Trening i Oslo og planlegging fremover

I dag dro vi mot Oslo igjen. Før lunsj gikk jeg og instruktøren den vanlige ruten, men forkortet den litt. Han vurderer å la meg gå den korte ruten fordi han tenker på smerter i min rygg og operert bein, men jeg mener av prinsipp at jeg skal gå den «vanlige» ruten på tross av smerter her og der så lenge det er mulig. Hva må førerhundutvalget tenke om jeg ikke engang klarer å gå den lengste ruten? Er jeg da i stand til å bruke en førerhund tilstrekkelig? Jeg kan kjenne på rygg og bein dagen før godkjenning og bestemme det ut i fra det. Turen gikk bra. Flex stopper godt på kanter, og søker stolper noenlunde fint. Flex kan etter hvert denne veien og vet når vi skal krysse, til høyre og til venstre. Det er jeg i blant som blir usikker. I kveld så jeg og instruktøren atter en gang på det taktile kartet han har laget, men så er det det å memorere det og få praksisen til å fungere. Etter lunsj gikk vi den såkalte «Oscarsruten» som Blindeforbundets førerhundskole brukte da jeg fikk Oda for 13 år siden. Det er godt for både bruker og hund å få litt variasjon. Og det er når vi går på andre veier at man ser hundens ferdigheter og uvaner. Flex er svært bastant på kanter både opp og ned, og får ros og i blant godbit for det. Litt snusing i sele i dag. Han er også svært flink til å dra meg unna hindringene, og min oppgave er å følge hundens bevegelser og stole på at han vet best av oss to på det området. instruktøren sa, etter at Flex hadde hoppet til høyre, at det kom en mann på sparkesykkel, som trolig ikke så meg. Det er fint å gå med instruktør, for da forteller de når hunden er flink og jeg kan rose den på de riktige områdene. Når jeg går alene, vet jeg jo ikke alltid når han gjør noe veldig bra som ikke er der til daglig.

Når vi kom tilbake i 16.15-tiden, ble jeg og Bellas bruker med på Rimi for å hente en pakke og kjøpe litt snacks. Der jeg bor, surrer de fælt med utlevering av pakker på Rimi, og det gjør de åpenbart på Vestby også. De fant ikke pakken min. De ba meg komme tilbake i morgen.

Jeg og en instruktør gikk inn på siderommet i dag også og trete litt mer med flex og krabbe under seter. Det må fungere både i fly og bybane siden det er de fremkomstmidlene jeg bruker mest. På kvelden spiste vi litt frukt og snakket om førerhundklubbene og treningstilbud for oss brukere rundt om i landet.

I 17. mai-helgen, hadde jeg opprinnelig tenkt å dra til svigerfamilien min hvor jeg også hadde møtt min kjære. Dette ville innebært at Flex kom inn i et miljø et par dager for så å komme til Bergen i enda et nytt miljø. Derfor kommer jeg til å ta fly direkte til Bergen og være der 17. mai-helgen. Selv om jeg blir alene, gjør det meg ingenting, og jeg tror det vil være godt for Flex også å bli kjent i et nytt hjem uten andre å forholde seg til enn meg.

Jeg skal på et treningsopphold 1.-19. juli og kan/vil ikke ha med meg Flex. I følge andre brukere blir hunden mye liggende på rommet. Jeg spurte instruktøren om hva han tenkte om det. Jeg har avtalt med mine foreldre at de kan passe ham. De vet hvilke regler som gjelder siden de både har passet Oda og Larissa. Han mente at Flex da hadde kommet godt inn i sitt hjemmemiljø og vil takle det fint.

Oslo-tur og trene på å gå under stoler

I dag dro vi til Oslo for å øve på ruten vi skal gå på under godkjenningen. Først gikk jeg med førerhundtreneren til Flex og han var flink. Det var jeg som gjorde feilene. Når jeg har krysset «trikkegaten» (som jeg kaller den), synes jeg at vi går til venstre, men jeg må bare tvinge hodet mitt til å tenke at vi går rett frem. Jeg er litt usikker særlig på siste del av ruten etter at vi har luftet i parken, men jeg tror det skal sitte etter hvert. Til lunsj spiste jeg en god og krydret toast, før det bar ut igjen med instruktøren. Jeg tenkte mens jeg gikk at det var en herlig følelse å gå i det tempoet jeg selv ønsker, og ikke måtte begrense farten fordi jeg går med en stokk og skal forsere ulike hinder, vite retninger, følge kanter, finne kanter over veier osv. Nå holder jeg i et selehåndtak og hunden leder meg forbi hinder og tar opp igjen retninger (stort sett), men det er hele tiden jeg som må vite når vi skal rett frem, når vi skal til høyre eller venstre. Jeg og instruktøren ble stoppet i det vi skulle ut av parken, og hun hadde mange spørsmål. Vi svarte kortfattet på alle hennes spørsmå, men etter 7-8 minutter sa instruktøren at vi måtte gå videre.

Førerhundtreneren til Flex hadde en interessant teori på hvorfor han ville hoppe opp i sengen. Det var der det luktet mest av meg og han har knyttet seg sterkt til meg. Nå når vi kom tilbake, har han ligget i sengen sin uten forsøk på å hoppe opp i sengen, også når jeg har gått ut av rommet – og i dag har vi fått skiftet på sengene. Kanskje trenerens teori stemmer?

Vi dro til et åpent sted der vi slapp en og en hund av gangen. To ganger rev Flex meg over endes, fordi han ville løpe mer… Ikke så flink gutt akkurat der…

Etter middag, gikk jeg og instruktøren inn på et siderom og trente på at Flex skulle under stolen. Det er praktisk både på tog, buss, trikk/bybane og fly. Nå tror jeg kanskje at Flex er såpass stor at vi må ha to seter på et fly, men det får vi se. Jeg synes det var artig å se hvordan man lærer en hund en ny øvelse kun med godbiter og ros. Instruktøren ga Flex en godbit langt under en stol, slik at han måtte krype under stolen for å få godbiter. Dette ble gjentatt. Jeg satte meg ned og ga ham en godbit under stolen og ros. Vi tok 10 minutters pause og vi gjentok øvelsen, men la til ordet «under». Da skal han koble ordet «under» til å gå under stolen. Til slutt ble han liggende under stolen og slappet av. Vi skal trene mer i morgen.

En rolig søndag på Veiviseren

I dag startet vi med lydighetsøvelser kl. 10.30 – det er tross alt søndag… Lydighetsøvelsene var som tidligere. Hundene skulle sitte fint ved fot og treneren gikk rudt og forstyrret. Flex satt, men han ville flere ganger legge seg ned. Deretter hadde hver enkelt innkalling på sin hund mens de andre skulle sitte ved eierens fot. Flex klarte seg fint, men når det ble min tur, ville han bli med meg med det samme. Jeg ba han tydelig om å bli, men når jeg hadde gått 5 meter, kom han etter. Tre ganger måtte jeg ta ham tilbake.

Deretter hadde vi hinderbanen som stadig blir mer krevende. siden jeg ikke ser hinderne, kan jeg ikke si hva som er utfordrende, men min oppgave er så godt som mulig å følge hundens bevegelser og retning. Noen ganger stoppet Flex opp, og jeg ba ham «finn vei», og han gikk rundt hinderet. Det gikk svært bra. Jeg var borti ett hinder, men når vi tok det om igjen,klarte Flex det fint.

Etter lunsj ble vi satt av ulike steder på veien og skulle gå alene tilbake til skolen. Hunden skulle holde kanten og markere sidevei. Det gikk fint, men når vi kom til skolen rotet vi oss litt bort.

Jeg har nevnt tidligere at på skolen blir vi vartet opp på alle vis. I dag var det en deltaker som fikk besøk av sin mann, som disket opp med tyske smakfulle pølser og en nydelig nuddelsalat. I morgen begynner hverdagen igjen, og vi skal inn til Oslo og gå i byen.

Og nå mens jeg skrev, ville Flex til å hoppe opp i sengen, men jeg var rask og fikk tatt ham med det samme. Han løp rett i sengen sin. Jeg tror han forsto at han hadde gjort noe han ikke burde…

Lydighet og seletrening – og frekk som en faen

Etter lufting og frokost, gikk vi ut for lydighetsøvelse. Vi trente på å gå fot og innkalling, hvor hundene skulle sitte eller ligge stille mens hver enkelt kalte inn sin egen hund. Flex klarte seg bra. En gang av fire ganger ville han løpe med, men jeg fikk han raskt tilbake på min venstre side. Veldig god øvelse. Videre gikk vi ned til hinderbanen som var litt vanskeligere enn den på torsdag. Flex jobbet bra. En gang kom jeg borti et hinder og vi tok det om igjen. Etter det stoppet han litt opp for noen av hinderne og kikket litt bak på meg. Jeg sa «finn vei» og han ledet meg utenom hinderne. Jeg synes han gjorde det bra.

Vi dro til Vestby Storsenter hvor vi først tok en matbit. Deretter gikk vi med hunden i sele. Jeg var innom en matbutikk og kjøpte en Cola Zero og Smørbukk-karameller. Og jeg kjøpte en «surpris» som en av instruktørene kaller det. Jeg prøvde også å gå med Flex på rullebånd. Når vi gikk på og gikk av bandet, holdt jeg han i kobbel slik at han kunne få gå av og på når han selv ville.

Til middag i dag kom mannen til en av instruktørene for å lage lammestek som smakte utrolig godt. «Surprisen» var oppskårne jordbær med sukker og melk på. Mannen til instrktøren hadde også tatt med seg litt svenskegodt. Vi ble sittende å skravle, og etter hvert gikk vi for å lufte. Jeg fikk slippe Flex fri, og sannelig fant han ikke noe myraktig vann å hoppe i. Jeg tørket av det verste, så går nok det andre av når pelsen tørker.

Mens jeg nå satt her og skrev, hoppet Flex opp i sengen og virkelig la seg til rette med skitten pels. Jeg rev ham ned mens jeg var morsk i stemmen. Lakenet var skittent og jeg måtte kontakte instruktøren. Når vi kom inn på rommet – ja, sannelig lå han ikke oppi sengen da også. Frekk som en faen. Det er mye mulig at fôrverten ikke har vært konsekvent med å ikke ha Flex i sengen eller andre møbler. Det blir ikke lov hos meg.

2. mai 2001

I dag er det 2. mai. For 13 år siden, satte jeg meg på bussen fra Vest-Telemark til Oslo for å få min første førerhund. Hun het Oda. Jeg var helt ukjent med hun. Faktisk litt redd når jeg så to hunder leke sammen. Jeg hadde svært vange spørsmål til treneren. Oda hadde jeg frem til august 2009. I begynnelsen av januar 2010 sovnet hun inn. Hun var brått blitt blind.

En perfekt seletur

I dag startet vi som vanlig med frokost kl. 8.15. Siden jeg først var våken en time før alarmen gikk, sto jeg opp. Flex fikk frokost. Satt litt med PC-en. Som vanlig var frokosten 8.15 og kl. 9.00 var det tid for fotografering. De lager et «diplom» til fôrvertene. En halv time senere var vi på vei mot Oslo. I dag skulle førerhundtreneren som hadde trent Flex være med. Jeg var noe skeptisk. Jeg var redd at Flex ble svært ukonsentrert både i kobbel og sele når treneren var i nærheten, men jeg ble positivt overrasket. Flex lå stille på plassen sin når han så treneren hans. Jeg og treneren tok først en runde uten hund, men med markeringsstokk. Jeg er litt forvirret i ruten vi går i, men jeg synes det bedrer seg gang for gang. Noen strekninger har jeg full kontroll på, og andre strekninger er jeg usikker på.

Det var rett og slett en fryd å gå med Flex i sele i dag. Trekket var stort sett passelig godt og treneren ga meg tips om hvordan jeg roere ham ned. Da skal jeg senke farten og holde ham igjen i selen. Han stoppet perfekt ved de aller fleste overgangene. Flere ganger dro han meg mot venstre eller høyre og stoppet der fotgjengerfeltet var. Treneren tipset også om hvordan jeg skulle få ham til å gå i riktig retning om han ikke reagerte – da skulle jeg «dytte» ham litt i selen. Et sted var det satt opp noen plastbånd i hodehøyde som dekket hele fortauet. Utenfor hindringen på gaten, sto det parkert en bil. Første gang ville Flex lede meg inn under plastbåndet, men vi gikk tilbake og han fikk prøve på nytt. Han gikk ut i veien og rundt bilen, men hadde litt vansker med å gå tilbake til fortau umiddelbart. Siden dette hinderet kan endres når som helst, valgte vi å ikke ta det om igjen. Treneren sa at Flex til og med styrte meg unna et bananskall og en pinne på fortauet! Kanskje Flex forsøkte å vise hvor flink han er når treneren går ved siden av? Jeg tror vi er et godt team og vil samarbeide godt både her under kurset og hjemme. Denne dagen gjorde meg optimistisk. Jeg er overrasket over at Flex ikke var kontaktsøkende mot treneren. Når jeg f.eks. roste ham, var det meg han tittet bak på. Når jeg fikk Oda i 2001, var det Odas

Jeg gikk jo denne strekningen med en 80 cm markeringsstokk, og det kommer jeg nok til å fortsette med. Jeg synes det var praktisk å kunne kontrollere kanter og trapper og finne stolper. Jeg har ikke så god balanse pga. en operasjon i ene beinet, og da er det verre å bruke det ene beinet til å kjenne seg for. en liten markeringsstok, som jeg får plass til i lommen i ytterjakken min blir som en forlenget arm.

Til middag fikk vi laks med en nydelig salat og stekte poteter inntil. Til dessert fikk vi en god sjokoladekake. Når klokken ble. 21.00 samlet vi oss og snakket litt om hundens kroppsspråk.

Senest i går tenkte jeg at jeg ikke hadde hør Flex’ «stemme», men i dag fikk jeg høre på den. Han bjeffet to ganger inne på rommet og på slutten av kveldssamlingen ble en hund redd for noe som skjedde utenfor og begynte å bjeffe, og da satte to andre hunder i gang, inkl. Flex… Under kveldsluftingen ble instruktøren med og jeg fikk sleppe Flex. Han kom uoppfordret bortom, men en gang luktet det skit av ham. Vi trodde han hadde rullet seg, men når vi kom inn i kennelen, var det ingenting å se på pelsen. Jeg luktet i munnen og han hadde spist bæsj… Dårlig smak på den karen…

Trening på Veiviseren

I dag er det 1. mai og arbeidernes dag, men våre arbeidende hunder får ikke fri. I dag har vi hatt en del lydighetsøvelser og litt trening i sele.
Først skulle alle hundene sitte mens vi hilste på instruktørene som gikk rundt oss. Da skulle hunden sitte stille. Flex klarte seg bra, og etter hvert la han seg ned. En og en skulle vi be hunden sitte, vi gikk ca. 20 meter unna og skulle kalle inn hunden. Flex reagerte ikke på dette heller. Flink gutt.

Vi tok en lett rute i hinderbanen. Kun å styre unna enkle hinder. Det viktigste var at vi skulle følge hunden. I enden av hinderbanen var det en stol med en godbit på. Og samme vei tilbake. Et sted var jeg nær hinderet, vi gikk tilbake og han fikk prøve på nytt og klarte det. Fikk mye ros.

Vi tok en to timers lunsjpause og deretter var det på med selen. Nå skulle vi øve på å gå forbi et hinder, som besto av en bruker med sin hund. Hunden til brukeren skulle sitte stille og den andre hunden skulle gå utenom. Flex klarte seg fint, og ett hinder var større enn de andre (det sto tre mennesker i bredden og sperret veien). Flex stoppet opp og jeg hørte at det var et hinder fremfor meg. Jeg ga kommandoen «finn vei» og han gikk utenom.

Vi gikk ned på en slette med gress og slapp en og en hund. Hundene som ikke var løse, skulle forholde seg rolige. Flex var flink, inntil schæferen ble kalt inn og tok en runde rundt oss før han løp til eieren sin. Da rykket han til, jeg mistet ballansen og havnet så lang jeg var på marken. Når Flex oppdaget dette, ble han mer interessert i meg enn schæferen. Han slikket meg litt i ansiktet. På vei mot skolen igjen, gikk vi landevei og Flex var flink til å holde kant. Når vi gikk forbi hverandre, holdt han litt dårligere kant.

Nå får vi stekt kyllingbryst til middag. Ingen ting å klage på maten her på Veiviseren. Her blir vi vartet opp på alle vis. Flex ligger i sengen sin og snorker. Det har vært en hektisk dag for ham også.

Første dag i Oslo

I dag startet dagen tidlig. Jeg våknet kl. 5.30 og fikk ikke sove mer. Dette registrerte selvsagt Flex etter hvert og begynte å mase på meg for å få frokost. Først kl. 7.30 sto jeg opp, ga ham mat og gikk på badet. Deretter lufting. Frokost.

Når klokken var 9.15, satte vi oss i bilen med to hunder i bur og tre hunder inne i bilen og kjørte mot Oslo. Der gikk jeg og instruktøren en runde med ledsaging og stokk. Jeg synes det virket som en vanskelig rute, men overkommelig. Etter lunsj gikk jeg og instruktøren en tur med Flex i sele. Han var litt oppkavet, det var varmt og mange nye intrykk i tillegg til at jeg som bare har kjent ham i to dager holdt i selen. Vi forsøkte å få ham til å tisse, men han ville ikke. Vi forsøkte et annet sted, og der tisset han mye. Vi håpet at dette ville roe ham ned, men trekket i selen var fremdeles litt for hardt. Jeg håper trekket til Flex blir normalt, slik det var i går når vi gikk her på området.

Tilbake på førerhundskolen, etter middag, viste instruktøren meg et kart over ruten. Jeg lærer mye av det. Da får jeg ruten i fugleperspektiv og kan repetere for meg selv. Jeg vil se på den en gang til i kveld, og jeg skal spørre instruktøren om han kan ta det med seg til Blindeforbundet slik at jeg kan se på det rett før og rett etter at jeg har gått ruten.

Hver kveld samles vi og har litt teori. I går gjennomgikk vi kommandoene både i og utenfor sele.

Nå er det 2 1/2 år siden jeg hadde hund sist, og jeg føler jeg plundrer med sele og kobbel, men jeg vil anta at dette går smidigere om ikke så lenge siden. Det har jo gått automatisk for 2 1/2 år siden…

Lydighet og første seletur

I natt vekket Flekx meg rundt midnatt. Jeg tok han med ut og han tisset. Når vi kom inn på rommet igjen, fortsatte han å få min oppmerksomhet, og jeg trodde jeg ikke hadde vært lenge nok ute. Ut igjen, men han gjorde ikke noe. Når jeg kom inn, ville jeg ha meg litt vann, og jeg forsto hvorfor han maste på meg… Han ville ha vann fra vannskålen som sto på badet. Av gammel vane lukket jeg døren etter meg når jeg skulle legge meg.

Dagen startet med lufting og deretter frokost. Vi hadde litt lydighet. gikk med Flex i bånd, og korrigerte ham når han trakk i båndet. Da stoppet jeg opp fikk han inn til fot og deretter fortsatte vi. Jeg fikk slippe ham og kalte ham inn. Han kom og stakk like fort. Førerhundinstruktøren sa at jeg måtte gjøre meg mer atraktiv. Han kom som et skudd og hoppet på meg – og han rakk opp til ansiktet… Jeg kjenner at Flex er mye sterkere enn hva Larissa på 24 kg var. Når vi var på vei tilbake, gikk vi forbi et lite tjern hvor to ender hadde slått bolig. Flex skjente ut til siden og jeg hadde problemer med å holde ha igjen, men instruktøren tok ham i siden og han var tilbake på plass.

Jeg må jobbe litt med meg selv. Jeg er for myk i stemmen mens Flex trenger en fast og litt streng stemme for å lystre. Jeg synes det er litt vanskelig, for det er helt motsatt av hva jeg er av natur. Jeg tror det vil gå seg til. Etter hvert kjenner jeg ham bedre og Flex kjenner meg bedre. Noe som er positivt, er at han ikke varsler/bjeffer når det banker på døren. Det skal bli artig å se om han er like likegyldig til ringeklokken hjemme. Det hadde jo vært supert. Jeg skal forsøke å få ham til å legge seg i sengen sin når jeg åpner ytterdøren, men tror nok det kan bli en utfordring…

Etter lunsj forsøkte vi vår første seletur på landevei. Det er en utrolig følelse å gå med en sele i venstre hånd igjen. Alt blir så mye lettere. Flex var flink til å holde kant. Både instruktøren og jeg var enige i at Flex virket til å være den rette hunden for meg. Etter å ha gått et stykke, fikk han løpe løs litt, og innkallingen gikk fint. En gang kom han til meg uoppfordret og da fikk han en liten bit tørrfisk, og han fikk en bit når han gikk forbi en annen hund og direkte til trappen inn til huset.

Jeg har fått kontakt med fôrverten til Flex. Hun kunne fortelle at han var glad i både agurk og tomat. Artig smak på denne gutten… Kanskje lørdagskos blir en halv agurk? Jeg har en mistanke om at han kanskje har fått litt mat ved bordet eller av barn. Når jeg fikk en brødskive i pausen, ville han to ganger forsøke å nappe den ut av hånden min. Jeg tror nok han trenger en fast plass i stua hvor han ligger når vi spiser, og vi kan ikke gå fra mat eller godteri fra bordet. Oda, min første hund, ble etter hvert en mester i å velte pizzaesker ned fra bordet.

Første møte med Flex

Nå har jeg fått Flex inn på rommet og fått møte ham på ordentlig. Her skal han bo i 19 dager sammen med meg, og deretter tar jeg og Flex fly tilbake til Bergen. Han var litt oppskaket når han kom inn, snuste litt rundt, snuste på meg og slikket meg naturlig nok i ansiktet (men ikke så overdrevent mye). Med ett hoppet han opp i sengen, men jeg var rask med å få ham ned igjen mens jeg sa med morsk stemme «isj, nei!». Han tester grenser. Vi gikk en liten tur og sannelig merker jeg at han er sterkere enn mine tidligere tisper. På turen dro han en del. Jeg merker at jeg må være strengere i stemmen med ham, så der har jeg noe å jobbe med.

Endelig er dagen her

Endelig er dagen her, den dagen jeg har sett frem til i snart ett år. Jeg søkte om ny førerhund i begynnelsen av mai i fjor. I september var jeg på samtreningskurs og jeg måtte vente med hund til vårparten av dette året pga. en operasjon. Og nå er altså dagen her. De siste ukene har jeg talt dager og så kom tiden når jeg kunne telle timer. Jeg tror min kjære fikk nok av alt hundesnakket mitt… Den siste uken, har jeg lest bøker om hund. Ganske interessant å få hundens kroppsspråk, og det har gått opp for meg hvor mye jeg som blind går glipp av. Hunden snakker med kroppen, og noe kan jeg se og merke, men langt i fra alt. I går fant jeg alt hundeutstyret og har satt det meste påplass. Jeg måtte vaskes det som vaskes kunne, for etter 2 1/2 år i boden, luktet det meste bod og støv, selv om det var pakket i pappesker. Alt må være i stand til Flexen kommer hjem…

Samtreningskurs neste

Nå nærmer samtreningskurset seg. Om drøyt to døgn er 5 blivende førerhundbrukere samlet på Veiviseren, alle spente, for å få utlevert sin førerhund. Hundene er nøye utvalgt for hver enkelt, men ønsker fra bruker teller også. Jeg hadde ønsket meg en soert, liten labradortispe, men som førerhundinstruktøren sa, er det ikke alltid man klarer å oppfylle alle ønsker. Jeg fikk en soert, liten hannhund. Jeg var skeptisk med en gang, men når jeg så at Flex la seg ned og slappet av etter hilsingen, fungerte godt i sele og roet seg etter seleturen og satt ostille og observerte omgivelsene, var mitt hjerte smeltet. Jeg er sikker på at vi vil bli et godt team. Jeg gleder meg til å treffe ham igjen og jobbe med ham.

Jeg har funnet frem hundesakene igjen. Jeg har ganske mye hundeutstyr, er vel konklusjonen. Jeg har en dyne oppi biabeden som jeg har vasket. Larissa kunne ikke ha dynen i sengen pga. husstøvmidd. Skal også vaske litt mikrofiberhåndklær og noen hundehåndklær. Plassere hundeutstyr i en kommode. Litt koselig å stelle i stand til en helt ny hund.

Jeg hørte at på onsdag var det testing av hundene som skal leveres ut på dette kurset. Da må førerhundtreneren gå en rute i Oslo med blindfold over øynene. Jeg tror og håper at Flex ble godkjent.

Utstillingsvindu

Som førerhundbruker på et sted hvor det ikke er vanlig å se førerhunder, blir man et utstillingsvindu. Menneskene rundt ser på hunden. Først og fremst på hvor flink hunden er og hvor godt et hjelpemiddel som en førerhund er for en synshemmet. Det er viktig å holde pelsen ren og pen, for det blir også lagt merke til. At hunden hverken er for tynn eller for tykk. At det ser ut som at førerhunden trives og er fornøyd. At brukeren tar godt vare på hunden når den jobber, ved å gi ros, kos og godbiter når hunden gjør noe riktig. Jeg mener ikke at hunden aldri skal få korreks, for det trengs i blant, men om hunden f.eks. ikke stopper for en fortauskant, er det bedre å gå tilbake og la hunden få prøve på nytt, og om hunden lykkes, får den selvsagt ros.

Min blivende førerhund

Nå har jeg hilst på min blivende førerhund. Når jeg hilste på hunden, stusset jeg over størrelsen på den og synes det var en stor og kraftig frøken. Man tilstreber at en førerhund ikke er overvektig for å unngå slitasje på ledd, siden de går mye på asfalt og trapper i en gange som i utgangspunktet er unaturlig for en hund. Når jeg kjente på magen, oppdaget jeg at det ikke var en tispe… Min første tanke var: «Åh, nei…». Jeg forsto med en gang hvorfor ikke førerhundinstruktøren ikke ville si navn eller kjønn på hunden – da hadde jeg trolig avslått blankt. Han var helt svart med litt bølger på ryggen. I følge instruktøren hadde han store brune øyne. Han het Flex og han roet seg fort. Han la seg ned og slappet av mens jeg og instruktøren snakket litt. Det var et veldig godt tegn. Jeg har aldri hatt en hannhund noen gang, og visste ikke at når hunden er kastrert er kjønnsorganet helt slapt og at han ikke løfter på bakbeinet når han tisser. Vi gikk en tur i terrenget, og jeg følte vi passet til hverandre. Han hadde et passelig trekk, og noe som overrasket meg svært positivt, var at han ikke en eneste gang var nede med snuten for å lese den spennende hundeavisen.

Nå gleder jeg meg virkelig til mandag 28. april – bare 18 dager igjen! Jeg følte med en gang jeg tok ham i selen og gikk litt, at vi var en bra match. Det ble bare bekreftet når jeg og instruktøren satte oss ned for å ta en siste prat før han dro videre. Da satt Flex inntil meg og stille observerte menneskene som gikk forbi. Når instruktøren og jeg gikk i hver vår retning, hørte jeg han si: «Nei, kom nå her nå». Jeg tolket det i positiv retning om at Flex ville bli med meg…

Førerhunder bakerst i bussen

Jeg jobber som assistent på Hurdalsenteret denne uken. Fredag i forrige uke fikk jeg telefon fra en ansatt i Blindeforbundet som forklarte at det var en allergisk person på kurset, slik at de med hund kunne gå inn bak i bussen. Jeg sa at jeg foreløpig ikke hadde hund. I etterkkant av telefonsamtalen, tenkte jeg: Hvorfor kunne ikke den allergiske deltakeren sette seg bakerst? Enkelte hunder er ikke komfortable med å gå opp eller ned en så bratt trapp som det er bak i en buss.