.

Damen fortalte at i dag tidlig hadde hun sparket hardt til et bordbein og hun satt seg ned på en stol og au-et seg. Da kom Larissa og hoppet opp i fanget hennes med forlabbene. Noen som vet hva hun her forsøkte å kommunisere eller gi uttrykk for?

Rapport fra Larissa etter 5 dager

I dag tok jeg en telefon til damen for å høre hvordan det gikk med henne og Larissa. Hun kunne fortelle at det gikk veldig fint med Larissa. Hun løp og koste seg. Hun stuper ned i alle vann hun ser, men på slutten får hun bade seg i en ren kulp og får av seg all gjørmen. Noe nytt Larissa nå har begynt med, noe som har kommet etter angrepet av rotweileren, er å komme med ett bjeff i det hun ser en annen hund. damen tror det er fordi hun gjerne vil løpe bort til den andre hunden. Men utenom dette, oppfører hun seg svært bra. Hun er flink på innkalling. Om kvelden går hun inn og legger seg på badet og ligger der hele natten. Hun vekker aldri damen og hun er rolig innendørs. Mange som ser damen og Larissa på tur sammen, synes Larissa er en vakker hund.

Hun spurte meg om hva Larissa gjør når jeg for eksempel får en klem av samboeren min. Hun opplever at hun blir sjalu og forsøker å gå i mellom personene. Akkurat det samme opplever jeg med Larissa også. Hun går i mellom oss, rasper litt med foten eller hopper opp om det første ikke hjelper. Jeg skulle sikkert ha sagt nei til henne, men det blir heller til at vi smiler litt over henne.

Telefon fra faglig utvalg

For to ukers tid siden, sendte jeg et brev til Faglig utvalg for førerhundspørsmål om ”ekstraordinært ettervern” som det heter. I dag fikk jeg telefon fra lederen i utvalget hvor hun sa at jeg hadde fått innvilget søknaden. Etter at bybanen har kommet, har dette blitt eneste mulighet for kollektivtransport mellom Nesttun og sentrum. Jeg ønsker også å lære veien til Norges Blindeforbunds lokaler, både fordi det er møter jeg er med på og fordi Hordaland førerhundklubb har samlinger der. Jeg tror det kan bli positivt for Larissas hundeinteresse å bli med på førerhundsamlingene. Jeg skulle nok ha gjort det for lenge siden, men det har nå ikke blitt slik. Jeg har følt på en ”prestasjonsangst” om at Larissa ikke er flink nok eller veloppdragen nok. Det er jo egentlig dumt å tenke slik… Larissa er egentlig godt oppdratt, men det var denne interessen mot andre hunder som kan gå litt over styr

Larissa på ferie igjen

I dag ringte det på døren kl. 10.00. Der sto den eldre damen utenfor og Larissa kjente henne igjen med en gang. Hun hoppet og danset. Igjen, Larissa blir så glad at hun hopper opp på to, selv om damen sier nei til henne når hun gjør det. Hun er og blir en liten hoppejente. I helgen skal jeg være referent på Førerhundforums møte og deretter skal jeg gå direkte over på rehabiliteringskurs.