På besøk hos tante og onkel

Nå er vi hos min tante og onkel. Her har Larissa slått seg til ro. Hun har for det meste ligget på gulvet i hjørnet av hjørnesofaen i stuen, men hun har også fått sin egen plass med liggeunderlaget (som en dyne av nylon). Når små barn hadde gått og lagt seg, fikk hun spise halvparten av et bein. I morgen skal hun være med på barnedåp av minstegutt. Tanten min synes at lille Larissa er fin. Hun har et lite feminint ansikt. Hun er en del mindre enn hva Oda var. Hun mener også at Larissa er roligere og slår seg mer til ro innendørs.

Larissa spiser bein

Larissas første togtur

Vi gikk til jernbanestasjonen Det gjorde vi ved å gå i en tunnell i

luften, men vi møtte på en utfordring. Vi tok heisen opp i øverste

etg., men vi kom til et kort rulleånd en halv etasje opp. Da løftet

samboeren min Larissa opp og gikk på rullebåndet. Hun kavet litt og han

måtte til slutt sette henne ned. Heldigvis gikk det bra og begge kom

seg uskadet av rullebåndet. Det er litt ulik praksis fra førerhundskole

til førerhundskole om hundene lærer å gå i rulletrapp eller rullebånd.

Når jeg fikk Oda fra Norges Blindeforbunds førerhundskole, hadde ikke

hun lært å gå i rulletrapp. Det har heller ikke Larissa lært, men jeg

tror at hundene fra Lions førerhundskole lærer dette. Jeg synes det

høres praktisk ut å ha en hund som går i rulletrapp, men en

forutsetning må jo da være at hunden har trent sammen med en seende

førerhundtrener slik at hunden vet hvordan det gjøres. Likevel, det kan

jo skje ulykker hvor klør blir klemt i rulletrappen *grøsse*. Jeg

husker jeg var på ungdomsleir som tenåring på Tusenfryd hvor en

førerhund fikk ødelagt en klo eller to i rulletrappen.

På jernbanen gikk vi på toalettet. Ofte foretrekker jeg å gå på

handikaptoalettene. Der er det god plass til både meg og hunden. Men

denne gangen var HC-toalettene avlåst. Da gikk vi på de vanlige

toalettene. Når Larissa blir med inn på toalettet, tar jeg henne med

inn i båsen selv om det blir trangt. Jeg høres kanskje mistroisk ut

overfor mennesker nå, men jeg mener det er tryggest. Man vet tross alt

ikke hvem man har med å gjøre, og noen mennesker er rett og slett onde

mot dyr. Har jo hørt skrekkhistoriene om hunder som har blitt kjørt ned

av handlevogner når de har stått fastbundet utenfor en butikk.

Toget sto klart når vi kom. Dette var Larissas første togtur sammen med

meg. Det var tre trinn opp og Larissa var skeptisk. Hun snudde og

ville gå bort fra toget. Med litt list og overtaling, turte hun å ta

trappen i et byks og inn på toget. Vel inne var alt greit og hun la seg

fint ned mellom føttene mine. Underveis krøllet hun seg sammen til en

ball eller lå med hodet på venstre foten min. Hun nølte ikke i trappen ut av toget hvor vi ble møtt og kjørte videre. Det var nære på at jeg glemte førerhundselen igjen på toget. Heldigvis kom jeg på den i siste liten…

Bybanen for første gang

I formiddag gikk vi til bussen. Jeg prioriterte å få lufte Larissa

grunndig, siden vi skulle noen timer på farten. Vi tok buss til Nesttun

og byttet over til Bybanen. Det r første gang Larissa og jeg tar

Bybanen. Det var lett å komme ut og inn av vognen. Nesten ingen

mellomrom mellom vogn og perrong og helt flatt. Larissa virket ikke

helt begeistret. Hun satte seg opp når Bybanen begynte å kjøre, og der

ble hun sittende. Jeg forsøkte å be henne legge seg, men nei, hun ville

sitte. Jeg tror hun synes det bråkte og ristet i gulvet, og det kan jeg

være enig med henne i. De spiller en liten melodi før annonsering av

holdeplassene, og de er forskjellig fra sted til sted. Vi gjorde oss

klar til å gå av på holdeplassen før vi skulle av. Da fikk jeg tid til

å studere knappene for åpne døren og be om ekstra tid (for

rullestolbrukere og andre). Vanligvis, hvis noen skal av eller på ved

en holdeplass, står Bybanen der i ca. 20 sekunder. Jeg har hørt mange

synshemmede si at det blir vanskelig å vite hvilken knapp man skal

trykke på fordi de har ulik farge, men jeg synes det går helt fint. På

knappen som åpner døren, er det to følbare piler som peker utover i

hver sin retning og knappen for å be om ekstra tid, er helt blank.

En utfordring jeg ser med bybanen, er å finne dørene når jeg skal på.

Dørene er i utgangspunktet lukket og jeg må selv finne knappen (ca. 8

cm i diameter) på utsiden av vognen. Jeg vet at noen førerhunder har

blitt trent opp til å finne slike knapper, men hvordan det gjøres, vet

jeg egentlig ikke. Kanskje ved å gi godbit med knappen eller evt. med

døren hvis den er lettere å finne? Hvis noen vet eller har erfaring med

dette, er jeg glad for å høre erfaringer, råd og tanker. Jeg har lyst

til å lære meg et par ruter i byen, f.eks. til biblioteket og

Blindeforbundet i Hordaland. Jeg vurderer å be om et par dager ekstra i

forbindelse med ettervernstreningen i oktober/november, ett år etter at

jeg fikk Larissa.

Larissa har lagt litt på seg

Jeg synes det ser ut (kjennes) som Larissa har lagt litt på seg. Det var jo ikke uventet med råfôr. Hun er ikke tykk, langt i fra. Siden jeg har fått råfôret i 0,5 kgs pølser, har jeg ikke delt de opp enda, men i går ettermiddag satte jeg meg ned og delte pølsene opp. De pølsene jeg vanligvis deler i to, har jeg nå delt i tre, slik at hun får litt mindre til hvert måltid. Tidligere fikk hun 250 g pr. måltid, men nå får hun ca. 160 g til samme måltid. Jeg har uansett tenkt meg til veterinæren på mandag for å kjøpe mer sjampo, balsam og fiskeolje. Da kan jeg jo også ta henne på vekten. Når jeg kommer hjem fra veterinæren, tenkte jeg å ta henne i armene og gå opp på vekten, slik at jeg vet hvor mye hun veier på min egen vekt, slik at jeg slipper å løpe til veterinæren hver gang jeg ønsker å veie henne.

Tur og dusj

I dag fikk Larissa tur. Hun løp og koste seg. Fikk et «anfall» og løp rundt og rundt i sirkler. Vi møtte tre andre hunder mens hun var løs og det gikk fint. Hun badet som vanlig i rent og mindre rent vann, så hun var ikke helt ren når vi kom hjem.

Da gikk vi nesten direkte i dusjen. Jeg hadde uansett planlagt å dusje henne i dag. Den ukentlige dusjen. Nå klør hun ikke mer igjen. Nå begynner hun å forstå hva jeg mener når jeg sier «riste, riste». Hun rister seg på kommando. Hun tørket fort i dag, ute i solen.

Hvor er jeg?

I går gikk jeg og luftet Larissa. D går jeg med stokk i høyre hånd og flexilinen i venstre hånd. Noen ganger går jeg litt i mine egne tanker. Vi var på vei tilbake og jeg følger høyre kant for å lete etter innkjørselen til huset der vi bor. Stokken kommer nær noe treverk, kanskje et gjerde, og jeg begynner å tenke: Hvor er jeg? Hvor er det et gjerde på ruten min? Nei, det skal ikke være noe gjerde. Kan jeg ha gått for langt? Kan det ha blitt satt opp et gjerde det siste halve døgnet? Jeg går noen meter lengre og da kommer stokken til de velkjente steinhellene opp til huset. Det viste seg at naboen hadde satt opp et gjerde, men ingen har registrert snekring o.l.

Det skal ikke mye til av ukjente momenter på en rute før jeg begynner å lure på hvor jeg er. Av og til misunner jeg de som kan høre på musikk eller lydbok mens de går. Jeg må bruke mye krefter på å tenke igjennom ruten og orientere meg til enhver tid om hvor jeg befinner meg. Det er ikke like slitsomt å gå med hund som når jeg gikk med stokk, men jeg kan likevel ikke bruke hørselen til noe annet enn orientering. Lytte etter husvegger, gjerder, trafikk, lyskryss osv. Jeg må tenke igjennom og bedømme avstander og forsøke å kjenne igjen underlaget.

Jeg tror jeg må ha vært 15 eller 16 år. Jeg kom hjem fra en vanlig skolehverdag. Jeg gikk fra bussen og hjem med stokk. Plutselig aner jeg ikke hvor jeg er. Jeg klarer ikke å kjenne meg igjen. Jeg måtte ringe til min far som kom for å møte meg. Han fant meg med en gang og jeg hadde ikke gått meg vill, men samme dag hadde El-verket vært der og tatt bort en transformator som laget en summelyd. Når den lyden plutselig en dag var borte, trodde jeg at jeg var et annet sted og ante plutselig ikke ut eller inn. Det er ikke mye som skal forandres før man ikke kjenner seg igjen 🙂

Telefon til veterinæren

I dag tidlig ringte jeg til veterinæren i Vest-Telemark. Jeg fortalte henne om Larissa som begynner å klø mer når det er noen dager siden forrige dusj. Jeg fortalte også at hun klør seg mer på morgenen enn ellers i døgnet. Veterinæren lurte på hvor hun var om nettene. Larissa har biabeden sin i gangen, men hun ligger også ofte på soverommet. Veterinæren anbefalte å tilstrebe at hun ikke lå på soverommet, for det kan være forklaringen på at hun klør mer om morgenen. For øvrig var det bare å fortsette å dusje henne en gang i uken og bruke både sjampo og balsam. Dersom hun ble plaget mye av kløe, f.eks. at hun begynner å klø seg når vi går ute enten fri eller i sele, kunne jeg gi henne en tablett kortison. En tablett med kortison nå og da er ikke farlig, men langtidsbruk har mange bivirkninger.

I møte med en blind

I dag gikk jeg med min mor og far i en skobutikk for å finne noen nye sko til fine anledninger. Når vi kom inn i butikken, kom det en eldre ekspeditrise mot oss og spurte om vi trengte hjelp. Jeg sa hva jeg var ute etter. «Og hvilken skostørrelse bruker hun?» spurte ekspeditrisen henvendt til mine foreldre. Jeg sa at jeg brukte skostørrelse nr. 37. «Åh, så søte små føtter du har!» sa ekspeditrisen og klappet meg trøstende på høyre skulder. Jeg sa at jeg ikke ville ha sko med liten og høy hæl. «Nei, det skal du ikke ha» sa hun og gikk litt rundt og tenkte og kikket. Hun fant et skopar med borrelås. «Disse er enkle for deg å ta på og av». Jeg satte meg ned på en puff og tok av meg den ene skoen. Ekspeditrisen ilte til, tok opp foten min og tredde skoen på foten min. «Ja, de skoene kan du føle deg fin i!» sa damen. Jeg prøvde et annet skopar, og da forsto hun at jeg klarte å ta på meg sko ved egen hjelp, men disse skoene passet ikke så bra. Etter litt prøving fant jeg noen sko som passet. «De kan du stolt vise frem i koret» sa damen. Ja, det stemmer at jeg synger i kor, men det sa jeg aldri til denne ekspeditrisen… 🙂

Dette var et klassisk eksempel på overhjelpsomme og snille eldre damer i møte med en blind. De mener bare godt med det, men det hele blir litt feil og jeg synes det er pinlig. De forestiller seg at det å være blind er som når man lukker øynene, men det gir et noe urealistisk bilde av det å ikke se. Jeg er vant til å orientere meg, lete etter ting og gjøre ting uten å se. Det er noe jeg gjør hele tiden. Når en seende lukker øynene, har de ikke lært seg å være mer observant på andre sanser, som hørsel, smak, lukt og følesans. Det sies at man får 80% av sanseinntrykkene gjennom synet, men jeg hevder at jeg får med meg mer enn kun 20% i det daglige, nettopp fordi jeg er mer bevisst på andre sanser. Og når vi først er inne på de andre sansene: Mange sier til meg at «du har vel så god hørsel», men nei, jeg har ikke bedre hørsel enn en som ser, men jeg er mer bevisst på å bruke de andre sansene våre aktivt. Man blir verken flink sanger eller pianospiller når man mister synet 🙂

Larissa klør

I dag tidlig forsøkte jeg å ringe til veterinæren i Vest-Telemark, men hun var ikke til stede før i morgen tidlig. Jeg får prøve på nytt i morgen. Når det har gått rundt 4-5 dager etter at jeg har dusjet Larissa, begynner hun å klø seg en del. Kløen avtar når hun har fått sin vanlige dusj én gang i uken. Hun klør seg alt fra 2 til 8 ganger i timen. Jeg forsøker å avlede henne når hun klør, men det er ikke alltid jeg lykkes. Jeg har ikke oppdaget noen sår på henne som følge av kløen, men jeg skal få min far til å studere henne i dag. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre for Larissa. Det frister svært lite å dusje henne to ganger i uken. Mulig det er noen medisiner som kan hjelpe Larissa, men det må jo være medisiner med så færrest mulig bivikrninger for at hun fortsatt kan gjøre tjenesten som førerhund. Det er også mulig at imunterapi vil hjelpe henne, men det må avklares med NAV. I følge veterinæren koster det ca. 3.000 kr. for ett års forbruk av «vaksinen».

Larissa kan slappe av hvis un vil

Jeg hadde ikke anledning til å bli med ut på tur i skogen i går, men min assistent gikk tur med Larissa og Kira. Hun kunne fortelle at de hadde møtt en Boarder Collie som ikke ønsket å hilse på Larissa og Kira. Assistenten min hadde kotet inn flexilinen til Larissa og sa «rooolig» til Larissa og Larissa gikk fint forbi uten noe utfall mot den andre hunden. Det er bra.

Når jeg skulle hjem etter en avtale i dag, satt jeg og ventet på drosje. Det var blitt noe kluss med bestilling. Da satt vi like ved døren inn til lokalene og det gikk ganske mange mennesker inn og ut av denne døren. Larissa lå med sele på og det var en fin øvelse for henne. Hver gang hun lå helt stille når folk gikk forbi henne bare 10-20 cm unna, fikk hun mye verbal ros og litt kos og klapp. De to gangene hun reiste seg opp, sa jeg «nei» og fikk henne til å ligge igjen. Mot slutten la hun seg ned på siden og slappet ordentlig av. Jeg tok av henne selen, men noen sekunder etter at jeg hadde gjort det, kom SMS-en om at drosjen var på vei. Når vi sto ute og ventet på drosjen i et par minutter, la hun seg fint ned ved venstre foten min. Hun kan i hvert fall slappe av og det er godt å se.

Larissa var alene hjemme i et par timer. Jeg og familien min var ute i Åsane på jakt etter noe pent tøy å ha på når vi skal i barnedåp til minstegutt førstkommende helg. Jeg fant to pene skjørt og en fin overdel, men dyrt var det i den butikken…

En følelse av mestring

I kveld gikk vi på butikken med tre bæreposer fulle av tomflasker. Jeg hadde også med et brev som skulle postes. Når vi krysset over den mest trafikkerte veien, skrådde Larissa mot venstre og logret. Jeg mistenker hun så en hund, men fant ikke ut av det. Larissa var ganske ukonsentrert og jeg måtte et par ganger minne henne på retningen. Inne på butikken var hun flink og rolig. Når vi passerte hyllen med godteri, stakk hun snuten frem og snuste litt på godsakene. Hun har ikke lov, men hun synes likevel det lukter ganske godt der. Jeg husker godt jeg hadde med Oda i en kobinert jakt- og hundebutikk. Når jeg kom frem til kassen, oppdaget jeg at Oda gikk og bar på en kjeks hun hadde funnet i en hylle, så da måtte jeg nesten kjøpe den også. Ekspeditøren synes Oda kunne få den kjeksen hun hadde valgt ut, men jeg insisterte på å få lov til å betale den. Vel hjem igjen gikk det fint. Det er gøy å gå med hund når hunden jobber bra, jeg er konsentrert og vi klarer rutene våre. Det gir en sterk følelse av mestring og glede.

Blindetabbe :)

Åh, av og til blir jeg irritert på at jeg ikke ser. Jeg sto og laget middag når min kjære kom hjem fra forelesning. Han skulle sette kjelen på bordet da han spør om jeg har kastet sausepakken. Det viste seg jeg hadde laget spaghetti og kjøttsaus av hvit saus – er det mulig! For et par uker siden når jeg laget ekte hjemmelaget fiskegrateng, holdt jeg på å lage det med en pose kakaopulver, men det fikk min kjære avverget i siste liten. Nå har vi ryddet i skuffen blant alle sausepakkene for å unngå at noe slikt skjer på nytt. Og – burde det ikke være Larissas oppgave, hun som er førerhund, å si i fra når jeg gjør slike blindetabber? 🙂 Det ble til at vi bestilte pizza fra Dolly Dimples…

Jaja, litt off topic dette, men… Man kan ikke annet enn å smile av det nå i ettertid 🙂

Allergi mot husstøvmidd og lagermidd

I dag fikk jeg et tykt brev fra veterinæren i Vest-Telemark. Der var det utdrag fra journal, skriv fra veterinær og faktura. Det var også utskrift av prøveresultatene på blodprøven vi tok for å se hva Larissa reagerer allergisk på. Der står det at Larissa hadde signafikant mengder av enheter mastcelle på følgende:

  • D. Farnae (husstøvmidd): 387
  • D. Pteronyssinus (husstøvmidd): 164
  • Tyrophagus putrescentiae (lagermidd): 254
  • Acarus Siro (lageridd/melmidd): 365

Oversatt til godt norsk, betyr dette at Larissa har fått påvist allergi mot to typer husstøvmidd og to typer lagermidd. Dette skal brukes ved evt. produksjon av «vaksine»/Imunterapi. Veterinæren har skrevet et skriv om Larissa, behandling og prognoser. Hun skriver bl.a.:

Hudproblem på hund har blitt meire og meire vanleg. Det finnst mange slag av dei og sjukdomane kan arte seg på forskjellig vis om det så skal vere same sjukdomen. Likedan kan tilstanden vere god i lange periodar for så å plutseleg slå til att. Mange hudsjukdomar er medfødte og har ein allergisk bakgrunn, slik som f.eks atopi som vi trur Larissa lir av. Når eit allergisk hudproblem har blitt stadfesta er det viktig å gjere det ein kan for å prøve å forhindre utbrot (kløing, sår, hudbetennelsar o.l.) Som generelle tiltak, har vi da bruk av spesialfôr, ekstra omegafettsyrer og hyppig vask med medisinsk sjampo. Er vi heldige, er dette nok for å halde hudproblemet i sjakk. Men alt dette er ein stor meirkostnad for dyreeigaren.

Videre skriver veterinæren litt om behandling og tiltak:

Kjem det likevel utbrot av kløe og andre sjukelege tilstandar i huda, kan vi i fyrste omgang prøve å stoppe det ved å bruke symptomatisk behandling der og da. Det vanlegaste er da at det blir bruka kortison og antibiotika, evt atopika. Viss det da kjem fort tilbake etter endt behandling kan ein vurdere å prøve ein immunterapi. Dette går ut på å ”vaksinere” hunden med hyppige injeksjonar av dei stoffa som hunden er allergisk mot. For Larissa sin del har vi kome nå så langt at dei stoffa hunden mest reager mot (hustøv- og lagermidddar), er klarlagt og kan
evt produserast til denne «vaksineringa». Eit slikt immunterapi opplegg er ein omfattande og dyr sak. Produksjonen av vaksina til eit års forbruk kjem på ca. 3.000 kr. I starten må hunden injeserast ofte med få dagars mellomrom . Dette er altså ei sprøyte og skal skal sprøytast inn
under huda på hunden. Når den fyrste hyppige injeseringa, dvs. dei første vekene er unnagjort, blir det seinare bare ei sprøyte i månaden. All denne sprøytinga er det vanleg at dyreeigar må gjere sjølv og får med seg sprøyter ,kanyler og bruksrettleiing. Dette er så klart vanskeleg for ein blind eller svaksynt å klare sjølv. Denne immunterapien har ulik grad av vellykkahet. For ein del er det svært vellykka, for andre hjelper det og for den siste (20-30%???) hjelper det ikkje.

Generelt er å sei at hundar med spesielle hudproblem er meire arbeidssomme og meire kostbare å ha. Men klarar ein å finne ein ”behandling” (evt levesett) som fungerar ,er hunden like glad og i dette tilfelle ein like god arbeidshund. Viss ein derimot ikkje klarar å halde hudproblema i sjakk og hunden stadig klør og har eksem,vil dette kunne gå utover konsentrasjonen til den oppgåva førarhunden skal brukast til.

Nå har jeg skrevet søknad til NAV om dekking av ekstraordinære veterinærutgifter så godt som ferdig. Det blir en søknad med mange vedlegg og kvitteringer. I sommer har jeg lagt ut for ca. 7.500 kr. i veterinærutgifter. Jeg argumenterer bl.a. slik:

Ut i fra min forståelse er det som dekkes av den økte grunnstønaden til nødvendig hold av førerhund, kostnader til foring og nødvendig hverdagsstell og vanlige veterinærkontroller i forbindelse med kloklipping og årlig veterinærkontroll for førerhund.

Og litt lenger ned i søknaden:

En førerhund er NAVs eiendom og er selvassurert. Nødvendig og hensiktsmessig behandling på førerhunden likestilles med øvrig reparasjon av hjelpemiddler som dekkes av NAV da førerhunden er NAV sin eiendom. Jeg er forpliktet til å «gi hunden forsvarlig pleie, stell og behandling» (jf. erklæring jeg undertegnet da jeg og Larissa var godkjent som ekvipasje i oktober 2009.

Og nå blir det spennende å avvente svaret fra NAV. Det gjenstår nå bare å sette inn litt paragrafer i brevet, så er det klart til sending.

Flytur tilbake til Bergen

I dag tok vi minibuss fra Hurdalsenteret og til Gardermoen. Larissa tok de tre-fire trinnene opp i minibussen i et stort hopp og denne gangen mellom føttene mine. Ikke alltid helt rutinerte, nei… 🙂 Vi kom av sted 10 minutter senere enn planlagt og vi rakk derfor ikke flyet, men vi ble overflyttet til et annet fly en time senere. Vi fikk ikke passering i flyet med innsjekking og når vi kom til så langt som til ombordstigning, nevnte jeg at jeg helst ikke ville sitte på første rad. «Men du må sitte på første rad med hunden. Og så kom jeg som vanlig med den samme reglen. Når damen hørte argumentene mine, fikk vi sitte på 2. rad istedenfor uten videre protester. Flyet var helt fullt i dag. Larissa la seg straks godt til rette på gulvet, godt støttet opp mellom føttene mine. Jeg var sliten i dag og sov under store deler av flyturen.

Flytur

I dag tok jeg og samboeren min drosje til Flesland. Larissa var først ikke interessert i å tisse før vi dro, men i det drosjen svingte inn satte hun seg heldigvis ned for å gjøre sitt fornødende. Jeg forberedte meg igjen på å måtte overtale ansatte om at jeg helst ikke vil sitte på første rad, men hun fant på egenhånd ut at vi skulle sitte på rad nr. 9. Samboeren min hadde svaret. Han hadde på forhånd sjekket inn og valgt seteplass for oss begge på nettet. Etter litt venting kunne vi gå om bord. Jeg tok med meg Larissa inn langs raden til vinduet og fikk henne mellom føttene mine, men plutselig var hun borte. Da hadde hun krøpet under setet foran og til raden fremfor. Tullejente. Hun lå forholdsvis rolig resten av turen, men hun klarte å snu seg 180 grader rundt. På Gardermoen har de gjennomsiktig glass i gulvet slik at man ser ned og de har noen steder noe lys i gulvet. Begge disse skygger Larissa unna og gjør alt hun kan for å ikke tråkke ned på det gjennomsiktige gulvet eller der det er lys. Skumle saker 🙂

Nå er vi på Hurdalsenteret for helgen. Her er vi på webtesterkurs. Her har Larissa så vidt hilst på Nellik, men de har mest ligget og sett på hverandre på avstand.