Fly og drosje

I dag dro vi hjem etter 12 dager på Hurdalsenteret. Når jeg skal få med meg stor trillekoffert, PC-sekk og hund, tar jeg heisen. Larissa går freidig inn i heisen, men når vi skal ut, tar hun i blant sats og spinnr ut av heisen. Jeg tror hun blir litt engsterlig, for heisen der bråker litt rett før døren åpner seg. Men vi fant en løsning på dette også. Litt før heisdøra åpner seg med bulder og knirking, sier jeg med rolig, lav og trygg stemme «rooolig, rooolig» og stryker henne rolig. Da går hun rolig og kontrollert ut av heisen.

Flyturen til Bergen igjen gikk fint. Også i dag hadde jeg fått plas på første rad og jeg ba om å få et sete lengre bak. Da jeg fikk opplyst at setet ved siden av meg var blokkert gikk jeg med på å sitte der. Larissa fikk da lov til å ligge på ulvet og ta to seteplasser. Hun hadde god plass. Men jeg følte ikke jeg hadde den samme kontrollen over henne, så neste gang vil jeg nok uansett be om et sete lengre bak. Som jeg har skrevet før, vil flypersonell gjerne ha meg til å sitte på fremste rad fordi de mener at det er best plass til hunden der. Egentlig er det bedre plass der hunden enten kan ligge med hode eller bakpart under setet foran. De fleste flpersonell blir enige med meg når de får sett det i praksis. Jeg synes Larissa virker tryggere i flysituasjonen nå enn hva hun gjorde tidligere på de første flyturene.

Vi skulle ta drosje hjem fra flyplassen og det var flere drosjesjåfører som ristet på hodet og sa at «jeg kan ikke ta hund». Det var heldigvis en ansvarlig sjåfør som grep inn og jeg fikk sitte på med han. «Dere har plikt til å ta med førerhund», kom en annen kunde og sa til sjåførene, men de latet vel som om de ikke forsto. Problemene er størt i Oslo, men problemet finnes i Bergen også. Det er som regel sjåfører med etnisk minoritetsbakgrunn som sier de ikke kan ta hund pga. allergi, men de aller fleste kan ikke fremvise legitemasjon på dette forholdet. De skylder på allergi rett og slett fordi de ikke ønsker å ha hund i bilen. Mange, men ikke alle, med etnisk minoritetsbakgrunn føler seg diskriminert, men de er med på å diskriminere svaksynte og blinde med førerhund. Kanskje man skal feie for egen dør før man roper om at man blir diskriminert i det norske samgrunnet? I Norge er førerhund et orienteringshjelpemiddel, og hun generelt anses for å være et kjæledyr. Førerhunder har en lovfestet rett i Norge til å bli med inn på restauranter, butikker og fremkomstmidler. Når man velger å bo i Norge, må man forholde seg til norske regler og lover.

Boffing og knurring

Jeg har tidligere fortalt at Larissa kan finne på å knurre og boffe på damer i pelskåpe og gamle krokete menn med sekk på ryggen. De fire siste dagene har Larissa boffet eller knurret minst tre ganger hver dag. Det kan være at hun hører noen gå i trappen med hvit stokk, noen som går forbi med krykker og helt «vanlige» mennesker som passerer. Hun kan også bjeffe lyse enkle bjeff hvis hun hører noen ute i gangen. Det skjer såpass ofte at andre reagerer negativt på det. Jeg synes det hele er litt vanskelig. Hva er riktig å gjøre? Å gi henne korreks når hun knurrer og boffer eller overse det…

Jeg har skrevet en e-post til Veiviseren, så får vi se hva de har å si.

Foredrag om førerhund

I dag holdt jeg foredrag om det å ha og skaffe seg førerhund. Jeg fortalte litt om opptreningen, forkus, samkurs og hjemstedstrening, hva en førerhund kan og hva en førerhund betyr for en sterkt svaksynt eller blind person. Folk virket interesserte og kom med spørsmål. Larissa derimot gjorde sitt beste for å sabotere innlegget. Hun boffet og knurret på folk som gikk forbi, og særlig skummelt var det når vaktmesteren gikk forbi…

Nyter friheten

I dag dro jeg og Larissa til Hurdalsenteret igjen. Flyturen gikk kjempefint. Hun lå krøllet under setet foran meg hele turen. Jeg merker at Larissa trenger mindre plass enn hva f.eks. Oda gjorde. Hun var også flink til å følge etter ledsagingspersonalet på Gardermoen og gikk bare feil én gang. Jeg strammet inn magereima på selen med ett hakk, og ristingen ble redusert med en gang. Da var det nok bare at selen var for løs i helgen.

Larissa nyter friheten på Hurdal. Inne går hun i kobbel, men ute løper hun løs og morer seg. Her på stedet finnes det et par komposthauger. Larissa har heldigvis ikke funnet disse. Oda, og flere med henne, fant den komposthaugen. Larissa tar seg noen runder, men kommer alltid når jeg roper på henne.

Oda er blitt blind

Bilde: Nærbilde av Oda tatt juni 2009
I dag fikk jeg e-post fra fôrvertene som har Oda som pensjonist. De kunne fortelle at før jul endret Odas oppførsel seg. Hun ble nølende i trapper, ville helst gå bak de på tur og hun krasjet i lekene til barna. På torsdag kunne veterinæren konstatere at Oda nå er helt blind. Familien og dyrlegen ble enige om at det beste for Oda var å få slippe. Bestilling av time for avliving skjer i morgen.

Jeg gråter nå. Familien til Oda har min fulle støtte i at avliving er det beste. Jeg må fokusere på det positive med at jeg i dag har Larissa ved min side, og minne meg selv på at Oda fikk et aktivt, variert og meningsfylt liv med personer som har villet hennes beste gjennom hele livet. Jeg har mange gode minner om Oda som alltid vil ligge nært hjertet mitt og som jeg kommer til å ta frem med smil om munnen.

Vi gikk feil!

I dag gikk vi til Lagunen, med nesten ny sele. Jeg har festet på den nye magereima som jeg fikk tilsendt av Veiviseren. Larissa ristet seg svært ofte i dag, og jeg lurer på om jeg kanskje skal stramme inn magereima ett hakk, for å se om det kan redusere ristingen noe. Hun rister seg nesten ikke når hun ikke er i sele, så jeg tror ikke det er tegn på f.eks. ørebetennelse. Hun var flink jente i dag, men problemene oppsto på vei hjem igjen. Da klarte vi å gå feil. Jeg stoppet opp når trafikkbildet plutselig ble litt annerledes enn forventet. Jeg sto og lyttet til trafikken og forsøkte å finne ut hvor jeg hadde gått feil. Det kom en hjelpsom dame og veiledet meg litt. Jeg var på vei hjem, men på en litt annen vei enn til vanlig. Jeg skulle svinge av til venstre ned til en undergang, men gikk istedenfor litt for langt og fortsatte rett frem. Jeg ringte til samboeren min og han kom og møtte oss. Det er fort gjort å gå feil når snøen gjør rutene litt annerledes og når underlaget er klumpete pga. snø.

Det er kaldt ute

Bilde: Larissa koser seg med leverpostei i kongen
Det er kaldt ute, og da er det ekstra grunn til å kose seg inne. I dag fant Larissa kongen sin selv og begynte å leke med den. Da vanket det litt leverpostei i den. Det er godt!

Det er kaldt ute. Det er viktig å passe på poter når vi går ute, særlig pga. saltingen og sanden på veiene. I Bergen ligger det mye snø enda, og jeg håper nå den snart takker for seg. Å gå med hund på dårlig brøytede gangstier er som å jobbe mot førerhundens prinsipper. Hunden skal egentlig gå utenom hindringer, men pga. snøhauger her og der, må hunden gå oppi hindringene.

Larissa og jeg tok et par apportøvelser i dag også. I dag apporterte hun apportbukken, en hanske og et halsbånd. Jeg kommer til å øke «vanskelighetsgraden» litt etter litt. Målet vårt er å apportere nøkkelknippet mitt. På nøkkelknippet mitt har jeg en plastikkvirvel, så hun skal få slippe å bite rett i metallet. Mars til plass er hun litt nølende til, men hun kan øvelsen innerst inne.

Litt før jul, nevnte jeg på at Larissa flasset en del. Men flasset var bare den formiddagen jeg tok fly. Hun har fått fiskeolje siden da, men assistenten min kan ikke huske å ha sett flass på Larissa tidligere. Jeg undrer derfor på om flassingen rett og slett kom pga. stress på flyturen.

Apportering

Bilde: Larissa apporterer en hanske
Det er en liten stund siden vi sist gjorde apporteringsøvelser, men det gikk stort over all forventning. Larissa har vært litt nølende til apporteringsøvelser tidligere. Vi forsøkte først å apportere apportbukken i gangen, men da tok hun apporten og gikk i sengen sin. Da gikk vi inn på kjøkkenet hvor det er litt mindre forstyrrelser, og forsøkte igjen, og denne gangen klarte hun det strålende. Vi byttet ut apportbukken med en hanske, og det gikk også kjempebra. Mye ros er viktig for Larissa. Jo mer ros, jo bedre gjør hun det.

Snøen er moro!

I dag var Larissa, lille Leo og Kira på tur i skogen i all snøen. Larissa storkoste seg, løp i en rasnde fart – som hun pleier. Når Larissa kommer løpende mot lille Leo, legger han seg klynkende på ryggen. Larissa bruker han som hinder og hopper over han, elegant som om hun ikke hadde gjort annet. Hun ble helt hvit i ansiktet av all snøen. Larissa går og spiser av snøen hele tiden. Når hun kommer løpende mot meg, klarer hun ikke alltid å stoppe og hopper på meg eller braser inni meg.

Larissa har med seg små snø/isklumper inn og vil ha de med bort i sengen slik at hun kan kose seg med de. Jeg husker at Oda gjorde det samme, men hennes isklumper var mye større enn de Larissa finner. Når Oda kom inn i gangen, slapp hun de ned på gulvet med et brak og isklumper føyk til alle kanter…

I dag møtte vi også pus på første gang på veldig lenge. Det tok litt tid før Larissa oppdaget katten, som satt og studerte disse tre hundene som tuslet forbi. Når Larissa så pus, kastet hun seg fremover. Jeg var forberedt og hun fikk en ganske hard korreks begge gangene hun rykket til. Pus satt helt stille.

Nyttårsaften

Bilde: Fyrverkeri 2010

I går kveld og i natt rundt midnatt var det mange hunder som var redde og engsterlige pga. all smellingen ute med raketter. Larissa tok livet ganske med ro og var opptatt med å spise på beinet sitt, men likte ikke å gå ut rundt 21-tiden. Hun ville fort inn igjen. Rundt midnatt ville hun være i samme rom som meg. Hun var ikke helt trygg på seg selv og hva som hendte, men hun hadde ingen voldsomme reaksjoner utover å ville være i nærheten.

Larissa og jeg ønsker alle på to og fire bein et riktig godt nytt år!

Bussturen tilbake til Bergen

I dag dro vi tilbake til Bergen igjen etter en drøy uke i Vest-Telemark. Det ble en lang busstur for Larissa, i 7 1/2 time. Hun fikk luftet seg under veis og ble med opp i kafeteriaen på fergen. Opp til kafeteriaen var det en lang og bratt trapp, men etter litt nøling og oppmuntring våget hun seg nedover. Larissa er modigere i trapper enn det Oda var. Hos svigerforeldrene måtte Oda ha litt støtte nedover trappene, hun likte helst at vi gikk ved siden av henne. Larissa hadde følge de første gangene, men etter hvert gikk hun opp og ned trappene i god fart, på egenhånd og på eget initiativ. Rent flink var hun.

Og tilbake i Bergen var det snø, dårlig brøyting og lite holdepunkter. Jeg hadde tenkt å lære en ny vei i går kveld sammen med Larissa, men måtte kapitulere da vi måtte valse over den ene snøhaugen større og dypere enn den andre. Jeg er glad for at snøen er en sjelden gave i Bergen, men det har jo vært hyggelig med snø i julen.

Flexilina

Larissa får mye tur her i juleferien. To ganger har flexilina røket. En gang bet Larissa den av selv og en annen gang røk den. Det er en gammel flexiline som nok begynner å bli litt morken og slitt. Egentlig er den beregnet på hunder under 20 kg. Den er nok på tide å bytte ut. Larissa bet nok ikke av flexilina med viten og vilje. Det virket som om hun ikke merket at båndet ble kuttet av. Når hun blir ivrig og koser seg, må hun ha noe i munnen og tar det som er nærmest, nemlig båndet.

Julekvelden med Larissa

Mens vi satt og spiste julemiddag, kokt ørret, kling og fiskesuppe (en gammel tradisjon), lå Larissa på teppet sitt og spiste margbein fra elg. Hun koset seg stort i et par timer og lå strak ut og koste seg når hun ble sliten.

Bilde: Larissa foran juletreet med leken sin

Og på julekvelden vanket det en pakke fra kollega Sita. Der fikk hun en bjelle, godbiter og en leke. Leken var veldig stas, et pinnsvin i plast som piper når hun biter på den. Larissa måtte vise den til alle og gikk logrende rundt bordet.

Julaften med Larissa

Bilde: Larissa sitter foran juletreet

Så var det blitt 24. desember og julaften. Det er Larissas første julaften sammen med meg. I år feirer vi jul i Vest-Telemark hos svigeforeldre. Juletreet er pyntet, pakker er lagt under treet og julegrøten er spist og mandel er funnet. Kan det bli bedre? Her i heimen står de i tur for å gå tur med Larissa. Larissa sier aldri nei takk og tusler med. Hun er en trygg og tillitsfull hund, men hun følger en del etter meg og vil vite hvor hun har meg. Det er jo naturlig. Larissa blir godt vant til snø. Her er det nesten 90 cm med snø! Hun hopper ned i den dype snøen og forsvinner nesten.

Årets juledusj

Bilde: Larissa i snøen
I dag ble det en liten tur på Larissa. Hun løp og moret seg. Et sted fant hun noe som lignet på en del av en støtfanger. Borret snuten ned i snøen. Hun er spretten og leken, og hun er flink på innkalling. I dag vanket det ekstra gode godbiter når hun kom når jeg ropte på henne og når hun kom uoppfordret. Pølse er godt.

I dag fikk Larissa en juledusj. Larissa er litt mer urolig i dusjen enn hva Oda var. Larissa er ganske bedagelig, og setter seg stadig vekk ned istedenfor å stå. Det gjør hun også ofte når jeg kammer henne. Nå ble hun blank, myk og skinnende i pelsen igjen. Hun har ligget mye fremfor ovnen i dag og varmet seg opp. Ute er det ca. 8-9 kuldegrader.