En dag med pent vær

I dag har vi hatt døren til leilighetenåpen og Larissa har vekslet mellom å ligge inne og ligge i solen ute. Hun har kommet med ett bjeff når utleier kom forbi, men hun gjør ikke tegn til å ville bort til de og hilse. Hun bare sitter på avstand og ser på. Hun gjør det når hun ikke kjenner de som kommer, men når hun kjenner de går hun bort til de og hilser. På luftingen vår i ettermiddag tullet hun seg. Hun la seg ned og rullet seg i det høye gresset. Hun fant en pinne og løp frem og tilbake med den.

Larissa spiser margbein ute i solen

Og etter at Larissa hadde fått dagens middag, fikk hun et elgemargbein å gnage på. Jeg tok ut sengen hennes og hun la seg oppi den.

Til Lagunen og ett møte med hund

I dag hadde vi ikke gått mange meterne før vi møtte på en hund. Jeg leter etter tegn på Larissa som gir meg et signal om at vi møter på en hund, og ja, hun får en litt annen gange og et litt hardere trekk i selen. I dag klarte vi å jobbe forbi den andre hunden, men Larissa var ganske ukonsentrert og gikk og småknurret når hundene passerte hverandre. Hun roet seg fort med korreksen i helstrup og hun trengte bare én korreks. Men hun var rask til å ta opp igjen konsentrasjonen om arbeidet. I dag strevde vi en del med å finne rullestolveien ned til en undergang, men på tredje forsøket gikk det. Ellers var hun flink resten av turen med å ta opp riktige retninger, søke stolper, stoppe for kanter og søke trapper. Vi gikk til posten, urmaker og Coop. Vi gikk også innom dyrebutikken for å kjøpe et lengre kobbel som skal erstatte flexiline ved lufting her rundt i området. Dersom vi skulle møte på en hund under luftingen, er det vanskelig å kontrollere henne når hun går i flexiline. Veien hjem igjen gikk perfekt, helt frem til innkjørselen til huset vårt. Der måtte vi gå frem og tilbake et par ganger før vi kom oss inn på innkjørselen. Alt i alt en grei tur.

Tanker rundt å bruke helstrup

Nå har Larissa gått med helstrup i to døgn. Hun har ikke fått korreks. Vi har ikke møtt på hunder enda. To ganger når vi har vært ute og luftet, har hun kommet med ett bjeff og jeg har forberedt meg på møte med hund, men det har ikke kommet noen. Jeg tror hun har sett noe på avstand man bare må bjeffe på.

Jeg har forsøkt å søke litt på nettet om helstrup og det meste der er «uff og uff og fy skam til de som bruker helstrup», men det handler mest da om at hunden drar i båndet. Det problemet har jeg heldigvis ikke med Larissa, bortsett fra når hun ser andre hunder… Jeg er enig med forumskriverne at helstrup er feil å bruke til en hund som drar mye, men Tone ga meg noen fine tanker i kommentaren til «Trening igjen» rundt det å bruke helstrup på en riktig måte.

Ryddedag og til butikken

I dag har jeg ryddet og støvsuget hele kommoden til Larissa med ting, godbiter og snacks. Der har det ligget noen kjeks som har blitt dårlige og det var kommet ekle hvite mark/larver som koste seg stort. Nå skal det ikke være en eneste larve igjen. Mye gammelt har blitt kastet og jeg har fått mer oversikt. Æsj, ordentlig ekkelt med de larvene!

I ettermiddag dro vi på butikken. Jeg hadde luftet Larissa og sto og ventet på samboeren min som hadde med seg poser med tomflasker. Da kom Larissa med et lite bjeff og jeg forberedte meg på møte med hund, men hun forble rolig og ingen hund kom. Kanskje det var noe hun så på andre siden av bilveien? Vi kom oss flott bort til butikken, men de nye stripene i det nye krysset var ekle i dag som det regnet. De var ganske så glatte. Vi fant det vi skulle og på tilbaketuren virret vi oss litt bort på parkeringsplassen, men med litt veiledning fra samboeren min kom vi oss på rett kjør igjen. På vei hjem gikk Larissa og daffet. Nesten ingen trekk i selen, selv om jeg forsøkte ulike måter å oppmuntre på, som klapp på rompa, smatting, litt forsiktig napping i kobbelet fremover, litt oppmuntrende ivrig prat. osv. Det minnet meg egentlig om å gå med Oda på slutten, men Oda gikk slik omtrent hele tiden. På vei til butikken var trekket i selen bra, så jeg mistenker hun bare ville vært lenger på butikken 🙂 Hun logrer og er fornøyd når selen tas frem og tres på, så det er ikke arbeidsviljen det står på.

Assistenten min tok med Larissa og Kira på tur mens jeg dro med foreldrene mine på kjøpesenter. Jeg tror nok hun koste seg stort. Når vi kom hjem igjen var det en logrende velkomstkomité som møtte oss. Hun var stedvis våt, så hun tok seg nok også en dukkert på turen.

Brev vedr. å fly med førerhund

Jeg har de siste månedene tenkt at jeg ville skrive et brev ang. det å fly med førerhund. Derfor har jeg skrevet nedenstående brev til Norges Blindeforbund og Førerhundforum:

Jeg har brukt førerhund i 9 år. Jeg er mye ute og reiser med fly sammen med min førerhund og da møter jeg gjentatte ganger på et irriterende og slitsomt problem; at besetningen insisterer på at jeg som har med førerhund må sitte på fremste rad fordi det er best plass til hunden der. Etter mange flyturer med hund, vet jeg at det ikke er den beste plassen – ikke for meg og min hund.

Det ser ut som om det er bedre plass på fremste rad, men i virkeligheten er det bedre plass for hunden på 2. seterad eller lenger bak. Da kan hunden legge seg med bakparten mellom bena mine og hodet under setet foran. Da ligger hunden stødig og den føler seg trygg. Når det er en vegg foran med gulvplassen, blir hunden liggende sidelengs og hunden får ikke den samme støtten mellom føttene mine. Dessuten opplever jeg at hunden blir urolig når flyet tar av fordi den ikke ligger stødig nok. Hunden blir også liggende sidelengs og tar derfor gulvplass fra setet ved siden av meg. Jeg har opplevd sure og misfornøyde flypassasjerer fordi hunden ligger ved føttene deres.

Dette er mine meninger og opplevelse med å fly med førerhund. Vi mennesker er forskjellige og våre hunder er forskjellige, og selv om mange ikke foretrekker å sitte på fremste rad, er det noen som ønsker dette. Mitt poeng er at synshemmede med førerhund skal kunne velge å sitte der de ønsker og hvor de synes det er best å sitte med hund.

I dag opplever jeg, både hos SAS og Norwegian, at innsjekking som regel er lydhøre med mine ønsker om hvor jeg vil sitte, men når jeg kommer til utgangen har de likevel plassert meg på fremste rad og om ikke det har skjedd, vil kabinbesetningen at jeg sitter på fremste rad uansett. Hvis jeg vil ha en behagelig flyreise ssammen med min hund, opplever jeg at jeg må overtale og «småkrangle» hele veien. Dette blir slitsomt når det skjer nesten hver gang. Jeg tror ikke flyselskapene har noen skrevne retningslinjer på dette området, men det er opp til hver enkelt ansatt hva utfallet blir.

Jeg håper at Norges Blindeforbund og Førerhundforum tar saken opp med flyselskapene og forsøker å få til en løsning slik at man kan sitte der man selv ønsker når man flyr med førerhund.

På forhånd takk!

Trening igjen :)

I dag gikk vi til Lagunen først og deretter nærbutikken. Jeg luftet Larissa når det kom en hund. Larissa oppdaget ikke hunden med en gang, og jeg tror hun skvatt litt, og kom med et bjeff og ville bort å hilse. Jeg forsøkte å få henne til å sitte, og det gikk inn til sist etter noen forsøk. Vi fikk hundeeieren til å gå forbi oss og snu og tilbake igjen et par ganger. Instruktøren hjalp til med å gi en ordentlig korreks to ganger og hun roet seg umiddelbart. Vi gikk parallelt sammmen med den andre hunden og Larissa gjorde det bra. Vi klarte ikke på første forsøk å finne gangveien istedenfor trappen, men neste gang gjorde hun det riktig, fikk godbit og ros og logret litt. Utenfor kjøpesenteret var det ganske mange handlevogner her og der, og det var flotte hinder. Vel inne på kjøpesenteret gikk vi til Posten, som hadde flyttet på seg litt, til apoteket og dyrebutikken. Vi delte en brus og spiste hver vår bolle på en kafé. På returen hadde vi nettopp rundet et hjørne på kjøpesenteret da vi møtte på neste «hundeutfordring». Larissa hadde samme reaksjon, men satte seg ned raskere. Hunden ble satt inni et bur og vi gikk forbi der et par ganger. Larissa holdt seg rolig.

På vei til nærbutikken skulle jeg akkurat til å be Larissa søke stolpe, da det kom bort en litt eldre dame som spurte om hun kunne få hilse på Larissa – og plutselig begynte damen å gråte. Hun hadde mistet sin sorte Labrador for 9-10 dager siden. Hun hadde møtt meg og assistenten min et par ganger når vi gikk tur. Hun sa at hun mer enn gjerne ville passe Larissa og gå turer med henne. Hun ga inntrykk av å være seriøs, interessert i hunder og ha klare regler for sine to tidligere hunder. Jeg fikk navn og telefonnummer. Instruktøren anbefalte at vi f.eks. går tur sammen et par ganger slik at jeg blir bedre kjent med damen. I dag gikk vi inn på butikken og kjøpte et par ting. Når vi kom ut, avslørte Larissa seg litt, for på nesetippen hang det en liten merkelapp – var nok en liten hundesnute som hadde snust på en eller annen vare 🙂

Instruktøren anbefalte at jeg skulle begynne å bruke helstrup på Larissa. Jeg er ikke sterk nok til å gi henne den korreksen hun trenger med halvstrup som hun bruker i dag. Han mente at det ville være med på å tydeliggjøre for henne at denne ivrige hundeinteressen ikke er OK oppførsel. Jeg har aldri brukt helstrup verken på Oda eller Larissa, og jeg kan ikke si at jeg liker det noe større, men hvis det er det som skal til… Hun roet seg jo med en gang når instruktøren fikk gitt henne en ordentlig korreks.

Instruktøren ble med inn og jeg signerte et papir. Han kom til å skrive at Larissa arbeidet bra, men at hun hadde en stor hundeinteresse. Han synes vi jobbet bra sammen og Larissa husket rutene våre godt selv om vi hadde vært fra hverandre i over 6 uker.

Til Lagunen og butikken

I dag kom instruktøren fra Veiviseren for å ha litt trening etter at jeg og Larissa var adskilt fra hverandre i noen uker. Han synes Larissa så godt ut med blank og skinnende pels. Hun er i godt hold, men trenger ikke bli tynnere.

Vi gikk til Lagunen og under luftningen møtte vi på første hund og Larissa ville bort til hunden og hilse, men hun fikk to korrekser og ga seg. Vi fant en alternativ vei istedenfor trappene. Det tror jeg blir bra. Når vi hadde gått gjennom skogen, så Larissa en hund og ble ufokusert, men vi gikk videre. Fant trapp, fant stolpe og krysset fint. Også her møtte vi på en hund og vi fikk eieren med på litt trening. Første gang vi gikk forbi mistet Larissa retning og konsentrasjon. Andre gangen gikk det bedre og siste gang gikk det strålende. Vi gikk til apotek, post og dyrebutikk. I dyrebutikken, hvor det gikk ut og inn folk og det luktet godt for en liten snute, dekket hun mens vi gikk langs radene. Hun lå helt flott.

Vi gikk på en kafé og spiste et halvt rundtstykke hver og delte en Cola. Larissa lå på gulvet og slappet av mens hun hadde full kontroll over hvem som gikk forbi. Jeg delte mine tanker med instruktøren om Larissas hundeinteresse, for kan det være noe jeg har gjort eller gjør noe galt? To ganger i uken har Larissa fått løpe løs sammen med Kira (9 år= og lille Leo 1 år). Mange mener at økt hundeinteresse kan komme av at de fikk lov til å leke for mye. Når jeg var på samtreningskurs med Larissa kunne vi fint passere en, to og tre hunder, men nå mister hun helt fokuset. Instruktøren anbefalte at Larissa kun skulle få løpe løs en gang i uken sammen med Kira, siden Kira er så rolig som hun er, og at Leo må bli igjen hjemme. Jeg har blitt tydeligere ovenfor Larissa med «nei» og korreks i kobbel – slik Veiviseren ønsket – men jeg er litt myk og rolig person og har litt problemer med å bli morsk i stemmen, selv om det har blitt forbedringer. Det er mye enklere å gi ros og oppmuntring… 🙂

Tilbaketuren gikk fint. Vi måtte jobbe forbi noen hundebur et par ganger før vi gikk videre. Et sted trodde jeg vi gikk feil, men Larissa hadde riktig retning. Vel hjemme markerte hun innkjørselen opp til huset vårt, men vi fortsatte bort veien til butikken. På den strekninger har de gjort om i et kryss, og det var faktisk til det bedre! Rett før jeg kommer ut i veien, er det ca. en halv meter med klumpete underlag. Flott kjennetegn! Når vi krysset hovedveien, så Larissa en hund og skrådde over. Men hun hadde fin retning mot butikkdøren og ut igjen krysset hun parkeringsplassen flott.

Alt i alt synes jeg denne dagen har vært fin. Larissa har vært flink og konsentrert. Vi har møtt på flere hunder og det synes jeg er bra. Da ser instruktøren at det faktisk er et problem. Når jeg tok dette opp i februar fikk jeg inntrykk av at han mente at det ikke var noe problem, men vi møtte jo heller ikke på noen hunder… Jeg synes det hele er ganske vanskelig. Det er fin trening når instruktøren kan si til meg at «nå kommer vi til en hund», men det vet jeg jo ikke i det daglige når vi går alene. Men ja, jeg må nok bli enda tydeligere i korreksene mine og hva jeg vil…

På styremøte og restaurant

I dag var Larissa med på styremøte. Etter en liten hilserunde, la hun seg godt til rette med hodet oppå den ene foten min. Siden dette var det siste styremøtet før sommeren gikk vi ut og spiste på Bryggeloftet. God fiskemat. Larissa forholdt seg rolig og var tålmodig i de 4 timene hvi var der. Vi satt i 2. egt. og oppp var det ei trapp som var litt bratt. Larissa var litt nølende på om hun skulle tørre å gå ned denne trappen eller ikke, men til sist tok hun motet til seg og begynte på trappen. Mye rolig ros.

Når vi sitter i biler/drosjer, er Larissa veldig bedaglig. Hun legger seg ned og blir liggende til jeg begynner å gjøre meg klar til å gå ut. Oda foretrakk som regel å sitte, og hun la gjerne hodet på hånden til sjåføren når han hvilte hånden på girstangen.

God trening for Larissa

I dag har det vært flott vær ute med fin sol, men litt vind. Vi har hatt døren til leiligheten oppe og Larissa har kunnet gå ut og inn som hun har lystet. Hun har vekslet mellom å ligge ute i solen eller inne i gangen. Utenfor har vi hørt biler og mennesker – også barn som har løpt forbi og lekt – og Larissa har bare kommet med ett lite boff, noe jeg kaller for «løfting på leppa». En gang løp hun ut, men laget ikke en lyd, og jeg tror hun kanskje så en fugl. Jeg tror det er bra trening for henne å skulle forholde seg rolig mens det skjer litt rundt henne. På morgenluftingen vår i dag møtte vi på en mann som hilste på Larissa; «hun oppfører seg som en rolig og snill valp» mente han. Jeg kunne ikke annet enn å smile litt og si at hun var 2 1/2 år gammel. Instruktøren ved Veiviseren mente jo at Larissa hadde blitt mer voksen når han var her i februar. Det blir spennende å høre hva han sier når han kommer i denne uken. Selv synes jeg hun oppfører seg mer voksent nå. Vel tok hun tak i båndet på flexilina i ettermiddag, men jeg sa nei og tok det ut av munnen hennes. Jeg anser det som en valpete uvane.

Til Lagunen og dusj av Larissa

I dag gikk vi til Lagunen med lufting førstedelen av ruta. Jeg tok på henne selen når hun hadde fått luftet seg nok og vi gikk videre. Etter hvert gikk hun ut i grøften og stanset. Jeg tok av henne selen, og riktig, hun satte seg ned for å gjøre sitt fornødende. Et sted, hvor jeg egentlig skulle gå oppover bakken på en bro, gikk hun litt for mye til venstre, men jeg merket det og vi kom oss på riktig kurs igjen. Hun fant en trapp, en stolpe og krysset fint over en bred vei. Jeg var innom apoteket og Coop, og en liten snartur innom dyrebutikken for å få tak i et par målebeger til fôr. Når jeg kom hjem igjen, viste det seg at de målebegerne jeg har tok 160 g og Larissa skal ha 150 g x 2 daglig.

Larissa ligger nydusjen i solen og spiser bein

Vel hjemme ventet det en dusj på Larissa. Min mor sa at hun var litt skitten, vi blir litt seige på hendene av å klappe henne og hun har klødd seg en del. Jeg bruker en sjampo som skal være klødempende. Og perfekt å dusje hund når solen skinner så flottog hun ligger ute. Hun fikk et lite bein å gnage på for at hun skulle bli liggende i solen en liten tid. I går prøvesmakte hun den illeluktende tørrfisken jeg hadde bestilt fra Canis og den gled ned på høykant 🙂

Pakke til Larissa

Her hjemme ventet det en pakke på Larissa. Der var det noen flasker fiskeolje og biter med tørrfisk. Det var vel mest interessant for henne. I tillegg en liten leke og et halsbånd til bruk ved avkjøling. Der fulgte det med noen kjøletuber som fryses ned og puttes inni halsbåndet til bruk inne. Man kan også fylle halsbåndet med isbiter til bruk ute hvor det ikke gjør så mye med søling. Jeg har tidligere kjøpt et annet kjølehalsbånd som holder godt på kald væske, men dette ble så stort, tungt og klumpete.

Da kan sommeren komme for fult!

Flytur på 1. rad

I dag dro vi fra Hurdalsenteret. Larissa var litt nølende opp busstrappen, men ble glad når hun hoppet ut i det og kom seg opp. La seg fint under setet. Busstrappen ned var også ganske skummel. Jeg tror jeg skal få til litt mer trening på busser når jeg besøker foreldrene mine i sommer. Da vil jeg gå inn foran og ut bak. Baktrappene i bussen er gjerne litt brattere enn den fremme i bussen.

Ved innsjekking ble jeg og en annen førerhundbruker plassert på fremste rad. Det var bare oss to som skulle sitte på en stolrekke med tre seter. Jeg var ikke helt fornøyd, men lot det passere siden den andre brukeren ønsket å sitte fremst i flyet. Vi satt på en kafé og ventet i et par timer. Larissa lå pent og rolig hele tiden. Vel inne på flyet fikk vi plassert oss, og det var bra vi fikk en seterad for oss selv, for på gulvet var det fult av to hunder. Når flyet tok av ble begge hundene litt urolig. Jeg tror, i hvert fall for Larissa sin del, at hun ikke hadde noen god stilling eller god nok støtte når flyet gikk opp i lufta. Når vi sitter på 2. seterad eller lenger bak, ligger hun med rompa mot kanten under setet jeg sitter på og får litt støtte. Nå når hun lå fremst, ble hun liggende litt på siden med labbene mot kanten og fikk på denne måten ingen god støtte. Nei, så konklusjonen blir, som jeg antok, at første rad ikke er å foretrekke selv om raden sperres for andre pasasjerer.

Noen førerhundbrukere liker å sitte fremst, mange liker å ikke sitte fremst. Jeg synes flyselskapene skal være lydhør for hva vi ønsker. Jeg tror ikke flyselskapene, verken SAS eller Norwegian, har noen nedskrevne retningslinjer på området, men følger det hver enkelt kundebehandler mener der og da. Vi og hundene våre er forskjellig og det som fungerer fint for en ekvipasje fungerer kanskje ikke like godt for en annen. Jeg har lenge tenkt på å skrive et brev til Norges Blindeforbund og be de kontakte flyselskapene om denne saken.

Boffing og knurring er blitt redusert

Jeg har tidligere skrevet om at Laissa har knurret og boffet en del i møte med mennesker som hun synes ser litt skumle ut. Lørdag 16. januar 2010 skrev jeg innlegget «Boffing og knurring» hvor jeg bl.a. skriver: «De fire siste dagene har Larissa boffet eller knurret minst tre ganger hver dag. Det kan være at hun hører noen gå i trappen med hvit stokk, noen som går forbi med krykker og helt “vanlige” mennesker som passerer.» Dette var for 4-5 mnd. siden.

Jeg var i dialog med Veiviseren om hva jeg skulle gjøre og de anbefalte meg å bli tydeligere og strengere mot Larissa. Dette har jeg forsøkt å etterleve og nå viser det seg at det har gitt resultater. På dette kurset kan jeg telle på én hånd antall ganger hun har boffet eller knurret. Jeg vil ikke ta all æren selv. Jeg tror også at det litt handler om at Larissa nå har vært førerhund i noen måneder og blir rett og slett litt mer voksen i hodet. Hun er en litt usikker hund og det som er nytt er gjerne litt skummelt. Men vi må fortsatt jobbe med å møte på andre hunder uten at hun får lov å hilse. Utenfor selen begynner hun å dra og rykke i kobbelet, og hun ignorerer alle former for korreks eller distraksjon. I sele er hun noe roligere, men fortsatt ukonsentrert og litt urolig. Ofte må jeg be henne sitte mens den andre hunden passerer.

Løpe tulling :)

Larissa og jeg gikk ute på området her for å ta morgenluftingen. Hun ble helt tussete og løp tulling rundt og rundt og i åttetall med en pinne eller noe i munnen. Løp mot meg og klarte ikke å stoppe, så jeg fikk en 26 kg-s hund i full fart i knærne. Rullet seg rundt på gresset. Og plutselig kom kongepuddel og førerhundkollega Neon (6 år) ut og hun fikk en å leke litt med og hun roet seg litt ned.

«Jippi, jeg vil leke!»

Jeg gikk ut og fikk Larisa til å sitte. Festet på henne bjelle og stusset litt – ser hun noe til venstre? Jeg sa det magiske «vær så god» og Larissa tok sats og løp det forteste un klarte mot venstre – og borte ble hun. Jeg gikk litt rundt på området, men til slutt gikk jeg litt nedover mot vannet. Der møtte jeg førerhundkollega Kaiser (vet ikke alder) og litt lenger ned møtte jeg førerhundkollega Sanne (11 år), og da dukker Larissa opp. Hun løp mot meg i stor fart og hun fikk en liten godbit. Etter det fulgte hun med meg, slik hun vanligvis gjør, og stakk ikke av flere ganger. Jeg var en stund redd for at hun hadde funnet komposthaugen til kjøkkenet, men jeg tror ikke det. Hun forsøkte bare å leke litt med Sanne som ikke var interessert i lek.

Innkalling og hva man skal gjøre når hunden ikke kommer, synes jeg er vanskelig. Jeg synes det blir galt å skjenne på hunden når den kommer, for da forstår hunden det som at «jeg får kjeft fordi jeg har kommet». Hvis man leter etter en hund som har stukket av, hvor mye skal man rope og fløyte? Jeg tenker at hvis man roper og fløyter for mye, har hunden full kontroll over hvor jeg er til enhver tid er og trenger ikke da å gjøre seg anstrengelser for å finne meg. Og når jeg roper, jeg vet at hunden hører og ikke er langt unna, men tenker ikke engang på å komme – hva gjør man da? Jeg føler det blir galt å si «nei», for da blir jeg noe negativt. Det skal jo alltid være positivt å komme til meg. Derfor bruker jeg alltid godbit når hun er flink og kommer. Men er det riktig å bruke godbit når hunden kommer på 4. forsøket på innkalling? Jeg tenker at hunden lever kun i nuet og forstår ikke hvorfor den ikke fikk godbit når den til slutt kom til meg. Dette er bare noen tanker jeg har, og jeg sitter ikke på fasiten.