På ferie hos foreldrene mine

Bilde: Larissa koser seg med margbein

Nå har vi vært hjemme hos foreldrene mine i noen dager. Larissa har ikke fått mulighet til å tisse/markere mer på teppet nede i kjelleren. Jeg følger henne forbi gangen når hun har fått mat eller skal inn på mitt soverom for å legge seg.

I kveld var hun med på en liten tur ut, og hun hadde mye energi som måtte få utløp. Vi gikk over noen sluser med «bråkete vann» rennende under. De gikk fint, men i likhet med hva Oda gjorde, gikk Larissa midt på broene over vannet. I kveld fikk hun også et margbein å gnafse på.

Markeringstissing

Jeg skrev et innlegg i begynnelsen av november om at Larissa tisset på teppet nede i kjelleren i huset til foreldrene mine, trolig pga. at en annen hannhund har markert der i sommer. Og i dag gjorde hun det samme. Min søster kom over henne mens hun sto og tisset. Jeg regner det er en form for markering, men hvor mange ganger eller hvor lenge skal hun holde på med denne markeringen? Hun tisser aldri inne ellers… Bare i denne gangen, på omtrent samme stedet og da stående. Noen som vet noe om dette med markering? Hvordan få de til å slutte med dette?

Ut på flytur

I dag skulle Larissa og jeg ta fly til Telemark. Drosjen ventet på oss kl. 6.30. Drosjesjåførn ville ha Larissa bak. Jeg sa at det var greit, men da skulle ikke bagasjen i samme rom som hunden. I en sving kan bagasjen gli og komme på henne. Jeg hadde glemt PC-sekken min og løp opp igjen for å hente den. Når jeg kom tilbake, var det plutselig i orden at Laarisa kunne sitte foran. Jeg ba henne legge seg ned, og der lå hun hele bilturen. Larissa var flink til å følge etter personalet på flyplassen. Vi kjørte et lite fly i dag med en ganske bratt trapp opp til flyet. Det gikk også fint å gå opp denne trappen. Larissa gikk rolig og kontrollert opp bak meg. Flyvertinnen ville ha oss på fremste rad, men jeg klarte å unngå det… Det var litt turbulent under landingen og hun satte seg opp. Ned igjen den samme bratte trappen gikk også kontrollert og rolig for seg. Sist vi tok dette lille flyet, reagerte Larissa trolig med stressflassing, men det så vi ingenting til i dag.

Vi kjørte innom en kombinert veterinær- og dyrebutikk. Der kjøpte jeg en klotang og noe fiskeolje. Jeg tok Larissa på vekten og nå veier hun 26,5. Hun har verken lagt på seg eller tatt av.

Butikktur og apportering

I dag fikk Larissa halvparten fôr og halvparten ris/fiskeboller. I morgen går vi fult over til vanlig fôr igjen.

I dag har Larissa hatt to «utfall» mot personer. Det er når hun går i fleksiline eller kobbel, og hvis hun ikke får lov til å komme bort til menneskene, hopper hun og boffe-knurrer og rykker stadig i båndet. I sele på butikken logret hun mot alle som gikk forbi og ville gjerne følge etter de. Vi rotet oss litt bort i butikken i dag, men jeg hørte pipene fra kasseapparatet når de slår inn varer og kom på riktig kurs igjen. På vei til og fra gikk det så bra som det kunne i sørpe og snø, men jeg er ikke helt sikker på om vi gikk på de hvite stripene… Et sted på vei hjem ble jeg irritert på Larissa fordi hun absolutt skulle gå oppi snøhaugene, hun fikk en korreks og rettet på seg. Da fikk hun ros igjen.

Når vi sto og skulle låse opp døra hjemme, «mistet» jeg nøklene for å se om Larissa klarte å apportere i en praktisk situasjon. Tidligere har vi kunn vært i en treningssituasjon med apportering. Hun tok nøkkelen med en gang, slapp den, tok den igjen, slapp den og tok den for tredje gang og ga den til meg. Da fikk hun ros, kos og godbit som takk for innsatsen. Apporteringen er noe jeg har sett stor fremgang på de siste ukene, fra å nesten kun apportere apportbokk og hanske til å apportere et nøkkelknippe.

Medikamentell smertebehandling av dyr

Jeg fant en interessant artikkel om medikamentell smertebehandling av dyr. I artikkelen sto det bl.a.:

«Smerte er definert som en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse som er forbundet med et virkelig eller truende vevstraume. En manglende evne til å kommunisere verbalt påvirker ikke muligheten for at et individ føler smerte og har behov for smertelindrende behandling. Smerte, som alltid er en subjektiv opplevelse, er enklere å måle hos mennesker enn hos dyr, siden dyr ikke kan verbalisere eller kvantifisere sine opplevelser.»

og

«Neuroleptika har ingen direkte analgetisk effekt, men de har en angstdempende effekt. Det er velkjent at angst og frykt forsterker smerteopplevelsen hos mennesker, og en kan anta at det samme også gjelder for dyr. Bruk av neuroleptika som støttebehandling i tillegg til annen analgetisk behandling, kan derfor være indisert.»

Lekker Larissa?

I kveld begynte Larissa å lekke urin. Hun ble våt på pelsen og litt på halen. Jeg lot det gå noen minutter for å se om det kunne være fordi hun hadde slikket seg e.l. Hun koblet det ikke med å måtte på do. Det tok litt tid før hun begynte å slikke seg. Jeg tok henne med ut, og nøten for å tisse var ikke kritisk. Hun tok seg relativt god tid til å finne et egnet tissested. Jeg håper inderlig at jeg tar feil. At dette bare var et engangstilfelle. Jeg får følge med.

Nå har jeg hatt Larissa i 5 mnd., og jeg hadde hatt Oda nesten like lenge når hun første gang fikk problemer med lekking. Oda hadde trolig fått ødelagt noen nerver eller lukkemuskel under steriliseringen. Hun koblet heller ikke lekkingen med at hun måtte tisse, men hun tisset alltid når jeg tok henne med ut. Det kunne skje en halv time etter siste lufting. Oda gikk på Rinexin (50 mg x 2 ganger daglig) fast i ca. ett år, og etter det fikk hun Rinexin etter behov. Hvis hun først lakk en dag, gjorde hun det som regel flere ganger, og da hjalp Rinexinen henne. Rinexinen skal virke slimhinneavsvellende.

En paprika

I natt måtte ikke Larissa ut. Hun har klart å holde seg. Frokosten i dag var ris og et par-tre fiskeboller. Jeg tror avføringen hennes var som normal til morgenen i dag.

I dag til morgenen kom hun inn på badet til meg. Plutselig oppdager jeg at hun har noe i munnen. En paprika… Den må ha trillet ut av handleposen min i går ettermiddag. Den var bare å kaste, for hun hadde gnaget et hull i plasten. Var egentlig rart at hun kom til meg med den og ikke la seg i sengen sin og spiste på den i ro og fred. Jeg får kjøpe meg en ny paprika på lørdag.

På korøvelse

I dag var det mange mennesker, både barn og voksne på skolen koret mitt har øvelse på hver torsdag. I dag var samboeren min på jobb, og jeg hadde ikke lyst til å la Larissa være alene hjemme med en eventuell diaré, så hun ble med på korøvelse i kveld. Hun var rolig og flink blant barn og voksne. En liten gutt ville klappe Larissa – «han sleiket meg på hånden». Larissa måtte bare lukte på naboen min sine sko. Hun begynte å le, og sa at hun hadde pusset skoene sine før hun dro i dag. Larissa krøllet seg under stolen til assistenten min og lå der.

Larissa har ikke hatt mer diaré siden i formiddag. Hun har fått to små porsoner med ris og et par fiskeboller. Første gang delte jeg ikke opp fiskebollene, og da tok hun en fiskebolle i munnen og gikk ut i gangen for å legge seg på teppet og kose seg med fiskebollen. Jeg delte hver fiskebolle i to-tre biter, og da spiste hun det ved skålene sine. Jeg tror nok vi kunne gått over på vanlig fôr i morgen, men for sikkerhets skyld lar jeg det gå et par dager med ris. Nå har jeg jo også kokt ganske mye ris, og kan ikke kaste alt sammen…

diaré og ut på tur

I natt måtte Larissa ut på do to ganger. Hun hadde diaré. Jeg vet ikke hvorfor. Tror ikke hun har spist noe hun ikke tåler. I formiddag gikk hun også på do, og da var assistenten min her, hun sa at det sprutet bak henne, stakkars vennen min. Jeg har kokt mye ris og kjøpt inn fiskeboller til henne. Hun får leve på det i et par dager, så får vi håpe at magen hennes blir bra igjen. Jeg ga henne litt frokost i dag, vanlig fôr, men det skulle jeg kanskje ikke ha gjort… Allmentilstanden hennes er som normal. Hun har vært på tur i dag, lekt og kost seg. Hun fant en pinne å dra på som var lengre enn henne selv. Hun har hoppet og løpt, hun har lekt med lille Leo. Når Larissa knurrer i lek med Leo, synes jeg det høres ut som en sint araber… 🙂 Det var tungt å gå i skogen i dag. Mye snø, men solen tittet frem og sa hei.

Snøkaos

Når jeg og Larissa kom hjem etter en avtale, klarte vi å forville oss opp i naboens plass utenfor huset. Jeg snudde og gikk tilbake. Da kom det ei dame i en bil som parkerte, og jeg spurte etter retningen. «Skal du hjem?» sa hun, og hun visste helt tydelig hvor jeg bor. «Du må gå 15 meter tilbake og inn til høyre». Da fant vi frem. Det er visst flere naboer som vet hvor jeg bor, gardinmafia? Værgudene har ikke bestemt seg for å være snille enda. I natt har det kommet et ca. 20 cm med snø. Jeg kommer fra vest i Telemark, og der er det ofte mye snø. Men der er det ikke noe problem at det er mye snø, for der er de flinke til å rydde veiene. Her i Bergen brøyter de minst mulig og salter det de kan. I dag har vi måttet kravle over snøskavler flere ganger.

På styremøtet

I dag skulle Larissa og jeg på et styremøte. Mens vi ventet på drosje, la Larissa seg oppi en snøhaug og bet på en pinne. Pinner er stas å bære på og gnage litt på. På møtet var hun flink til å ligge stille. Jeg tror hun synes det ble litt drøyt, men hun holdt ut. Drosjesjåføren hjem igjen ville absolutt ikke ha Larissa inn i bile; «får jeg hunden så kan den sitte bak». Jeg sa at det var greit at hunden satt bak, men det er jeg som skal følge henne bak. Larissa, i motsetning til Oda, hopper frivillig inn bak og synes det går greit. Oda taklet det når hun først kom inn i bilen, men kvidde seg for å hoppe inn. Jeg luftet Larissa og tok henne i sele de siste meterne. Det er nesten umulig å gå uten stokk eller uten hund. Vi går og vasser i snø opp til knærne for tiden. Men Larissa var flink og markerte innkjørselen. Hun fikk en godbit og ros.

Larissa liker ikke ananas

Under middagslagingen i dag hadde jeg klart å miste en bit ananas. Larissa vet at hun ikke får lov til å snuse rundt på kjøkkenet når jeg lager mat, men å lage et totalt forbud mot å gå på kjøkkenet går ikke i denne leiligheten, siden man må gå igjennom kjøkkenet for å komme til stua. Ananasbiten lå der trygt plassert på gulvet, selv om Larissa hadde svinset forbi. Jeg tror ikke den hadde fått lov til å ligge der om det hadde vært en kyllingbit. Så konklusjonen i dag må være at Larissa ikke setter pris på ananas 🙂

Det snør, det snør…

Jeg var nok litt for tidlig ute med å hilse våren velkommen den 11. februar. I går og i natt har det kommet ca. 20 cm med snø, og fortauene er ikke brøytet. Det er umulig å gå med førerhund når man vasser i snø opp til knærne. Oienteringsevnen og retningssansen svekkes.

I formiddag var det tur som sto på programmet for Larissa, Kira og lille Leo. Når assistenten min sier til Kira og Leo at «skal vi til Larissa?», virker det som om de forstår hva de skal. De blir ivrige og logrer. Hun sier at når de står og venter på at jeg skal åpne, ser de forventningsfult mot døra. Larissa, og Kira må ta seg en runde bak i hagen og hilse på hverandre før de kan tennke på å komme inn. De løp og koste seg i nysnøen i skogen. Vi møtte på to andre hunder som også løp løs. Vi møtte også en mann, som gikk med dressfrakk og lue (kanskje ikke den beste kombinasjonen?) og han var sur når hundene løp løs. Heldigvis hoppet ikke Larissa på han. Det kan hun enkelte ganger gjøre – hun er litt spretten av seg… «Dere må jo ha hundene i bånd», men hva annet forventer du da mann med dressfrakk? Det er på formiddagen når det er relativt få som bruker skogen, og hundeeierne i området lar hundene sine løpe løs. Det er et fint og oversiktlig skogsområde. Hvis en hund ikke skal få løpe løs der, hvor kan den ellers gjøre det? Hunder har behov for å bevege litt på seg. Jeg har full forståelse for at ikke alle er glad i hund, noen er også redde, men et menneske kan gå tur hvor som helst, ikke nødvendigvis i dypeste skogen… Naturen er til for alle.

Ut i det flotteværet

I dag var det ut på tur i finværet. Snøen ligger fortsatt, og det kombinert med fint vær gjorde at mange hundeeiere var ute på tur. Larissa sprang, men hun var ikke så energisk i dag som hun pleier. Hun ertet lille Leo på 6 mnd. ut i en lek som han nok synes ble litt voldsom iblant. Leo ruller seg sammen til en liten ball når hun kommer hoppende og lekeknurrende bortover stien. Tre-fire ganger i dag kom hun i full fart rett i beina mine. Det er et ganske massivt dunk når en 25 kg Labrador kommer slik. Kira på 8 år tusler rolig rundt i skogen og ser på Larissa og Leo mens hun logrer med den tynne halen sin. Kira har en ganske tynn hale, i hvert fall til forskjell fra Larissas tykke og korte hale. Nå er det tre fornøyde og slitne hunder på hver sin side av byen.

En drøm om Larissa

I natt drømte jeg en ekkel drøm. Jeg drømte at jeg var på Hurdalsenteret og Larissa hadde vært alene på rommet. Når jeg kom inn hadde Larissa spist 3 kg fôr på en gang. Hun ville kaste opp og vi begge gikk ut i gangen og løp mot en av utgangene. Vel inne på rommet igjen, tok jeg en telefon til en veterinærvakt i Bergen. Hun sa at det hele kom til å gå bra og avsluttet med at denne telefonkonsultasjonen som varte i ett minutt kostet meg kr. 1.000,-. Plutselig var det et par dyrepleiere på rommet, og jeg kom på et par spørsmål jeg hadde glemt å spørre veterinæren om. Når kunne jeg gi Larissa neste måltid? Jeg husker ikke det andre spørsmålet. Jeg ringte opp igjen, og veterinæren var ganske sur. «Selvfølgelig skal hunden få mat som vanlig til neste måltid!» – og hun ville ha meg til å betale en ny tusenlapp. Mye rart hjernen kan blande sammen!

Apropos å ha med seg fôr på tur, så savner jeg en «fôrbag» til å ha fôr i når jeg er ute på reise. Jeg har ikke pleid å gjemme fôret, og har latt det ligge åpent i bæreposen på et bord eller i en sofa, men etter denne drømmen tror jeg kanskje at jeg skal gjemme det, for sikkerhets skyld. Larissa har aldri rørt maten hittil. Hittil, ja… I dag har jeg det kun i bærepose. De hadde fôrbag på HundensNettbutikk.no, men der kan jeg ikke finne den lenger. Er det noen som har noe tips å komme med? De fôrbagene jeg har sett, er på 10 og 15 kg. Jeg vil ha en på maks 5 kg.