En god venn og hjelper

I dag gikk Flex og jeg fra bybanen til hjemmet. Jeg kan ikke si annet enn at han er dyktig. På et sted trodde jeg han gikk feil, men jeg lot ham gå og kunne konstatere at han gikk helt riktig. Noen ganger må man legge sin egen tvil til sides og stole fult og helt på hunden. Samarbeid. Jeg ba han søke stolpen, men han stoppet med en stein. Jeg sa «søk stolpe» en gang til, og han tok retning – mot stolpen. I dag måtte han tydeligvis ikke lufte seg, for han gikk strakt forbi. Da vet jeg også det – at når han stopper, er han nødig. Et par steder i dag oppførte han seg som om det kom en hund mot oss. Jeg stoppet ham og ba ham sitte. Ingen hund. Kanskje han så en, eller bare ble litt ivrig. Og ved spissen av «trekanten stoppet han og gikk til høyre selv. Kikket bak på meg og logret når jeg roste ham.

Litt senere skulle vi på butikken. Utfordringen der er parkeringsplassen med mange parkerte biler, kjørende biler og noen tilhengere. Flex navigerer fint og forholder seg rolig til de kjørende bilene. Vi gikk mellom to biler, og Flex stoppet. Han pep. Jeg hørte det var en annen hund. Et par ganger sa jeg til Flex «finn vei og jeg tok et skritt bakover i fall han ville til høyre. Det ville han, rundet bilen og tok retning mot døren. Vi gikk inn i butikken, gikk rundt hyller og til kassene. når det ble min tur spurte jeg om å få hjelp til å handle. Det fikk jeg. Vi, dvs. jeg, mistet retningen i butikken etter å ha pakket ned varer osv., men en mann ga meg retningen og vi kom oss hjem på en trygg måte. Denne gangen stoppet han opp og så på det høye buskaset. Jeg kneppet av selen og gutten måtte tisse.

I dag skulle vi hjem fra Danmarksplass. Flex er blitt flink til å søke dører og stoler. I dag, når jeg ba ham søke stol, hoppet han opp på stolen. Jeg sa «nei», fikk han ned igjen og forsøkte på nytt. Det gikk roligere for seg. I dag tok jeg frem mobilitetsstokken og puttet markeringsstokken i vesken når jeg skulle krysse bybanesporet for å komme hjem. Jeg brukte stokken og mente jeg hadde krysset sporet, men når bybanen kom, kom den fra feil retning. Jeg ble bare stående og en mann som spurte om jeg skulle mot byen eller Lagunen. Det viste seg at jeg likevel ikke hadde krysset sporet. Jeg ble stående og vente, og plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde mistet retningen. Jeg sto ved et gelender. Jeg forsøkte å finne bybanesporet, og en svensk dame spurte om jeg trengte hjelp. Hun sa i fra når bybanen kom. Jeg må hele tiden lytte intenst på Danmarksplass, for paralellt med bybanen går det en motorvei. På bybanen var det kaos. Full bybane, folk som skulle av og folk som skulle på. En hund på vei ut gneldret på Flex. Jeg tror Flex skvatt litt. Noen «ryddet» et ledig sete til meg. Jeg satt rett ved en høytaler, og når det var mange folk på bybaen, var det nesten ikke hørbart. Jeg rapporterte dette inn til Skyss når jeg kom hjem.

Flex var flink på vei hjem igjen. Han gikk helt riktig og han fant stolpen ved kryssing av vei perfekt. Når vi har krysset veien, skal vi rett mot venstre. Flex ville ikke til venstre. Jeg stoppet han og beordret «venstre», men han gikk rett frem en meter og deretter til venstre. Da forsto jeg at han hadde ledet meg rundt en hindring. Han fikk mye ros og en godbit. Perfekt vei hjemover. Han stoppet ved lufteplassen hans og han fikk tisse litt. Jeg tok selen på ham når det så ut som om han ikke skulle noe annet. Igjen stoppet han ved slutten av «trekanten» og vi tok rett høyre og kursen mot huset. Han snur seg mot meg når vi går opp den lille bakken, som for å si «er jeg ikke flink?» mens han logrer.

Nå begynner Flex å få taket på å finne dørene på bybanen. I dag gikk han rett in. Jeg ble sittende ved siden av en dame som hadde en del spørsmål om førerhund. Jeg smilte og svarte så godt jeg kunne. Bra når mennesker er nysgjerrige. Som førerhundbruker må man i blant være en «informant» om både førerhund og synshemming. Når vi skulle av bybanen, var døren lukket, og helt tilfeldig tok jeg midt på døren og og traff knappen for å åpne døren. Turen hjem gikk noenlunde bra. Vi strevde litt med å finne et skilt, men jeg har en liten mistanke om at det skiltet har blitt ramponert og er helt skrått i 45 gr. vinkel. I hvert fall hørte jeg at bilene stoppet for meg. Vi krysset veien og det gikk litt nedover, og da visste jeg at vi hadde gått riktig. Videre gikk Flex helt perfekt! Ved lufteplassen stoppet han opp og stilte seg mot gresset. Jeg hadde uansett tenkt å lufte ham, men litt artig at han selv sier i fra. Nå har han lært seg å stoppe når «trekanten» med grus og gress er ferdig. Da skal vi rett til høyre og opp veien til huset vårt. Han liker å gå opp den veien og logrer og er ivrig. Han vet han får godnit ved døren…

I dag gikk jeg og Flex til butikken. Vi tok en «kant» om igjen. Det er ingen kant der, men bare oppmerksomhetsfelt før de hvite stripene kommer. Han fant stolpe, gikk fint over veien og navigerte oss fint mellom kjørende og parkerte biler. Han fant døren inn og fikk en godbit. Vi gikk inn i butikken og til kassen. Jeg stilte meg i kø og det ble min tur. Det var helt stille ved kassen. Hadde ekspeditøren gått? Hallo? sa jeg. «Ja» svarte en ung jente. «Kan jeg få litt hjelp til å handle». Hun ringte på en klokke og jeg fikk hjelp. Jeg ga hjelperen handlelisten og hun gikk rundt og fant varene. Jeg synes dette er en OK måte å handle på. De ansatte vet ofte hvor varene ligger og finner de raskt. Om jeg skulle blitt med rundt, ville det ta betraktelig lenger tid. Hjelperen ville hilse på Flex og jeg sa «vennligst ikke hils på ham nå når han har sele på seg og er i arbeid». De ser skiltet på selen og forstår godt hva jeg mener. Jeg ba Flex sitte, og han la seg etter hvert ned. Han er ganske bedagelig av seg i så måte. Jeg fikk hjelp til å pakke varene ned i sekken og jeg takket for god service når vi gikk ut.

Ute på parkeringsplassen klarte vi å rote oss litt bort. Biltrafikken var ikke der den skulle være. Jeg snudde om og vi søkte opp døren inn til butikken igjen og forsøkte på nytt. Da fulgte han etter to unge gutter og jeg tenkte vi kunne se hvor vi havnet. Flex stoppet med labbene på en kant opp, og jeg forsto at guttene hadde tatt den samme snarveien som min kjære bruker. Jeg sa «høyre» og vi rundet hjørnet og søkte opp stolpen. En bil stoppet for oss mens jeg roste og ga godbit, men jeg vinket ham forbi. Når vi skal krysse veien, tar jeg markeringsstokken littt skrått ut, lytter og går. Vi søkte opp postkassen, og sannnelig var det ikke en godbit der også. Men ellers var postkassen tom. På vei hjem, stoppet han og kikket inn på buskaset. Jeg tok av ham selen og luftet i kobbelet. Han måtte tisse litt. Selet på videre. Han liker ikke å få tredd selen over hodet. Ofte vrir han seg unna. Jeg roser han derfor rolig når han ikke snur seg bort og selen går fint over hodet. Vi søkte opp venstre vei og han logret hele veien opp til huset.

Dette var en opptur sammenlignet med turen fra fysioterapeuten i går. Den turen gjorde meg litt nedstemt, men gjort er gjort, og jeg vet Flex kan jobbe der vi begge er godt kjent.

Når jeg skulle hjem fra fysioterapeuten, kom vi litt galt av sted. Jo, vi gikk i en nedoverbakke til undergangen slik vi skulle, men jeg følte at det var feil nedoverbakke. Vi snudde helt om og jeg var litt i tvil om retningen til den undergangen jeg skulle ta. Jeg stoppet en dame og spurte om retningen. Hun fulgte meg til nedgangen og jeg sa takk for hjelpen og at jeg klarte meg fint herifra. Vi gikk ned og jeg fulgte høyre vegg for å kjenne når den svingte og når vi skulle opp fra undergangen. «Nei, jeg tror du trenger litt mer hjelp» sa den samme damen og tok meg i armen. «Jeg tok en øyeoperasjon for noen år siden og da var jeg blind i en måned» fortalte hun. «Jeg ser det er en ny hund du har, for den kikker så mye rundt seg». Jeg ville gjerne gå min omvei for å vite hvor jeg var og krysse bybanesporet der, men da tok hun tak i armen hvor jeg hadde markeringsstokken og viste meg farefeltene. «Her skal du krysse» og hun fulgte meg over og viste meg igjen farefeltene. For å si det slik, var jeg drittlei hele kjerringa selv om det sikkert var godt ment fra hennes side. Jeg ville ha gått litt lenger inn på perrongen slik at jeg kunne gå inn på midten, men ble stående i frykt for at den hjelpsomme damen skulle komme farende og si at jeg gikk feil igjen. Jeg måtte derfor gå inn på enden av bybanen, og der er det ikke mulig å plassere hunden under setet pga. opphøyning ved hjulene osv.

Jeg var lei av damen. Jeg var lei av Flex, men aller mest var jeg lei meg selv. Dette ble ingen god opplevelse, og jeg tror jeg må gå ruten en gang til enten sammen med min kjære eller en hjelpetrener. Det er så kjedelig når seleturer blir så «ødelagt». Demotiverende for hund og eier.