I dag hadde jeg tenkt meg på postkontoret igjen, men sendte SMS til samboeren min og spurte om vi skulle møtes på Lagunen etter hans forelesning. Når jeg er halvveis til Lagunen, ringte han meg. «Jeg møter deg på midten av brua». Det viste seg at den veien jeg lærte sammen med hjelpetrener i forrige uke, hadde blitt stengt og vi måtte gå enda en vei til Lagunen, men det tror jeg skal gå greit. Det er egentlig bare å holde til venstre hele tiden frem til vi krysser en vei, og deretter er jeg på kjente stier igjen. Det er frustrerende når de ene dagen stenger her og andre dagen stenger der…
På postkontoret går jeg rett frem til kassene. Jeg vet jeg sniker i køen, men jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Når posten velger å ta i bruk et utilgjengelig billettautomatsystem, noe som faktisk er diskriminering, sniker jeg med glede i køen. Det samme gjør jeg på Bybanen. Der har de tatt i bruk et utilgjengelig billettsystem med touchscreen. Jeg har blitt kontrollert, og jeg sa at «dere har tatt i bruk et billettsystem jeg ikke kan bruke, derfor har jeg ingen billett». Kontrolløren godtok det- For Skyss er det billigere for de å la blinde gå gratis og snike på bybanen enn å tilrettelegge billettautomatene. Dette var lederen i fylkeslaget og jeg med på Vestlandsrevyen Er en prinsippsak for oss fredag 6. mai.
Vel, vel… – Billetter eller ikke – jeg fikk vært på posten og vi kjøpte en bursdagsgave til minstegutt som skal begynne i barnehagen til høsten. Deretter gikk vi hjem. Samboeren min tar en snarvei, men som jeg tror jeg har nevnt før, innebærer den en sprinkeltrapp med ganske store firkantede hull, derfor går vi den omveien vi gjør. Larissa vet at når vi kommer til et busskur, går hun logrende inn der, for der får hun alltid ros og klapp, og noen ganger kommer det godbiter der. Jeg synes det er kjekke holdepunkter og praktisk når jeg skal ta bussen. Vi klarte, eller Larissa klarte å skrå veldig sagte mot venstre, slik at jeg ikke merket det før underlaget endret seg og trafikken fjernet seg. Da hadde vi kommet inn på skoleområdet. Vi tok en helt om-snu, og fulgte venstre kant ut igjen. Et sted fant hun en liten grønn flekk hvor hun gjorde tegn til at hun måtte tisse litt. Vel hjemme sa jeg «søk dør», men det ble «søk samboer» i Larissas ører istedenfor, som satt ved utebordet og skulle ta ned parasolen.