Som jeg tidligere har sagt, fikk Larissa Expot en ukes tid før jeg fikk henne tilbake. Jeg hadde egentlig tenkt å ikke bruke Expot eller flotthalsbånd på henne. Nå er jo begge et velprøvd produkt og det er nok ikke direkte skadelig, men jeg er likevel ikke helt sikker på hvor sundt det egentlig er å få disse kjemikaliene på huden og inn i blodomløpet. Den siste tiden har det kommet et ganske nytt produkt på markedet, Skudo Pet (elektronisk «flåttvakt»). En liten gjenstand festes på halsbåndet og flåtten skal holde seg unna ved hjelp av pulserende ultralyd. Er det noen lesere som har erfaringer å dele med Skudo Pet eller noe annet?
En liten tur
I ettermiddag gikk Larissa og jeg tur ned til Hurdalsjøen. Jeg hadde håpet hun ville ta seg et par dukkerter for å bli kvitt grønnsåpelukten, men hun tok bare et lite plask slik at hun ble våt under magen. Hun møtte en førerhundkollega av seg og de lekte litt. Larissa er fortsatt flink på innkalling og hun kommer flere ganger uoppfordret bort til meg for å si hei. Den andre hunden hadde det med å stikke av litt, men skal jeg være ærlig mener jeg at eieren ikke lot hunden få stort frihet før h*n forsøkte å kalle ham inn igjen. Eier var åpen om at hunden fikk lite lov til å løpe fri – og der har vi kanskje en sammenheng. Men jeg vet godt hvor ekkelt det kan være å ha en hund som tar seg sine friheter. Oda kunne gjøre det…
Endelig gjenforent!
I dag rundt lunsj-tider kom førstetreneren ved Veiviseren til Hurdalsenteret for å levere Larissa tilbake til meg. Larissa ble glad for å se meg igjen. Hun hoppet og danset og logret. På vei inn til rommet vårt logret hun hele tiden og inne på rommet gikk hun logrende og undersøkte ting. Hun fikk en liten kjeks å kose seg med og fikk roet seg ned. Etter hvert ville hun ha kos og det fikk hun selvsagt. Jeg tror faktisk hun sovnet liggende med hodet og ene labben i fanget mitt. Nå har hun lagt seg i en krøll med føttene mine under skrivebordet. Hun er søt.
På Veiviseren ble hun dusjet før hun ble levert tilbake. Hun har også fått Expot mot flått.
I morgen får jeg Larissa tilbake
Nå har jeg forflyttet meg til Hurdalsenteret. Her er jeg praktikant til å bli rehabiliteringsassistent på et grunnkurs. Jeg har vært i kontakt med Veiviseren for avtale om tilbakelevering av Larissa. I dag snakket jeg med førstetreneren på Veiviseren og i morgen rundt lunsj-tider kommer han opp med henne. Det skal bli utrolig godt å se henne igjen! Jeg har savnet henne fra den dagen jeg ble innlagt på sykehus. Det har vært trist å være hjemme uten å ha en firbent venn tuslende rundt meg.
Fiskeolje til Larissa
I dag kom det en pakke til Larissa igjen. Der var det noen flasker med fiskeolje på 300 ml. hver. Jeg fant ut, etter at bestillingen var sendt, at de også hadde flasker på 1 l., men da får jeg bruke disse når vi er ute på reise og jeg får heller bestille nye flasker på 1 l. til bruk her hjemme fra Canis. Jeg har tidligere bestilt fiskeolje fra Handlers, men noen av disse lukter mildt sagt ikke friskt og ikke i nærheten av å lukte fiskeolje. Den oljen jeg fikk i dag virker mye friskere. Oljen er noe dyrere på Canis, men de pengene betaler jeg gledelig for en friskere fiskeolje.
Samtreningskurs med Oda i 2001
For 9 år siden i dag, 28. mai 2001, dro jeg innover mot Oslo for å møte min første firbente ledsager og hjelper. Oda som var en blanding av Golden og Labrador. Jeg trodde at alle hunder var glad i å få kos og gledet meg til å kunne sitte og stryke på den myke pelsen, men Oda snudde rompa til og var ikke interessert i kos. Mye var nytt. Jeg måtte sette meg inn i nye hverdagsrutiner, som fôring, lufting og pelsstell. Jeg husker jeg var ganske sliten når klokken nærmet seg 23.00 på kveldene og jeg sov som en stein. Det er slitsomt å være på samtreningskurs, og jeg ble sliten når jeg fikk Larissa i oktober 2009 også, men ikke like sliten som munder samtreningskurset med Oda. Når jeg fikk Larissa, var jeg godt vant med de daglige rutinene rundt det å ha hund og like mye var ikke så nytt.
Oda var en kjær hjelper i mange år. Jeg fikk henne når jeg gikk siste året på videregående, og for meg var det et gunstig tidspunkt å få hund på. Da fikk vi tid til å bli kjent før vi flyttet til Kristiansand for studier. Oda var alltid så glad. Hun gikk omtrent av på midten i mange tilfeller. Hun var en viljesterk og sta hund, men også ganske myk. Hun var aldri opp i møbler.
R.I.P kjære Oda, jeg vil aldri glemme deg
Planene om «gjenforening» med Larissa
I går skrev jeg e-post til lederen på Veiviseren. Jeg blir mest sannsynlig utskrevet fra sykehus i neste uke. I perioden 7.-18. juni skal jeg være på Hurdalsenteret. Der tenker jeg å benytte treningsrommet til litt styrketrening. Jeg merker godt at jeg ikke fikk lov til å belaste ene beinet i 4 uker. Nå går jeg ganske bra uten krykker. Jeg «gjenforenes» med Larissa under tiden jeg er på Hurdalsenteret. Jeg tenker da å benytte meg av hundedusjene på senteret, så får jeg en ren og pen Larissa med meg hjem til Bergen igjen. Det skal bli godt å kunne klappe, kose, leke og være sammen med henne. En på fire bein som er klar for frokost når jeg står opp om morgenen. Jeg skal ha et par dagers hjemstedstrening når vi kommer til Bergen etter 18. juni. Det tenker jeg kan være fint, særlig siden de har arbeidet og delvis arbeider i et kryss vi må gå gjennom.
Jeg har hilst på Larissa
I dag kom fôrverten som passer Larissa på besøk. Jeg fikk være med ut og hilse på min kjære Larissa. Larissa ble glad for å se meg, men det var en behersket gjensynsglede. Oda gikk omtrent av på midten når hun ikke hadde sett meg på en stund, men Larissa synes det er fint å se meg, bra jeg er tilbake, men ikke mer. Hun hoppet med forlabbene opp i fanget på meg og snuste. Vi gikk til en liten park i nærheten og satt i solskinnet og snakket i halvannen times tid. Larissa snuste litt rundt og la seg ned og slappet av. Hun virket fornøyd og harmonisk. Det er ikke tvil om at hun trives der hun er. Jeg vet at hun blir godt tatt vare på. Hun har faktisk ikke forsøkt seg på å opp i sofaer. Dagen før hun ble hentet fant samboeren henne liggende i sofaen men hun hoppet ned når han sa nei til henne. Larissa trives, spiser, sover og leker litt med Mikro på 3-4 mnd. Det var koselig å hilse på fôrverten som passer Larissa. Hun er i trygge hender. Jeg har et inntrykk av at gangfunksjonen min ikke er så aller verst, og det kan være jeg kan få Larissa tilbake litt tidligere enn først tenkt, men det vet jeg ikke før jeg har hatt siste operasjon.
Larissa hos en fôrvert
I dag kom det en fôrvert og hentet Larissa. Hun skal være der i helgen og videre til Veiviseren en av dagene. Fôrverten har vært fôrvert for flere hunder tidligere, og det var flere hunder i huset. Hun lovet å ta godt vare på Larissa og Larissa får leke med andre hunder. fôrverter har en høy status i mine øyne. Jeg beundrer de som velger å knytte seg til en hund og gjøre en god innsats for at denne skal få et godt grunnlag som fremtidig førerhund. Fôrvertene er helt uvurderlige innen førerhundarbeidet og de tar på seg oppdraget og koster mye av hundeholdet selv. De går på vanlige samlinger hvor de treffer andre familier som også er fôrvert. Fôrverten legger ned et grunnlegende arbeid i hunden innenfor lydighet og det å oppføre seg pent som hushund. Uten fôrverter hadde det ikke blitt noen førerhunder.
Larissa skal på Veiviseren
For en knapp uke siden ble jeg uventet innlagt på sykehus. Har hittil hatt to operasjoner i ene beinet. Det har vært en liten kabal denne uken for å sørge for at Larissa får forsvarlig stell, lufting, fôring og alt som hører til. Samboeren min, assistenten min og søsteren min har gjort sitt for at det skulle bli så godt som mulig for Larissa. Vi har valgt at hun bor hjemme der hun er vant til å være, men hun har blitt en del alene, selv om den ene og den andre har stukket innom for å si hei, lufte, gå tur og gi mat. I dag tok jeg en telefon til lederen på Veiviseren og forklarte den vanskelige situasjonen. Han var forståelsesfull og vi bestemte at de skal en av de nærmeste dagene hente Larissa slik at hun bor på kennelen på Veiviseren et par uker til jeg har kommet meg på beina igjen. Jeg tror dette blir den beste løsningen for både Larissa og meg. Jeg må innrømme at jeg måtte tørke noen tårer i øyekroken når jeg tenkte på at jeg ikke får møtt Larissa på noen uker. Vi er jo vant til å være med hverandre hele døgnet ellers.
Larissa i politibil
Jeg og Larissa gikk til Lagunen. Det gikk perfekt, uten feil, og vi fant frem. Vi fant også frem inne på kjøpesenteret hvor vi ikke har gått før. Vi gikk tilbake, og vi gikk litt feil. Jeg husker jeg tenkte at «dette kommer til å gå galt», og det var nettopp det det gjorde. Vi gikk igjennom parkeringshuset og krysset veien og gikk litt videre, men Larissa fant aldri den stolpen jeg ba henne om å søke opp. I tillegg var vi altfor nærme bilveien. Vi gikk frem og tilbake og jeg forsøkte å krysse en liten grassmatte, men da kom vi plutselig ut i bilbanen. Vi gikk tilbake. Til slutt hadde jeg gått så mye frem og tilbake at jeg ikke lenger visste hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Rundt meg var det ingen mennesker å spørre, bare kjørende biler som ikke hadde tenkt å stoppe. Jeg fant ikke annet råd og slo nummeret til politiet i bydelen. Der forklarte jeg situasjonen, at jeg var blind med førerhund, at jeg skulle hjem og hadde gått meg vill, at det ikke var noen mennesker å spørre. Politiet tok henvendelsen seriøst og viste seg fra sin beste side. Jeg klarte å lokalisere hvor jeg sto ved at de satte på sirenene en kort stund. Vi ble funnet og det viste seg at vi har gått skrått et sted og vi var havnet på en parkeringsplass for ansatte. Bilene jeg hørte kjørte på veien. Når politimannen kom, forklarte han hvordan jeg sto. Larissa og jeg ble kjørt hjem i politibil. Jeg tenker mine observante naboer har fått noe å snakke om når ”hun blinde med førerhund kom hjem i politibil”. Jeg synes hele situasjonen var ganske flau, men politimannen avfeide det med at det var deres oppgave å hjelpe folk og dyr.
Ut i skogen i det fine været
I dag har Larissa badet i jørme og renere bekker og tjern. Hun har rullet seg, løpt og lekt med Leo. Det er tydelig at hun innbyr mer til lek med Leo enn Kira. Hun forsøkte å få med seg Kira på lek i dag, men Kira bare lusket videre uten å bry seg. Leo synes nok Larissa er litt vilter i blant, men jeg tror også han synes det er litt gøy å leke med henne. På slutten i dag ble vi stående å snakke med en anleggsarbeider og mens vi sto der gne våte Larissa seg ned i sanden. Etter hvert som hun tørket fikk vi sanden av henne. Larissa har begynt å bli litt seig i pelsen, så det venter nok en dusj på henne snart. Men en fin tur ble det for både to- og firbeinte, i det flotte solskinnsværet.
Slik vil vi ha det
I dag på luftingen vår begynte Larissa å småbjeffe på noen et stykke foran oss. Jeg fikk henne til å komme fot og ba henne bli sittende. Hun bjeffet litt og knurret så vidt, men hun ble sittende mens de gikk og jogget forbi. Hun fikk masse ros og en liten godbit. Det er slik vi vil ha det så lenge denne boffingen og småknurringen er til stede.
Larissa har gått inn i sin vårlige røyteperiode nå. Jeg får av masse hår hver gang jeg kammer henne… Er sikkert godt å få av en del løse hår og derfor kammer vi ganske ofte nå for tiden. I dag ser det ut til å bli fint vær, så kanskje vi kan ha utgangsdøra åpen i dag slik at hun kan ligge ute i solskinnet.
Odas fødselsdag
Den 17. april 1999 ble Oda født. Jeg fikk henne i mai/juni 2001. På bursdagen sin fikk hun som regel noe godt å gnage på. En gang hadde jeg kjøpt fylt margbein til henne og hun gnafset det i seg på ettermiddagen/kvelden. Neste morgen fikk hun frokost og jeg gikk i dusjen. Når jeg kom inn i stua igjen, hadde Oda kastet opp fire steder. Hun tålte ikke kunstig fylt margbein og jeg kastet det andre margbeinet jeg hadde kjøpt til henne. Ikke godt å spise noe man ikke tåler.
I dag hadde Oda blitt 11 år. Oda døde i januar dette året. R.I.P kjære Oda.
Til Lagunen i regnet
I dag dro Larissa og jeg til Lagunen i regnværet. Endelig kan vi gå den vanlige ruta vår, for nå er all snø borte. Larissa var flink og tok ut riktige retninger og hun søkte opp stolper. Men inne i parkeringshuset gikk det litt galt. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde, men jeg tror vi krysset parkeringshuset litt for tidlig kombinert med at jeg tok litt feil av avstander. Vi gikk blant en masse parkerte biler. Jeg spurte noen damer om veien og de ga meg riktig retning. Vi fant frem. Ved hovedinngangen møtte vi samboeren min og vi spiste, var innom apoteket og Hybbykjelleren samt Lefdal ute i Laguneparken. Alt i alt en fin tur.