I dag var det tid for trening igjen. Vi gjore samme feil som vi gjorde en gang tidligere. Vi var på vei opp mot skolen. Jeg snude og vi gikk ned og tok opp riktig retning. Det er litt brattere og jeg kommer lengre unna trafikken. På siste veien opp mot treningssenteret var det en stor haug med is og snø vi måtte kravle oss over for å krysse veien inn til treningssenteret. Han har sin faste plass på treningssenteret hvor jeg legger ut et lite teppe han kan ligge på. Det begynner for øvrig å lukte litt hun, så det trenger nok en tur i vaskemaskinen. Etter en økt med PT, kommer Flex imøtekommende og logrene mot en sliten matmor, men en matmor med mer energi! Trening gjør godt for kropp og sjel… Turen tilbake gikk fint. Et sted stoppet han opp, og når jeg kjente med stokken, var der en stor stein. Jeg gikk litt tilbake, for å gjøre plass til Flex og sa «finn vei». Da skal hunden vurere hvor det er best å gå. Det er en krevene oppgave me å være førerhund og som skiller en førerhund med servicehund hvor eieren stort sett ser hva som skjer. Veien videre gikk upåklagelig. Vi skjønner hverandre.
I ettermiddag begynte Flex å «løfte på leppa» som jeg kaller det. Et lite «voff…». Når han kom med et vanlig bjeff, kunne jeg ha sagt «nei», men jeg fikk ham til meg og fikk fokuset på noe annet. Det er en mer positiv måte å unngå mye bjeffing på.
I kveld når jeg hadde kveldsluftingen, kom det en dame forbi med sin hund. Hun kom så stille, og plutselig tar Flex springfart mot den andre hunden. Jeg slapp flexilinen, for hvis ikke hadde jeg blitt dratt bortover på magen i grus og salt. Damen ble utrolig sur og forsvant like stille som hun kom.