Kurs på Solvik

I dag kom Flex og jeg hjem fra kurs på Solvik Syn og Mestringssenter til Norges Blindeforbund. Der jobbet jeg som dataassistent sammen med en blind deltaker jeg hadde på et kurs i slutten av mars. Et krevende kurs, men en jobb jeg trives bare mer og mer i.

På Solvik har de en fantastisk stor og flott luftegård for førerhunder. Den har et godt terreng, med knauser, busker, kratt og ulikt terreng. Og mens jeg står og venter på Flex, at han skal få leket seg ferdig og gjort sitt fornødne, kan jeg nyte den berolige lyden det er av bølgeskvulp. Flex var flink til å komme på innkalling, og en gang ville han ta med seg en pinne på en 1 m., men den måtte bli igjen i luftegården. Når vi neste gang gikk til luftegården, fant han samme pinne og løp fornøyd inn i terrenget. Koselig å se at de koser seg.

Men det var ikke bare kosing. Dette er 2. gang jeg er på Solvik, og den første dagen var jeg såpass usikker på veien at jeg brukte stokk med Flex i kobbel, men etter vert ble jeg litt kjent, Flex ble kjent og jeg kunne bruke ham i selen.. Ved Ved et par anledninger måtte jeg ringe etter kursleder når jeg/vi hadde rotet oss bort eller ikke visste hvor vi var. Det er da det er fint å ha positive, hjelpsomme og flotte medarbeidere.

Tur til treningstime

I dag var det tid for trening igjen. Vi gjore samme feil som vi gjorde en gang tidligere. Vi var på vei opp mot skolen. Jeg snude og vi gikk ned og tok opp riktig retning. Det er litt brattere og jeg kommer lengre unna trafikken. På siste veien opp mot treningssenteret var det en stor haug med is og snø vi måtte kravle oss over for å krysse veien inn til treningssenteret. Han har sin faste plass på treningssenteret hvor jeg legger ut et lite teppe han kan ligge på. Det begynner for øvrig å lukte litt hun, så det trenger nok en tur i vaskemaskinen. Etter en økt med PT, kommer Flex imøtekommende og logrene mot en sliten matmor, men en matmor med mer energi! Trening gjør godt for kropp og sjel… Turen tilbake gikk fint. Et sted stoppet han opp, og når jeg kjente med stokken, var der en stor stein. Jeg gikk litt tilbake, for å gjøre plass til Flex og sa «finn vei». Da skal hunden vurere hvor det er best å gå. Det er en krevene oppgave me å være førerhund og som skiller en førerhund med servicehund hvor eieren stort sett ser hva som skjer. Veien videre gikk upåklagelig. Vi skjønner hverandre.

I ettermiddag begynte Flex å «løfte på leppa» som jeg kaller det. Et lite «voff…». Når han kom med et vanlig bjeff, kunne jeg ha sagt «nei», men jeg fikk ham til meg og fikk fokuset på noe annet. Det er en mer positiv måte å unngå mye bjeffing på.

I kveld når jeg hadde kveldsluftingen, kom det en dame forbi med sin hund. Hun kom så stille, og plutselig tar Flex springfart mot den andre hunden. Jeg slapp flexilinen, for hvis ikke hadde jeg blitt dratt bortover på magen i grus og salt. Damen ble utrolig sur og forsvant like stille som hun kom.

En perfekt seletur

I dag startet vi som vanlig med frokost kl. 8.15. Siden jeg først var våken en time før alarmen gikk, sto jeg opp. Flex fikk frokost. Satt litt med PC-en. Som vanlig var frokosten 8.15 og kl. 9.00 var det tid for fotografering. De lager et «diplom» til fôrvertene. En halv time senere var vi på vei mot Oslo. I dag skulle førerhundtreneren som hadde trent Flex være med. Jeg var noe skeptisk. Jeg var redd at Flex ble svært ukonsentrert både i kobbel og sele når treneren var i nærheten, men jeg ble positivt overrasket. Flex lå stille på plassen sin når han så treneren hans. Jeg og treneren tok først en runde uten hund, men med markeringsstokk. Jeg er litt forvirret i ruten vi går i, men jeg synes det bedrer seg gang for gang. Noen strekninger har jeg full kontroll på, og andre strekninger er jeg usikker på.

Det var rett og slett en fryd å gå med Flex i sele i dag. Trekket var stort sett passelig godt og treneren ga meg tips om hvordan jeg roere ham ned. Da skal jeg senke farten og holde ham igjen i selen. Han stoppet perfekt ved de aller fleste overgangene. Flere ganger dro han meg mot venstre eller høyre og stoppet der fotgjengerfeltet var. Treneren tipset også om hvordan jeg skulle få ham til å gå i riktig retning om han ikke reagerte – da skulle jeg «dytte» ham litt i selen. Et sted var det satt opp noen plastbånd i hodehøyde som dekket hele fortauet. Utenfor hindringen på gaten, sto det parkert en bil. Første gang ville Flex lede meg inn under plastbåndet, men vi gikk tilbake og han fikk prøve på nytt. Han gikk ut i veien og rundt bilen, men hadde litt vansker med å gå tilbake til fortau umiddelbart. Siden dette hinderet kan endres når som helst, valgte vi å ikke ta det om igjen. Treneren sa at Flex til og med styrte meg unna et bananskall og en pinne på fortauet! Kanskje Flex forsøkte å vise hvor flink han er når treneren går ved siden av? Jeg tror vi er et godt team og vil samarbeide godt både her under kurset og hjemme. Denne dagen gjorde meg optimistisk. Jeg er overrasket over at Flex ikke var kontaktsøkende mot treneren. Når jeg f.eks. roste ham, var det meg han tittet bak på. Når jeg fikk Oda i 2001, var det Odas

Jeg gikk jo denne strekningen med en 80 cm markeringsstokk, og det kommer jeg nok til å fortsette med. Jeg synes det var praktisk å kunne kontrollere kanter og trapper og finne stolper. Jeg har ikke så god balanse pga. en operasjon i ene beinet, og da er det verre å bruke det ene beinet til å kjenne seg for. en liten markeringsstok, som jeg får plass til i lommen i ytterjakken min blir som en forlenget arm.

Til middag fikk vi laks med en nydelig salat og stekte poteter inntil. Til dessert fikk vi en god sjokoladekake. Når klokken ble. 21.00 samlet vi oss og snakket litt om hundens kroppsspråk.

Senest i går tenkte jeg at jeg ikke hadde hør Flex’ «stemme», men i dag fikk jeg høre på den. Han bjeffet to ganger inne på rommet og på slutten av kveldssamlingen ble en hund redd for noe som skjedde utenfor og begynte å bjeffe, og da satte to andre hunder i gang, inkl. Flex… Under kveldsluftingen ble instruktøren med og jeg fikk sleppe Flex. Han kom uoppfordret bortom, men en gang luktet det skit av ham. Vi trodde han hadde rullet seg, men når vi kom inn i kennelen, var det ingenting å se på pelsen. Jeg luktet i munnen og han hadde spist bæsj… Dårlig smak på den karen…

Mobilitet og selvstendighet

Nå begynner jeg å få grepet på veien til og hjem igjen fra bybanestoppet ved Lagunen. Deler av ruten er vanskelig. I dag havnet jeg feil og gikk noen meter langs hovedveien før jeg fant ut at trafikken var altfor nærme meg. I morgen skal jeg og min kjære ha litt mobilitet fra bybanen og til legesenteret der jeg har fastlege. Det er ingen komplisert rute slik jeg har forstått det. Jeg skal til fastlegen om ikke så lenge, og kanskje jeg tør å ta bybanen. Det vil i så fall bli en seier. Endelig klare seg på egenhånd. Endelig slippe å være avhengig av drosje. Det jeg er mest bekymret for med bybanen, er å finne døren utenfra. Bybanen er lang og den har fire dører og jeg har kun 20 sekunder på meg…

Siste nytt om Larissa

I dag er det 9 mnd. siden jeg sa takk for godt samarbeid til Larissa, og lederen på Veiviseren tok henne med seg. Jeg har mange ganger savnet henne. Jeg har lurt på hvordan hun har det. Jeg ser henne for meg der hun står i et bur sammen med en annen hund. Jeg kan godt tenke meg at Larissa ikke er den siste til å bjeffe når bjeffingen begynner om morgenen… Jeg håper at hun i blant ble tatt med innomhus. Var jeg kanskje egoistisk når jeg valgte henne bort? Når hun var med meg, visste jeg i hvert fall hvordan hun hadde det og at hun hadde det bra og fikk det hun trengte for å leve godt som hund fysisk og mentalt.

I dag vet jeg at hun har blitt levert ut til en ny bruker bosatt i Nord-Norge. Faglig utvalg eller Veiviseren valgte å la henne fortsette i tjenesten som førerhund uten å ta hensyn til hennes allergi. Jeg vet også at de sluttet å gi henne imunterapi «fordi det ikke er bra for henne». Hun var veldig fin i pelsen når jeg leverte henne fra meg, men det var på råfôr og allergifôr, ukentlig dusj og et halvt år på imunterapi. Larissa klødde intenst, men også det valgte de å overse. Eller var det kanskje bare sammen med meg at hun klødde? Assistenten min kunne jo fortelle at hun måtte stoppe opp mens vi var på tur i skogen, for å klø seg. Jeg kan ikke annet enn å håpe at hun er kommet til en bruker som er oppmerksom på sin hunds helse. Jeg betviler sterkt av Veiviseren har informert brukeren om at Larissa har fått påvist allergi mot to typer husstøvmidd og to typer lagermidd etter å ha tatt to omganger med blodprøver. Jeg er kanskje litt i overkant opptatt av hennes fysiske ve og vel, men det blir man kanskje etter at jeg på 14 mnd. måtte oppsøke veterinær 16 ganger, og ingen av de var ubegrunnet/unødvendige.

Tilbake på bloggen igjen

Larissa og jeg har hatt en liten sommerferie fra blogging, men nå er vi på plass igjen. Jeg kan starte med å dele et bilde av den lille Larissa som fant at dynen min, som for øyeblikket lå på gulvet, var meget god å ligge på. Hun har vel egentlig ikke lov og hun bør ikke ligge på dyner og tepper pga. allergi, men når matmor ikke oppdager det… 🙂

Bilde: Larissa ligger på dynen min

I dag fryktet jeg at hun hadde fått ørebetennelse igjen siden ørene var litt varme, men i følge assistenten min, var hun helt fin i ørene. Hun har i dag vært litt leken og dratt frem både en liten bamse og kongen sin. I dag tidlig luftet assistenten henne, og hun kunne fortelle at Larissa går og plukker bringebær selv. Bladene spytter hun ut, men bærene glir ned på høykant 🙂 Jeg kan huske at Oda gjorde det samme, men hun var mest ivrig på blåbær.

SMS fra Larissa

I dag fikk jeg SMS fra Larissa:

«Hei matmor! I dag har jeg spist mat både med og uten havresuppe i veldig små porsoner synes jeg, for matlysten er på topp, men svigermor sier at det er bra, så da må jeg vel tro det. All mat blir der den skal være og formen er fin. Små turer i solskinnet og masse kos er også topp. Akkurat nå ligger jeg og koser meg på teppet i stuen 🙂 »

Jeg er veldig glad for at hun har beholdt maten. Dette var nok bare en litt vrien mage å få styr på igjen.

en røytende Larissa på besøk

I dag kom Larissa på besøk. Hun ble en glad jente. Jeg setter meg alltid ned til henne og hun gned seg inntil meg og en smask midt på munnen hører med. Hun røyter ekstremt mye for tiden, men hun har ingen flass. Når min svaksynte samboer klarer å se en hårdott, da er det mye hår! Vi tilbød å koste rommet, men det var tudeligvis ikke vår oppgave. Godt å se henne. Hun ville legge seg ved siden av den eldre damen, men jeg er ikke bekymret for rollene våre. Når Larissa og jeg kommer inn i våre rutiner igjen, vil hun tilpasse seg og se på meg som sin eier og leder. Håper jeg da i hvert fall. Jeg har jo vært borte fra henne siden 18. februar. Og nå ser jeg endelig en ende på dette sykehusoppholdet. I morgen skal jeg dra hjem til Larissa. Samboeren min passer henne i dag til i morgen kveld. Jeg gleder meg til å kune kose ordentlig med henne. Jeg vil sette meg ned på gulvet og håpe hun er i kosehumør og vil legge seg i fanget på meg, slik vi gjør når vi har vår kvalitetstid sammen. Og jeg gleder meg til å prøve den nye pastaaskinen min! Jeg kjenner at jeg lengter etter å komme hjem og lage min egen mat.

GPS for synshemmede

Da er søknaden om GPS tilpasset synshemmede – Trekker Breeze – ferdigskrevet. Jeg skal sende den til uken. Så blir det å vente på en avklaring og håpe på det beste. Hjelpemiddelsentralen jeg tilhører (i Telemark) pleier stort sett å innvilge det jeg søker på så lenge jeg kommer med en saklig begrunnelse. Jeg begrunner søknaden oppsumert på slutten til: «Jeg søker med dette etter GPS for synshemmede for å kunne oppleve mer selvstendighet og ferdes tryggere sammen med min førerhund.»

I noen år ble det sagt nesten uten unntak at GPS ikke var et nøyaktig nok hjelpemiddel for blinde og svaksynte og det ble følgelig ikke innvilget. På min forrige mobiltelefon (for 2 år siden) hadde jeg installert WayFinder. Denne fungerte fint med buss og bil, men den var for unøyaktig til å gå etter. Dessuten ble det ikke gitt nok informasjon. Det kan være at de nyeste versjonene av WayFinder var bedre på dette området. For noen måneder siden ble det jo klart at WayFinder som produkt ikke kom med flere kartoppdateringer. På Trekker Breeze får man med et kart over Norge på et minnekort. Er det rutiner for oppdatering av disse kartene? Endringer skjer ikke fort, men det skjer jo endringer likvel på lengre sikt.

Jeg har blitt litt pysete når det gjelder å skulle ta buss, men jeg håper jeg kan gjenoppta den aktiviteten – og føle meg tryggere – hvis jeg får innvilget GPS. For noen år siden satt jeg på bussen. Jeg satt alltid og forsøkte å følge med på vei og klokke for å anta når jeg skulle av. Jeg fant ut at sjåføren hadde glemt å si i fra når jeg skulle av og ved neste busstopp gikk jeg frem til han. Sjåføren ble regelrett ufyrslig og krevde at jeg skulle gå av der og da. Jeg ble så forfjamset og forskrekket at jeg kom meg ut av bussen, og bussen kjørte sin vei. Og der sto jeg. Jeg visste bare omtrentlig hvor jeg var. Det var mye trafikk og ingen å spørre. Jeg kunne ikke ringe etter drosje, for jeg kunne ikke oppgi noen presis henteadresse. Jeg ringte til søsteren min som tilfeldigvis ikke var opptatt akkurat da. Hun og samboeren mhennes fant meg til slutt, etter en del leting. Etter denne hendelsen ble jeg litt engstelig for å ta buss. Det endte godt, men det kunne ha gått ordentlig galt. Hva skulle jeg gjort hvis søsteren min f.eks. var bortreist? Jeg tenkte mye etter denne hendelsen og jeg tok saken høyt opp i busselskapet som da het Gaia, som beklaget på det sterkeste en slik hendelse og oppførselen til denne sjåføren. Det er svært vanskelig å kjenne igjen på bussens bevegelser hvor jeg skal av her jeg bor, så jeg håper virkelig at en GPS kan være til nytte i en slik situasjon.

Halvstrup i fluoriserende gul

Etter oppfordring fra lesere, skriver jeg litt om hva jeg har sett av ulike halvstrup i fuorisert (neon) gult. Jeg er ute etter et gult halsbånd i halvstrup som er flatt 2-2,5 cm bredt nylonstoff. På Dyrekilden.no fant jeg et halsbånd, men dette kostet kr. 225 og når jeg så på leveringsvillkårene, kostet det 125 kr. for å få det tilsendt. Kanskje like greit, for med litt nærmere undersøkelser, var det ikke akkurat slik jeg hadde tenkt meg det.

Jeg fant et slikt halsbånd jeg er ute etter på Skoies-hundeutstyr.no, men også her var det kr. 129 i frakt hvis man handler under kr. 1990,-. Selve halsbåndet var ganske mye rimeligere, kr. 89,-.

Jeg var også innom butikken Hund som Hobby, men jeg fant ikke nøyaktig det jeg letet etter, men det var kanskje også like greit, for her kostet det kr. 150 for forsendelser fra 0-10 kg (!).

Hvis jeg skal kjøpe et, blir det nok hos Skoies Hundeutstyr.no, men jeg synes det bedre kan forsvaret hvis jeg finner noe annet å kjøpe i tillegg. Tips til nyttige ting og tang mottas med takk! Men nå ser det ut til at matmor til Indie skal til Bergen om litt, og de selger denne typen halsbånd jeg er ute etter på dyrebutikken der de bor.

For noen måneder siden letet jeg etter fôrbager. Jeg fant fôrbager på Hund som Hobby (der de hadde kr. 150 i frakt). Jeg kjøpte 4 stk. «Dog on tour» reisesett. Til Larissa har jeg fôr for én uke i en fôrbag, eller 2,3 kg i en bag. Jeg er svært fornøyd med disse. De er av nylon på tusiden, men borrelås og et glattere stoff inni slik at de er enkle å rengjøre.

Brev vedr. å fly med førerhund

Jeg har de siste månedene tenkt at jeg ville skrive et brev ang. det å fly med førerhund. Derfor har jeg skrevet nedenstående brev til Norges Blindeforbund og Førerhundforum:

Jeg har brukt førerhund i 9 år. Jeg er mye ute og reiser med fly sammen med min førerhund og da møter jeg gjentatte ganger på et irriterende og slitsomt problem; at besetningen insisterer på at jeg som har med førerhund må sitte på fremste rad fordi det er best plass til hunden der. Etter mange flyturer med hund, vet jeg at det ikke er den beste plassen – ikke for meg og min hund.

Det ser ut som om det er bedre plass på fremste rad, men i virkeligheten er det bedre plass for hunden på 2. seterad eller lenger bak. Da kan hunden legge seg med bakparten mellom bena mine og hodet under setet foran. Da ligger hunden stødig og den føler seg trygg. Når det er en vegg foran med gulvplassen, blir hunden liggende sidelengs og hunden får ikke den samme støtten mellom føttene mine. Dessuten opplever jeg at hunden blir urolig når flyet tar av fordi den ikke ligger stødig nok. Hunden blir også liggende sidelengs og tar derfor gulvplass fra setet ved siden av meg. Jeg har opplevd sure og misfornøyde flypassasjerer fordi hunden ligger ved føttene deres.

Dette er mine meninger og opplevelse med å fly med førerhund. Vi mennesker er forskjellige og våre hunder er forskjellige, og selv om mange ikke foretrekker å sitte på fremste rad, er det noen som ønsker dette. Mitt poeng er at synshemmede med førerhund skal kunne velge å sitte der de ønsker og hvor de synes det er best å sitte med hund.

I dag opplever jeg, både hos SAS og Norwegian, at innsjekking som regel er lydhøre med mine ønsker om hvor jeg vil sitte, men når jeg kommer til utgangen har de likevel plassert meg på fremste rad og om ikke det har skjedd, vil kabinbesetningen at jeg sitter på fremste rad uansett. Hvis jeg vil ha en behagelig flyreise ssammen med min hund, opplever jeg at jeg må overtale og «småkrangle» hele veien. Dette blir slitsomt når det skjer nesten hver gang. Jeg tror ikke flyselskapene har noen skrevne retningslinjer på dette området, men det er opp til hver enkelt ansatt hva utfallet blir.

Jeg håper at Norges Blindeforbund og Førerhundforum tar saken opp med flyselskapene og forsøker å få til en løsning slik at man kan sitte der man selv ønsker når man flyr med førerhund.

På forhånd takk!

Skudo Pet

Som jeg tidligere har sagt, fikk Larissa Expot en ukes tid før jeg fikk henne tilbake. Jeg hadde egentlig tenkt å ikke bruke Expot eller flotthalsbånd på henne. Nå er jo begge et velprøvd produkt og det er nok ikke direkte skadelig, men jeg er likevel ikke helt sikker på hvor sundt det egentlig er å få disse kjemikaliene på huden og inn i blodomløpet. Den siste tiden har det kommet et ganske nytt produkt på markedet, Skudo Pet (elektronisk «flåttvakt»). En liten gjenstand festes på halsbåndet og flåtten skal holde seg unna ved hjelp av pulserende ultralyd. Er det noen lesere som har erfaringer å dele med Skudo Pet eller noe annet?

Hundesyk

Jeg er hundesyyyk 🙂 I går var det akkurat 4 uker til jeg skal på samtreningskurs med ny førerhund. Jeg gleder meg. Jeg sitter og ser på Canis.no og har sett meg ut en praktisk vann- og vindtett regndress til hund som dekker det meste bortset fra halen og hodet. Den regndressen jeg har etter Oda dekker ikke hele magen og ikke hele beina. Men, men, jeg bør kanskje få den nye hunden før jeg begynner å kjøpe noe til den… 🙂