I dag når Larissa og jeg skulle til Lagunen, fikk hun for første gang prøve den nye regndressen sin som jeg kjøpte i november. Den passet fint til henne. Den er sort med noen hvite striper. Den dekker mye av magen og brystkassen, og går ned til føttene. Det er selvsagt åpning med hodet og bak. Borrelåsen rundt føttene hadde en tendens til å gå opp, så vi måtte stoppe et par ganger for å feste de igjen. Jeg gikk langs gangveien og luftet henne. Hun klarte å vimse seg inni noen trær og jeg måtte kave litt for å få henne fri. Når hun kom seg ut på veien igjen, hadde jeg mistet førerhundselen! Jeg gikk litt frem og tilbake og kjente med føttene, men fant ingenting. Jeg tok Larissa i kort kobbel og beordret marsj til plass. Larissa gikk litt og la seg ned i en snøhaug. Rett ved siden av henne lå selen! Hun var kjempeflink og fikk mye ros og en godbit. Endelig kom vi oss videre, og etter en ekstra lufting halvveis i ruta, gikk vi videre. Når vi skulle krysse en parkeringsplass, sto det biler i alle retninger. Noen sto stille, noen rygget og noen kjørte fremover. Der gikk vi på lykke og fromme, men det gikk bra… Vel fremme møtte vi samboeren min og vi gikk på Egon for å spise. Larissa lå fint under bordet. Midt under middagen kommer en ansatt bort og sier at det ser ut som noe er knust under bordet vårt. Hun plukket det opp. Flaks at Larissa ikke skadet seg! Vi møtte en annen hund utenfor senteret og Larissa dro i båndet for å hilse, men jeg fikk gitt henne en ordentlig korreks og hun gjorde ikke flere forsøk på å komme frem til hunden. Hun begynner å komme seg bra med å skulle gå ved siden av meg i kort kobbel innendørs mens jeg går med ledsager. Hun begynner å forstå når det er best å gå bak og når det passer seg å gå ved siden av.
Glatt i skogen
I dag på turen i skogen har Larissa hoppet ut i hvert vann og hver bekk som har vært mulig å bade i. I ett vann var det is nede på bunnen, og det var ganske glatt for henne. Vannet må jo også ha vært ganske kalt, så jeg håper ikke hun får vannhale. Det var ikke bare glatt for Larissa, for regnvannet som har lagt seg oppe på isen, gjør stiene speilglatte.
Pakke til Larissa
I dag ventet det en pakke på Larissa på postkontoret. Der fikk hun en Webmaster Harness sele, Bagen refleks (x2) sele for menneske og kobbel med demping (2,5 m). Når jeg skal på dataparty i påsken, skal familien til samboeren min passe Larissa. De tør ikke å ha Larissa løs, men er mye ute og går, løper og står på ski sammen med henne. Derfor valgte jeg å kjøpe sele til henne. Den var litt klundrete å få på med en gang. Jeg måtte prøve og feile litt, men den satt godt til slutt.
Larissa er med til fastlegen
I dag var Larissa med til fastlegen min. Hun er litt nølete når hun skal inn i en stor drosje (minibuss). Det ser ut til at hun gruer seg litt både til å gå inn i bilen og ut av den, men etter litt overtaling går hun, eller skal vi si hopper, hun inn og ut av bilen. Fastlegen min har sikkert noen pasienter som er allergiske for hund, men det har aldri vært noe spørsmål fra hans side om å legge igjen hunden hjemme. Det er jeg glad for, men hadde selvsagt vært lydhør og hatt forståelse for det hvis han hadde bedt Larissa om å bli hjemme de få gangene i året jeg er hos ham. Både legen og assistenten/sekretæren ser stor forskjell på Larissa og Oda. Begge synes Larissa er mer valpete i væremåten. Alle, som ikke kjenner oss, spør hvor gammel Larissa er. Hun er i hvert fall ung i kroppen og ung til sinns.
Butikkbesøk
I dag gikk vi til butikken i regnet. Det er tross alt bedre med regn enn snø. Vi klarte å gå litt feil. Vi krysset litt før fotgjengerfeltet, men det gikk greit å komme på riktig kurs igjen til butikkdøren. Vel inne, gikk vi først til en kasse, men der satt det ingen, så vi flyttet oss til neste kasse. Jeg fikk hjelp til å handle. Når vi skulle ut, klarte vi å gå for langt og havnet i en annen butikk. En dame kom og hjalp oss på riktig kurs igjen. Ute tok vi opp feil retning. Larissa tror jeg hadde lyst på en tur i skogen, for hun tok først opp retning mot den veien, men vi kom oss på rett kurs og fant hjem etter litt diskusjon. Heldigvis er jeg staere enn Larissa. Husverten min har parkert idiotisk og vi måtte kravle oss over en del snø for å komme til huset… Dette var ikke den beste seleturen vår med 2-3 feil. Jeg fikk inntrykk av at det rett og slett ikke var Larissas dag i dag. Håper på en bedre dag i morgen! Men den snusingen hun hadde på fredag i Trondheim, var helt borte i dag. I dag gikk hun med hodet vanlig hevet.
I skogen
I dag var Larissa, Kira og lille Leo på tur i skogen. Larissa hadde ikke så stor fart rundt i skogen i dag. Jeg tror hun kanskje var litt sliten etter alle inntrykkene i helgen. Hun virket litt sliten i går ettermiddag når vi var på Værnes også. Men hun løp og lekte, fant en stor stokk og stakk hodet ned i bekken. Hun gikk ut på en myr og sank litt med bakføttene. Hun strevde litt for å komme fri, så assistenten min lurte på om hun måtte komme og hjelpe Larissa, men det gikk bra. I dag tror jeg at jeg kan si at våren er i ferd med å komme. Flere bekker sildret, solen skinte og snøen var blitt mindre selv om det er en del snø igjen. Vi møtte ei dame som hadde en liten puddel kledd i rosa dress med pelskrage som ble løftet opp så fort hun så hundene våre. Jeg personlig mener og tror ikke at det er spesielt bra å løfte opp hunden så fort du ser noen andre hunder. Hunden lærer jo ikke å te seg blant andre hunder, lærer ikke å hevde seg og blir usikker. Lille Leo blir sjelden løftet opp og jeg ser stor forskjell på ham fra de første turene og til i dag. I dag er han modig og hevder seg blant andre hunder. Han har også blitt tøffere med Larissa. I dag hadde jeg på Larissa en signalgul vest som det står «førerhund» på. Det var noen kontakter til eieren av Indie som ordnet trykk på vesten. Assistenten min sa at folk på et vis hadde mer forståelse og de ga henne mer respekt. Jeg tror at en slik vest kan være god å ha.
I Trondheim i helgen
På fredag dro Larissa og jeg til Trondheim. Bildet er faktisk ikke arrangert. Larissa la seg i kofferten mens jeg drev og pakket. På fredag gikk vi ca. 1 km. til en butikk for å handle inn mat til 20 personer. De siste dagene har jeg følt det som om hun går ned et trinn, selv om det ikke er noe trinn. På denne turen til butikken fant jeg ut hva det skyltes. Larissa går med hodet litt senket for å kunne snuse kontinuerlig på bakken. På denne butikkturen sa noen i fra hver gang hun tenkte på å senke hodet, og hun ga seg lett. Hun visste tydelig hva hun gjorde galt, for hun løftet på hodet hvis jeg sa «nei» eller nappet litt i kobbelet.
På arrangementet i helgen har Larissa møtt førerhundkollega Festus (4 år), Onney (3 år) og Proffen (8 år). Hun har fått løpe løs ved hver lufting. Hun har lekt og kost seg i snøen. Stort sett flink på innkalling. Når jeg har holdt kurs, har Larissa ligget stille under et bord. Hun er tålmodig og rolig. Flyturen til og fra Værnes har gått fint. Hun har nå kommet inn i rutiner om hvordan vi går inn langs seteradene og setter oss. Hun legger seg ned. Hun liker helst å ligge med bakparten under setet foran. Hun er ikke lenger engstelig når flyet tar av eller lander. Hun legger seg godt til rette, trygt støttet opp mellom føttene mine. Flyvertinnen sa at «dere må sitte på fremste rad», men jeg svarte rolig at «det går ikke, det er ikke plass til hunden der». Jeg tror jeg virket såpass sikker i min sak at hun ikke protesterte mer. Jeg liker best å sitte på vindusplass, for da er jeg sikker på at hun ikke ligger i veien ut i midtgangen.
På Flesland, mens jeg sto og ventet på bagasjen, kom det ei mor med to barn på 2-3 år. Moren var redd Larissa, men lot barna få hilse på henne. Jeg fikk Larissa til å sitte for at hun skal være mer stille når barna klappet henne. Når vi gikk ut gikk vi forbi den lille familien, «se vova!». De synes Larissa var flink der vi gikk forbi i sele.
Urinveisinfeksjon
I dag hadde Larissa time hos veterinæren. Han tok en urinprøve av henne. Den viste at hun hadde noe protein i urinen som kunne bety at hun hadde en liten urinveisinfeksjon. Jeg fikk en 10 dagers antibiotikakur til henne.
Han sjekket tilsanden hennes generelt, og det var det bare godt å si. Fine slimhinner med øynene, ren munn, fine ører uten voks, fin og blank pels, fine klør, myk i magen og normal temperatur på 38,5. Veterinæren håpet at denne lekkingen hennes ville gi seg etter at hun hadde fått medisin. Det håper jeg også. Larissa synes det var ganske greit å gå til veterinæren. Hun logret litt, fikk en godbit og snuste litt rundt i undersøkelsesrommet. Sto fint på benken.
Jeg tok henne på vekten i dag og hun har lagt på seg 2 kg siden sist. I dag veide hun 28,3.
Utfall mot en dame
Jeg forstår meg ikke på Larissa. Når vi var ute og luftet i kveld, gikk det to eller tre personer forbi og hun gjorde ikke noe utfall mot de, og hun fikk ros for det. Mot slutten av luftingen kom det ei dame forbi og Larissa ville løpe mot henne mens hun bjeffet enkle lyse bjeff. Jeg holdt henne igjen, dro henne tilbake mens jeg sa «nei», men Larissa hoppet og dro i lina for å komme mot denne personen. Damen ble jo faktisk redd dette udyret på fire bein… Men hvorfor reagerte hun ikke på de første personene? Hvorfor gjør hun utfall mot akkurat denne damen? Gikk hun med paraply eller hette? Jeg vet ikke… Men min far reagerte på Larissas oppførsel når jeg var hos de den siste uken. Han synes hun reagerte mye mot både andre hunder og mennesker, i hvert fall i forhold til hva Oda gjorde. Er det jeg som er godt vant etter en tid med en rutinert førerhund? Når jeg går ut med Larissa, er det nettopp slike situasjoner som dette jeg frykter. Det kan jo også være at Larissa merker at jeg er litt spent og «nervøs».
Pakke til Larissa :)
Når vi kom tilbake, ventet det en spennende pakke på Larissa. Der kom hele 4 fôrbager (hver på 1,8 l.), noen bein og 2 skilter som det står «førerhund» på. Ja, jeg fikk 2 fordi jeg bestilte de med en feiltagelse. Men, men… Det ene jeg har til overs får jeg nok bruk for en eller annen gang. Nå klirrer båndet til Larissa svakt og det er det jeg ønsker. Jeg liker å kunne høre hvor hun er i leiligheten uten å måtte ha på henne bjelle hele tiden. Bjellen lager dessuten for mye lyd til å ha innendørs.
Flyturen til Bergen igjen
Flyturen tilbake til Bergen i dag gikk fint. Hun gikk rolig og kontrollert opp den lille og bratte flytrappa og la seg på gulvet under stolen foran. Dette er et lite fly med 2 + 1 seter på hver rad. Det satte seg en person foran meg og Larissa klynket og skvatt ut i midtgangen. Kanskje hun var kommet litt for langt under setet foran og var blitt tråkket på litt? Hun la seg godt til rette under flyturen. Ned denne flytrappa var litt skumlere, og det gjorde det ikke bedre at det taxet et annet fly rundt om kring, som bråket en god del, men til slutt tok hun motet til seg og gikk ned trappen. Glad og fornøyd når hun kom ned. I dag var det heller ikke noe problem å få tak i drosje. Drosjesjåføren hadde selv en hund.
Selv om snøen har begynt å smelte her i Bergen, i dag var det 5 varmegrader, er det fremdeles en del snø igjen. Drosjen klarte ikke å kjøre inn der de vanligvis kjører inn og jeg gikk av i et kryss. Larissa jobbet bra i sele det lille stykket og markerte hvor vi bodde. Min far er på elgejakt hver høst og da kutter han opp elgebeinene i 7-10 cm lange biter og fryser de ned. Ypperlig lørdagskos for en labrador. Hun har arbeid for noen timer selv om jeg tiner det før hun får det. Oda var ganske hardhendt med beina og klarte å knuse de, men det tror jeg ikke Larissa klarer. Hun er litt mer forsiktig og feminin på det området.
En stresset Larissa
I går virket Larissa svært stresset. På tur kom hun bak en annen hund og hun giret seg opp og dro en del i båndet. Hun bjeffet og var var på lyder. Min far sa at hun var litt hvit med neseborene. Jeg fikk henne til å legge seg på plassen sin for å roe seg helt ned til kvelden. I natt har hun sovet rolig. I dag tror jeg hun er sitt gamle jeg igjen. Hun er rolig og harmonisk og hvitheten rundt neseborene er gått bort. Jeg forsøker å tenke på årsaker til at hun var så utenfor i går, men kan egentlig ikke finne noe. På lørdag reise Lillegutt og familien og overgangen fra fult liv til en roligere tilværelse ble brå. Kan det være det? Je vet ikke… Men det er godt at hun er seg selv i dag.
Er det noen som vet hva denne hvitheten rundt neseborene er?
Lekking igjen
I dag lakk Larissa for andre gang på under 10 dager. Det var bare en halv times tid etter at hun hadde luftet seg. Jeg skrev en e-post til Veiviseren og de svarte at det kunne være flere ting, og at det slettes ikke var uvanlig at tisper lakk noen dråper i blant. Jeg er jo naturligvis redd for at det er det samme som Oda hadde. Et skritt i riktig retning var å kontakte veterinær. Jeg får bestille en time.
Larissa i dusjen
I dag var det en dusj som ventet på Larissa. Hun var litt seig i pelsen, særlig under magen. Det er nok etter sand, søyle og salting. Hun luktet litt hund når jeg kom nær henne også. Nå er hun ren og pen og nykammet. Hun er som en hoppende og sprettende liten valp når hun er ferdigdusjet. Danser rundt og rundt, ruller seg på teppet, løper og slenger seg ned på gulvet osv.
Jeg ba henne om å apportere halsbåndet sitt, og hun gikk fra spretten lek til å plukke opp halsbåndet. Det synes jeg var bra gjort.
Larissa og barn
De siste 5-6 dagene har Larissa fått trene seg på å omgå barn. Lillegutt på 1 1/2 som leker, løper, roper og pludrer og ei jente på 8 år. Hun har taklet det bra, vært rolig og snill. Hun har måttet finne seg i å legge seg på plassen sin i blant og bli der. Et par ganger har hun snust og undersøkt lekene til Lillegutt, fly, brannbil og lekefigurer. Postmann Pat har fått nytt navn disse dagene, «pæ–te». Lillegutt så at Larissa la seg ned: «Vova datt», javisst falt hun ned… Hun er litt sjalu når jeg har hatt Lillegutt på fanget eller fått nattaklem av ham. Da kommer hun bort til meg og vil være i nærheten og dytter borti meg med snuten.