En tur til treningssenteret

I dag gikk Flex og jeg til treningssenteret. Det er en veldig lett – og litt kjedelig – rute med kun én krysning. Jeg ber han alltid søke stolpen ved krysningen ned til Lagunen, for å være sikker på at vi kommer oss over der når vi skal dit, og ikke går for langt. Vi møtte en liten hund på vei til treningssenteret. Noen hundeeiere sier «nå kommer jeg med en hund», og det synes jeg er veldig OK. Da kan jeg sørge for at det blir en kontrollert passering og at jeg har full kontroll og at Flex har mer fokus på meg enn hunden. Andre hundeeiere, som denne i dag, smyger seg forbi og later som om han eller hun er luft. Flex var flink og hadde stø kurs mot døren når vi krysset parkeringsplassen. Nå vet han hvor han skal. Jeg brettet ut teppet hans og han la seg på det. Der lå han hele timen jeg trente; det kunne resepsjonisten bekrefte når jeg var ferdig.

Veien hjemover gikk også perfekt. Et sted fikk han et hardere drag i selen. Jeg stoppet og ba han sitte. Jeg antok at det kom en hund imot oss, men ingen hund kom. Vi gikk videre og Flex hadde roet seg litt. Det er bra at det å sette ham ned kan hjelpe ham til å roe seg ned når han blir litt for ivrig.

I morgen skal vi få hjelp av en hjelpetrener fra Hordaland Førerhundklubb til å lære veien til dyreklinikken. Det er ca. 550 m. lengre enn til treningssenteret. I følge treneren min er veien lett, men jeg vet at veier som ser lette ut kan være utfordrende. Jeg håper også at vi kan se på krysningen fra Lagunen og over veien. Jeg må lære meg veien til min nye fastlege også, som visstnok er i umiddelbar nærhet av treningssenteret, men det er viktig både for Flex og meg at det ikke blir for mye å ta inn over seg.

Restaurantbesøk

I dag tok min kjære og jeg drosje til restauranten vi og min kjæres familie skulle feire hans fødselsdag. Jeg tok på Flex selen før vi gikk inn. Synes det er greit å ha den på for å signalisere både ovenfor servitører og gjester at det er en førerhund. Mens jeg selte på Flex, hørte jeg to menn bak oss snakke sammen. «Se, de førerhundene er fantastiske og de liker jobben sin. Se, han står og logrer!», og da snakket jeg med lav, litt munter stemme til Flex slik at han skulle logre litt ekstra… Inne på restauranten lå han bak meg og min kjære inntil en vegg. Der lå han tålmodig i tre timer. Det var mange gjester der og vi måtte vente i over en time på maten. God indisk mat.

En aktiv dag

I dag har det vært en aktiv dag for Flex. På formiddagen gikk vi til butikken. Litt skrått over veien, men ellers bra. Han stopper opp fremfor kurvene. Jeg viser han at det er mulig å gå litt til høyre med markeringsstokken, og han går logrende inn i butikken når han får ros. Etter hvert tror jeg han vil ta riktig vei selv. Nå begynner han å vite hvor vi skal – til kassene. Jeg fikk hjelp. betalte, pakket og gikk hjem. Flex søkte opp postkassen hvor jeg bl.a. fikk tilsendt de første punktskriftsheftene av en indisk oppskriftsbok. På veien gikk vi først forbi innkjørselen, men jeg merket det fort og vi snudde. Da fant han spissen på «trekanten» og vi gikk til oppkjørselen.

Litt senere på dagen skulle vi på et møte på Danmarksplass. Han gikk fint ned til bybanestoppet. Måtte stoppe opp og lufte en gang. Flink til å si i fra at han har et behov. Klokken var 14.40 og bybanen ble fylt opp. Når jeg skulle ut, var det umulig å bruke Flex til å finne døren. Jeg måtte ta han i kobbelet bak meg og jeg måtte nærmest bane meg frem og ut. Når jeg var ferdig med møtet, var klokken 15.05 og jeg så for meg en stappfull bybane. Siden min kjære skulle avslutte jobben, valgte jeg å vente på ham. Vi møttes og tok bybanen sammen hjem. Vi sto hele veien. Et sted kom det på en annen hund, og det ble noe gneldring både fra Flex og den andre hunden, men hvem som begynte vet ikke jeg… Vi sto med en av dørene, og jeg benyttet anledningen til å ta døren i nøyere beskuelse, i fall jeg må åpne den selv en gang. På vei hjem, tenkte jeg å få min kjære til å vise meg hvordan vi skal krysse veien, der jeg og Flex alltid gjør feil, men på vei opp mot veien, tror jeg Flex kastet opp. Han virket ganske utenfor og ukonsentrert. Han gikk feil denne gangen også, men vi kom oss over og jeg lot det være med det. Ville ikke presse ham om han ikke var i form. Tempoet hjem var noe redusert. Jeg luftet ham før vi gikk hjem.

To timer senere var det på’n igjen. Litt vondt av ham som må jobbe når han ikke er i form, men han klarte seg bra. Nå skulle vi til treningssenteret. Jeg beregnet god tid både med tanke på et redusert tempo og muligens behov for luftning. I løpet av ettermiddagen hadde han begynt å fise en del. Vi gikk i tusletempo og måtte lufte to ganger hver vei. En gang reiste han seg opp mens jeg trente, men resepsjonisten fikk ham til å legge seg igjen.

Når vi kom hjem, drakk han mengder med vann. Jeg blir ikke overrasket om jeg blir vekket av en snute i løpet av natten…

Alt i alt en bra dag

I dag gikk Flex og jeg til Lagunen sammen med min kjære. Første halvstrekning gikk han i flexiline og fikk luftet seg grunndig. Det regnet. Jeg fikk kjøpt meg et par nye sko og en farsdagsgave. Når vi hadde krysset bybanesporet og var på vei hjem igjen, oppdaget jeg at den lille markeringsstokken min var borte. Etter litt fundering kom jeg til at jeg måtte ha lagt den fra meg ved en benk jeg satt ved. Jeg følte meg med ett naken og utrygg. Hva når fortauskanten kommer så nærme når vi tar litt mindre enn en U-sving opp mot treningssenteret? Min kjære skulle samme vei og litt videre for å hente en pakke, og det gikk bra. Flex fant døren og jeg fikk lagt ut teppet hans og han la seg på det. Han er veldig flink til å ligge stille der og bryr seg ikke med at folk går ut og inn. Både jeg og Flex hadde på oss refleksvester i dag. På vei hjem gikk han upåklagelig. Et sted stoppet han opp og senket hodet. Jeg skulle til å gi ham korreks, men hørte slurpelyder. Jeg tok av selen, og sannelig var ikke gutten min så tørst at han drakk av sølevannet. Jeg lot han drikke litt, og når vi kom hjem fikk han nytt vann i skålen sin. Litt senere, ved et av luftestedene, stoppet han opp. Jeg kneppet av selen igjen og han tisset litt. I dét jeg tok på selen, passerte en annen hund. Heldigvis hadde jeg tak i kobbelet i dét Flex ville bort til den andre hunden. Det ble et rapp i båndet og i øret. Han var veldig ivrig på å gå etter den andre hunden. Jeg ba han stå. Han ville gå sakte, men jeg ba han stå. Til slutt sto han helt stille uten dragning i selen. Han fikk ros, og vi kunne gå uforstyrret videre. Han har godt av å trene litt på å stå stille når jeg ber han om det. Mange ganger er det jeg som holder han igjen. Kanskje noe å øve på?

Flytur, ettervern og nytt sted

I dag tok Flex fly fra Gardermoen til Bergen. Han fikk igjen sitte på med en flyplassbil. Jeg ba som vanlig om et sete ved vinduet og ikke første rad. Det satt ingen på det midtre setet og jeg lot Flex få litt bedre plass. Han lå litt utstrakt i det vi tok av, og han reiste seg. Jeg ba ham legge seg igjen, og han krøllet seg sammen. Kanskje han ligger stødigere da?

I dag ringte jeg til Veivisseren, for jeg kunne ikke finne skinnkobbelet. Jeg fikk en seende til å se også, men hun så det ikke. Veiviseren skulle sende meg et nytt kobbel. Jeg skal ha ettervernstrening et halvt år etter i uken som starter mandag 24. november. Det tror jeg blir fint. Da vil jeg se litt på krysningen over hovedveien, for den føler jeg går på lykke og fromme enkelte ganger. Jeg forstår ikke hvorfor vi må gå der vi går. Hvorfor kan jeg ikke gå samme strekning som når jeg går motsatt vei…

Nå har jeg byttet fastlege for å få et legekontor med gåavstand til. Det opprinnelige fastlegekontoret lå på Nesttun, men det var jo en evig byggeplass og det var få holdepunkter jeg kan orientere meg etter f.eks. ved krysning av bybanesporet. Den nye fastlegens kontor ligger ikke langt unna treningssenteret hvor jeg trener, så Flex og jeg kan store deler av veien. Min kjære skal sondere terrenget og finne ut hvor legekontoret er før han viser meg og Flex det.

Sjokoladetyven

I dag var jeg på Narvesen. Jeg skulle kjøpe meg en Cola Zero til flyreisen, og etter at jeg hadde betalt, sier ekspeditøren med et smil om munnen: «Hunden har en sjokolade i munnen» – og sannelig! Flex hadde plukket med seg en sjokolade på veien. Jeg insisterte på at jeg selvsagt skulle betale for sjokoladen, men ekspeditøren sa leende at det trengte jeg ikke. Flex må lære seg at han ikke kan spise sjokolade – da kan han dø…

En perfekt dag på alle måter

I dag gikk jeg og Flex til treningsstudioet. Jeg tar det som en lett oppvarming og vi bruker 18 minutters rask gange. Han markerte stolpen hvor vi vanligvis krysser veien, men vi skulle rett frem. Nå forstår Flex hvor vi skal krysse inn på parkeringsplassen og han tar direkte retning mot døren, hvor han får ros og godbit. Mens jeg trente, hørte jeg det klirret i båndet. Han ligger ved siden av resepsjonsdisken og ligger fint der, men det var visst en dame som begynte å snakke og kose med ham. Treneren min gikk ut og fikk Flex til å legge seg ned igjen på teppet sitt. Når treningen var ferdig, samlet jeg sammen teppe, kobbel, sele, sko og drikkeflaske og vi gikk hjem. Igjen gjorde Flex det helt etter boken. Flex markerte også denne veien den stolpen hvor vi vanligvis krysser veien ned mot bybanen. Veldig fornøyd med Flexen i dag!

Jeg hadde en 10. klassing på besøk i dag som skulle skrive en årsoppgave om førerhunder. For at hun skulle få se en førerhund i arbeid, gikk vi til butikken, og det var som om Flex var bevisst på at nå gjalt det å gjøre sitt beste. Han gjorde alt riktig, men ble litt forvirret når døren inn til butikken ikke gikk opp. Han gikk litt for mye til venstre for å komme på gangveien, men han svingte mot høyre selv og ordnet opp. Stolt av ham!

En så der tur til butikken

I dag luftet jeg Flex, før jeg selet på ham. I det vi begynte å gå kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med sekk. Flex ble litt forvirret over at vi skulle hjem så fort. Han gikk først forbi innkjørselen, men når jeg snudde fant vi den. Veien gikk til butikken. I dag nektet han å finne stolpen, men vi krysset veien riktig. Inne på butiken fant vi inngangspartiet selv, og Flex ikk en velfortjent godbit, selv om jeg hjalp ham litt med å finne retningen med markeringsstokken. Nå begynner de å kjenne meg. Når vi går mot kassen, plinger de etter ekstra hjelp og en ansatt kommer for å hjelpe meg. Han søker fint ut av butikken og tar stø kurs mot fortauet. Denne gangen fant han stolpen. Jeg ba ham søke postkassen, men det ville han ikke. Jeg undres om han så en annen hund. Han virket helt forstyrret. Jeg måtte finne postkassen selv, som var tom, og når vi begynte å gå igjen, var han sitt gamle jeg. Og når vi svingte inn til vår innkjørsel, titter han bak på meg og logrer hele veien frem til døren og til jeg får av ham selen i gangen. Fine gutten min…

En aktiv dag!

I dag tok Flex og jeg drosje til legekontoret. Jeg kan gå dit ved å ta bybanen, men de har i det siste drevet med anleggsarbeid, og jeg har ikke gått der alene siden hjemstedstreningen i mai. Jeg gikk der én gang med min kjære, men konklusjonen ble at det var for krevende. Nå har jeg byttet fastlege, som er i gåavstand fra meg. Det er omtrentlig like langt som til treningssenteret hvor jeg trener. Flex ble litt forvirret over alle folkene på venteværelset, men vi kom oss til skranken for å si at jeg var kommet. Flex er flink til å finne ledige stoler. Larissa og Oda fant som regel stoler hvor det satt folk… Vi fulgte etter legen og gikk ut av legekontoret selv. Før jeg fikk Flex måtte hun følge meg ut. Jeg tok drosje videre til Haukeland for å ta blodprøver. Da ble Flex plassert bak resepsjonen, og i følge resepsjonsdamen hadde han oppført seg pent.

Når vi kom hjem, gikk vi på butikken. Denne gangen gikk vi til venstre for de hvite stripene, men trafikken gjorde sitt til at vi ikke kunne ta den om igjen. Jeg gir ham fortsatt godbit et stykke opp på stolpen, og fremdeles ingen snusning nede på stolpen. Inne i butikken surrer vi fælt. Jeg strever med å finne inngangen inne i butikken og jeg strever med å finne kassen. Jeg må få litt hjelp av min kjære til å få litt bedre orientering i hvordan hyllene er plassert i butikken og slik at jeg er trygg på at jeg kommer inn i butikken og ikke inn i et meningsløst hjørne. På vei tilbake gikk alt strålende! Når vi skulle opp innkjørselen sa jeg «søk høyre vei», og Flex ble usikker. Det var ikke rart – vi skulle jo til venstre…

På kveldingen hadde jeg treningstime. Da var det på med refleks på både meg selv og reflexvest på Flex. Han gikk perfekt! Han stoppet selv der vi skal krysse gaten og tok retning rett mot døren. Jeg la teppet utover og han lå stille på teppet mens jeg trente. På vei hjem gikk også alt perfekt. Det er gøy å jobbe sammen med en hund når alt går som det skal. Det gir ny giv til å prøve på nytt når noe går galt.

Butikktur

I dag gikk jeg og Flex på butikken. Ved de stolpene vi søkte opp, passet jeg på å gi godbit litt høyt opp på stolpen. Han snuste ikke på bakken. Akkurat slik daglig leder ved Veiviseren mente skulle hjelpe. Jeg skulle poste et brev, og visste at postkassen var til høyre for døren. Vi fant den. Inne på butikken roter vi fremdeles med å finne riktig inngang. Flex leder meg inn i en krok, og jeg blir forvirret. Vet ikke hvilken kro, men jeg vet vi er i nærheten. Tror jeg skal få med meg min kjære og øve litt på den veien, kanskje en kveld hvor det ikke er så mange i butikken. I dag gikk jeg ganske tidlig på butikken og det var nesten ingen folk «Søk disk» sa jeg til Flex og vi fant frem til kassen. Dassedamen slo ikke inn noen varer, så jeg hadde ikke pipene som kunne hjelpe meg med å angi retning. Da blir det middag og sjokoladekake i heimen i dag.

Med bybanen til Fridays

I dag tok Flex og jeg bybanen fra Danmarksplass i retning mot byen. Når bybanen kom, ba jeg Flex søke dør,, men han dro veldig og var ikke interessert i å finne dør. Han var fokusert på en annen hund. Det hadde regnet og perrongen var våt og glatt. En mann forsto problemet og tok tak i håndleddet mitt og fikk dratt meg inn på bybanen. Litt av et syn! Ved byparken møtte vi min kjære og vi gikk på Fridays og spiste middag. Flex lå fint i en krok hele tiden. På Fridays har det aldri vært noen problemer med å ha med seg førerhund.

På vei hjem igjen, satte min kjære seg på innerste sete, og Flex ville ikke finne seg en liggestilling. Jeg tror det hadde gått bedre om jeg satt innerst, men det gjenstår å prøve ut. Min kjære ble med meg opp til der jeg skal krysse veien, for der har jeg og Flex rotet mye. Han så med en gang problemet. De har lagt grus der det ikke var grus tidligere. Nå må jeg gå rett frem, opp en grussti og søke stolpen som er til høyre. Flex var flink ellers på turen hjem.

Snusing på stolper

Jeg ringte i dag til førerhundskolen for å få litt råd. Flex har begynt å snuse nede påstolene. Daglig leder anbefalte meg å ha noen ekstra gode godbiter som jeg gir i min midjehøyde, og da vil han etter hvert forstå at det er mer interessant å se oppover enn å snuse på bakken. Hvis ikke dette hjalp, måtte jeg ta kontakt med førerhundskolen igjen om en ukes tid.

Butikktur

I dag var det baking av mammas gode hveteboller, og vi måtte på butikken for å handle inn litt ingredienser. Jeg luftet Flex før jeg selet på ham og vi gikk. I dag stoppet han for en kant som ikke er en kant, og han fikk ros. Tittet opp på meg og logret. Vi fant stolper, og nå er det tydelig at han vet hva vi skal finne når jeg sier «søk dør». Da tar han kurs rett mot døren. Jeg sniker til ham en rask godbit i dét vi går inn dørene og han får selvsagt ros. I dag, når jeg ba ham søke høyre vei inn i butikken, stoppet han fremfor handlekurvene, men etter forklaringen i går, visste jeg derfor at vi skulle litt til høyre. I dag var det såpass tidlig på formiddagen at det nesten ikke var folk der. Det synes jeg er bra, men samtidig orienterer jeg meg mot kassene som piper når en vare blir slått inn. Vi fant likevel frem til en kasse og varene ble funnet i løpet av 5 minutter. Jeg betalte, pakket ned i sekken og vi gikk hjem. Flex vet godt også der hvor han skal gå for å komme på fortauet og ikke i bilbanen. Det har aldri vært noe problem. En gang ville han ta snarveien, fordi han så at noen andre gjorde det, men etter den «korreksjonen» har han alltid gått riktig.

Treningssenteret

I går kveld gikk jeg og Flex til treningssenteret. Veien er lett. Rett frem, kryssing av en sidevei og opp en kort bakke, før vi kryssser veien inn til parkeringsplassen til treningsstudioet. Vi kom oss til parkeringsplassen, men når jeg sa «søk dør» til Flex, ble han forvirret og gikk mellom bilene. Jeg spurte en dame om retningen, og det viste seg at hun skulle også trene. Flex var flink. Han lå på plassen sin under hele timen.

Vi gikk hjemover, og denne gangen klarte vi å finne ut av parkeringsplassen og nedover veien noen meter, før vi krysset over til fortauet. Deretter gikk alt bra, trodde jeg… Hva som skjedde og hva som gikk galt, vet jeg egentlig ikke. Jeg gikk nok litt i mine egne tanker. Plutselig hørte jeg at trafikken var lengre borte enn den skulle være. Jeg snudde og gikk tilbake. Stoppet en mann på sykkel, og han viste meg et overgangsfelt. Jeg krysset veien og tok til venstre, men jeg kjente meg ikke igjen. Jeg gikk litt frem og tilbake. Ringte min kjære, og jeg forklarte hvor jeg hørte trafikk. Han var så snill og bega seg ut for å forsøke og finne meg. En mann, som hadde vært på treningsstudioet sammen med meg, som løftet 120 kg i benkpress, forklarte at jeg sto på parkeringsplassen til bybanen! Han på sykkel, som for øvrig var utlenning, hadde krysset veien med meg. Mannen fra treningsstudioet fulgte meg tilbake og jeg visste hvor jeg var. Takket for hjelpen. Min kjære fant meg. Han ante omtrent hvor jeg var.

På vei hjem møtte vi to hunder. Flex hadde veldig lyst til å hilse, men ble bare ukonsentrert og pep. Når det var en større hund som veldig gjerne ville bort til Flex. satte jeg han ned. Og han fikk mye ros og en godbit. En stund etter at vi hadde møtt hundene var han ukonsentrert og trakk mye i selen, men han var konsentrert nok til å stoppe for kanter. Jeg stoppet han, snakket rolig med ham, fortsatte og ga ham ros med lav og rolig stemme. Det hjalp. Han roet seg ned. Fikk tisse litt.

På tide å bruke refleksvest på både hund og eier nå.

Kyllingtyven

Jeg hadde kuttet opp og stekt 5 kyllingfilleter (ca. 1 kg) og satte tallerkenen med de stekte kyllingbitene på komfyren. Jeg satt på kontoret med PC-en da jeg hørte noen lyder fra kjøkkenet. Jeg trodde først at Flex hadde fått tak i bollen som fôret sto til oppbløtning i, men den har jo et lufttett lokk… Men derimot, når jeg så på de stekte kyllingbitene, var de blitt halvvert… Jeg ble litt morsk i stemmen og lukket døren til kjøkkenet, men gjort var gjort, og det nytter ikke å være sint på en hund etter at noe har skjedd. Da er det for sent og hunden skjønner ikke hva den har gjort galt. Jeg tok på meg jakke og sko og selet på Flex. Vi gikk på butikken og kjøpte mer kyllingfillet. Når jeg forsøker å komme inn i butikken, går Flex først inn der handlevognene står plassert. I dag fikk jeg en vennlig dame til å vise meg hvor jeg egentlig skal gå, og jeg snakket litt med min kjære om det når han kom hjem fra arbeid, slik at jeg vet hvordan det ser ut. Når Flex finner handlevognene, skal vi litt til venstre, mellom handlekurvene på venstre side og handlevognene på høyre side. Det er sjelden jeg går med personalet rundt i butikken fordi jeg mener det er sløsing av ansattes ressurser, men i dag gjorde jeg det fordi jeg ville se utvalg og priser på kyllingfillet. Han var ikke helt stødig i ledsaging, og vi holdt på å velte en stabel med brus. Jeg fikk det jeg skulle ha, betalte, pakket ned i sekken og vi gikk hjem. Jeg legger merke til at Flex har begynt å vende snuten nedover når vi kommer til en stolpe, og snuser der istedenfor å ha fokus på det vi skal gjøre. Vet ikke helt hvordan håndtere det… Vi kom oss hjem. Jeg fikk delt opp kylling og stekt den – for andre gang. Mat ble det! – Og Flex fikk nok middag når han spiste en halv kilo kyllingbiter…