Avføring med råfôr

Larissa har de siste to dagene klødd seg mer. Nå er hun nydusjet og blank i pelsen – og forhåpentligvis klør hun mindre. Det har i hvert fall vært slik de siste gangene når hun har klødd seg mer og blitt dusjet. Larissa går frivillig inn i dusjen og står – eller helst sitter – helt stille. Oda likte ikke å dusje og måtte overtales og bli tatt med inn i dusjen.

I dag var assistenten min med ut under morgenluftingen for å se på avføringen. Det kommer ut litt mindre enn halvparten sammenlignet med når hun gikk på tørrfôr. Avføringen var litt mørkere enn når hun gikk på tørrfôr og den hadde en fin konsistens. Det er tydelig at hun klarer å nyttegjøre seg mer av næringsstoffene i råfôret sammenlignet med tørrfôret. Jeg kan ikke se at hun har lagt på seg noe større av råfôret.

Teori på samtreningskursene

Den siste uken har jeg tenkt en del på krav til innhold på samtreningskursene når vi får vår kjære firbente venn og hjelper. Grunnen til dette er at jeg har hørt en bruker som ikke har fått tilstrekkelig informasjon på et samtreningskurs. Jeg er redd for at h*n har klart å ødelegge gode rutiner hos hunden. Konkrete eksempler er at hunden har fått lov til å lufte seg med sele på og h*n har dralek med hunden og oppmuntrer til at hunden skal bære rundt på ting. Jeg mener at det å lufte hund i sele bør klargjøres for en førstegangsbruker og gjerne repeteres for andre.

Når jeg fikk min første hund, Oda, i 2001, hadde vi flere samlinger med teori. I løpet av de første dagene hadde vi litt teori om stell av hunden, alt fra klør, poter, pels, øyne, ører osv. Vi hadde også litt teori sammen med veterinæren om helse og sykdom. Vi fikk komme med spørsmål vi hadde og jeg, som ikke hadde hatt hund før, fikk høre på andres erfaringer.

Når jeg fikk Larissa fra Veiviseren i fjor, var det ingenting teori. Vi to som var på samtreningskurset hadde jo hatt hund før og var inne i rutinene, men jeg har fått høre at det er lite med teori når de har en førstegangsbruker innom også. Jeg synes det bør være obligatorisk å ha teori på alle samtreningskurs, uansett førstegangsbruker eller ikke. For oss som har hatt en hund i mange år, kan det være positivt med litt repetisjon. Vaner er vonde og vende osv.

Ut på tur i det flotte været

I dag var Larissa på tur. Det er fint vær og varmt i lufta. Før hun får lov til å løpe løs, må hun sitte stille mens jeg går noen meter unna før jeg sier det magiske ordet «vær så god». I dag var det litt ekstra utfordrende siden Kira gikk løs fra før og første gang reiste hun seg opp og begynte å tusle omkring. Jeg kalte henne inn og tok henne tilbake. Ved andre forsøket gikk det fint å sitte stille og hun fikk lov til å løpe løs. Larissa tok et stort mageplask i et ganske så gjørmete hull, og deretter løp hun bort og presset seg inntil meg og ristet seg. Det er kanskje unødvendig å si at jeg måtte skifte når jeg kom hjem igjen… 🙂 Hun badet og koste seg i et mye renere vann. Hun løp løs i en times tid. Tre ganger kalte jeg henne inn med stor avstand og hun avbrøt det hun drev på med og kom løpende mot meg alle tre gangene. Flink hund det. Da fikk hun godbit.

Råfôring i det daglige

Nå har jeg fôret med Vom og Hundemat i en ukes tid. Jeg trodde jeg ville synes det var tungvint, men jeg synes egentlig ikke det. På forhånd – og det er jo litt jobb – har jeg delt det opp. Jeg har laget to porsoner/dagsrasjonen til i en brødpose med en knute i mellom. Kvelden før tar jeg opp en brødpose og legger den oppi en isboks som rommer 1,5 liter og lokket går fint på når kjøttklumpene ligger oppi. Jeg har det oppi en isboks fordi det kan sive litt når kjøttet er tint. Når jeg skal gi maten, tar jeg på meg en engangshanske på høyre hånd og klipper opp posen med den ene rasjonen. Jeg «smuldrer» opp fôret og tar brødposeembalasjen som kjøttet lå inniinn i hånden og vrenger av meg engangshansken og kaster den. På denne måten blir det ingenting gris. Jeg tar oppi litt vann i råfôret og tar oppi litt fiskeolje. Og da er maten klar til servering. Når råfôret er tint, putter jeg isboksen med lokk inn i kjøleskapet for at kjøttet ikke skal bli dårlig. Jeg ser at dette så litt omstendelig ut når jeg forklarte det, men det går overraskende lett og problemfritt. Det tar ikke mye tid. Jeg synes også det virker som Larissa bruker lengre tid på å bli sulten igjen når hun går på råfôr. Det som blir spennende etter hvert, er å se om hun legger på seg av dette råfôret. Det vil tiden vise.

Tre bilder av Indie og larissa

I dag dro Indie rundt 8-tiden i dag tidlig. Det har vært veldig koselig å ha de på besøk. Larissa og Indie har kost seg sammen. De har vist at de kan ligge stille og være rolige sammen og de har lekt litt sammen. De har fått frokost og middag sammen. Over det hele har de gått fint i lag.

Her er tre bilder av Larissa og Indie:

Bilde: Indie og Larissa ligger ved siden av hverandre

Bilde: Larissa hviler hodet på hofta til Indie

Bilde: Indie strekker hodet over ryggen på Larissa

På Norges største dyrebutikk

I dag var Larissa og Indie med på Norges største dyrebutikk Midtun Zoosenter er på 1.500 kv.m. og de har flere hundre kv.m. med kun hundeting. Vi gikk og tittet i til sammen tre timer. Vi så på ulike leker, aktivitetsleker, bameser, kammer og pleieprodukter, halsbånd og kobbel, skåler osv. Larissa fikk seg et nytt stativ til skålene sine. Det hun har nå er regulerbart i høyden, slik at hun slipper å bøye hodet når hun skal spise eller drikke. Det gamle stativet tenker jeg å sende hjem til Vest-Telemark med foreldrene mine. Ellers kjøpte jeg en ball som piper, et bein og en refleksvest. Jeg så etter potesokker i fleece, men fant ikke slike jeg tenkte på.

Både Indie og Larissa var stort sett flinke i butikken. De fikk beskjed om å bli liggende mens vi gikk rundt og tittet. Det hendte de reiste seg opp, men det var fordi voksne mennesker ikke klarte å motstå fristelsen til å klappe de eller ta kontakt med de. Det kom en psykisk utviklingshemmet mann forbi de, og da reagerte begge to med å reise seg opp og hilse på. Larissa så en stor schæfer i butikken og hun reagerte med å bjeffe litt. To ganger bjeffet hun på schæferen, men tredje gang bare kikket hun bort på den.

Dårlig margbein

Når vi skulle gjøre oss klar til å gå til Midtun Zoosenter, gikk jeg for å finne en ryggsekk. Der luktet det noe surt. Både Indie og Larissa sto og spiste på noe. Jeg tok det opp og fant det fort ut: På onsdag må jeg ha glemt å legge inn igjen en pose med margbein i fryseren, og de har ligget i varmen og kost seg. Heldigvis ble ingen av hundene dårlig i magen. Og tross alt, vi hadde lykken med oss. Larissa kunne ha funnet de illeluktende margbeinene i løpet av natten og ligget og kost seg med det. Grunnen til at vi ikke har luktet den fæle lukten tidligere, er at margbeinene har ligget innelukket i en tett brødpose. Når hundene tok hull på posen, kom lukten også. Etter litt vasking av gulvet der magbeinene hadde ligget, kunne vi gjøre oss klar til å dra.

Til butikken i solskinnet

I dag var Larissa og jeg heldige og gikk til butikken i den lille timen solen var fremme. Hun var svært flink. Hun gikk kanskje litt skjeivt over ene veien, men vi kom riktig når vi fikk rettet oss opp. Hun går raskt og selvsikkert rett bort til døra. Hun begynner også å gå sin faste rute i butikken og vet hvor hun skal gå. Når vi venter på at en butikkansatt finner frem varene jeg har skrevet på en handleliste, legger Larissa seg fint ned og følger med på de kundene som går til kassen. Jeg synes det er best å gå på formirddagen da det er færrest kunder i butikken. I dag var det svært rolig. Det hender de hjelper meg med å putte varene i sekken. Jeg takker som oftest ja til dette da de gjør det litt raskere enn meg. På vei hjem igjen gikk hun også perfekt. Krysset fint, fant stolper og postkassen. Hun svingte fint opp til avkjørselen.

På Lagunen

I dag har det bøttet ned med regn. For å unngå å bli kliss våte både oss og hundene, tok vi drosje. Vi gikk og så hva de hadde på dyrebutikken, noe som tok mer enn en time. Vi avla noen hundrelapper der. Jeg kjøpte et nytt helstrup, en godbitbag, noe lever på tube til bruk i kong og et halsbånd til bruk sammen med den oppblåsbare halskragen til Larissa. Jeg vurderte også å kjøpe et kobbel i skinn som var i passe lengde til selen, men da jeg fikk vite at det kostet kr. 500,- og når det i tillegg ikke var i en ønsket farge, takket jeg nei til det. Det angrer jeg ikke på, selv om kobbelet var perfekt lengde og mykt og bevegelig.

Vi var ellers innom apoteket, klesforretning og en urmaker. Jeg var også innom en gullsmed for å kjøpe en liten dåpsgave til min søsters minstegutt. Jeg ser det er svært stor forskjell på hvordan man jobber med førerhund som helt blind og som sterkt svaksynt. Jeg hadde aldri funnet frem på kjøpesenteret der jeg ikke er kjent, mens Indie og matmor kan gå stort sett der de vil uten å ha gått der tidligere. Jeg søker opp kjennetegn, som stolper, dører, søppelspann osv. mens Indie går mer bare på retninger. Indie kan også få mer rettledning – også mer ros som kommer på riktig sted – mens de går. Jeg roser ofte når jeg vet at hunden går riktig. Det har også hendt at jeg roser når jeg tror at hunden gjør noe riktig, men så viser det seg at det var feil likevel 🙂 Men dette forsøker jeg å begrense. Når vi kom der Larissa er kjent på kjøpesenteret, fikk hun lov til å overta og hun fant kjennetegnene våre trygt og sikkert. På mandag var hun ukonsentrert i sele, men i dag var hun konsentrert og ikke så fokusert på Indie. De har jo blitt mer kjent med hverandre og blitt vant til hverandre. På mandag var det helt nytt å være to hunder i huset.

Vi satte oss også på en kafé. Hundene lå pent og rolig under bordet og slappet av. Når de ikke er på jobb, tar jeg alltid av selen hvis jeg skal sitte mer enn 5-10 minutter. Jeg vil ikke ha en hund som tenker det er lov å sove på jobb. Ved å være bevisst når selen er av og på, får man en hund som skiller mellom arbeid og fritid. Jeg har hørt at en førerhundtrener har sammenlignet det å ligge med sele på seg over tid blir som å skulle ligge med ryggsekk på seg. Jeg tar alltid også av selen når Larissa skal lufte seg. Det er ikke lov til å gå på do i sele. Oda tisset i sele et par ganger og da var jeg kjapp med å ta av selen. Dette var kun et problem det første halve året med Oda. Larissa er veldig flink til å vise at hun trenger luftning. Da går hun litt ut i grøfta.

Besøk av Indie

I dag kom Indie på besøk til Larissa. De hilste og gikk fint sammen. Etter middag for to- og firbente gikk vi på butikken. Larissa var svært ukonsentrert i sele og snudde seg stadig for å se bak på Indie.Det gikk greit hvis Indie gikk først, slik vi gjorde i butikken. Vi fant også fort ut at det var best å gå en og en ut for å lufte, for hvis ikke var de mer opptatt av hverandre enn å gjøre fra seg. Larissa klarte i hvert fall ikke å få helt roen over seg for å kunne finne tid for å gjøre fra seg. Om natten lå Indie i stuen med sin kjære matmor. For å unngå at de forstyrret hverandre, hadde vi døren inn til gangen lukket.

Samarbeidet

I dag dusjet jeg Larissa igjen. Hun setter seg ned, som den bedagelige hunden hun er, og når jeg ber henne reise seg for å sjamponere inn lårene, setter hun seg straks ned igjen. Når hun var ferdig, tok vi henne ut slik at hun fikk rulle seg litt på plenen. Nå lukter hun godt og hun er glatt og fin i pelsen.

Mens assistenten min støvsuget leiligheten, gikk Larissa og jeg til butikken for å handle inn til middag. Hun krysset flott, fant stolper og gikk nogenlunde i riktig retning når vi krysset parkeringsplassen. Jeg mente hun gikk litt for mye til venstre og fikk henne til å ta litt retning mot høyre. Denne gangen viste det seg at det var Larissa som hadde rett. Hun var på riktig retning mot døren. Når jeg blandet meg inn og ødela den fine retningen hennes, havnet vi til en annen inngang jeg ikke visste om. Et lite verksted eller noe. Ydmyk lot jeg Larissa jobbe selvstendig og hun fant døren inn til butikken. Slike feil tror jeg kan skje alle førerhundbrukere i blant. Det blir et resultat av at det er et fint samarbeid mellom meg og hunden hele veien. Jeg hjelper litt til, og tror at jeg vet best, men i blant viser det seg da at hunden har rett. Inne på butikken fikk jeg hjelp til å finne varene til hjemmelaget lapskaus. Hjem igjen gikk det bra. Vi surret oss litt bort i et hjørne av parkeringsplassen, men Larissa fant riktige retninger og resultatet ble riktig. Hun er ganske sikker på hvor postkassen er. Vi holdt på å gå feil når vi skulle svinge opp til huset, men i samarbeid fant vi frem.

Apportering og masj til plass

I ettermiddag tok vi oss en liten lydighetsøvelse. Siden det regner, tok vi den inne. Vi trente apportering og masj til plass.

Ved apportering skal hun plukke opp gjenstand fra gulvet og gi den til meg. Hun har blitt veldig flink og sikker i apporteringsøvelsene. Når jeg fikk henne i oktober 2009, var hun ganske nølende til å plukke opp gjenstander, selv når jeg startet med en myk hanske. Vi trente flere ganger hver dag med pauser på et par-tre timer i repitisjoner på tre. Jeg startet med apportbokk, gikk videre til hanske, videre til kobbel og til slutt nøkler. Nå er hun svært ivrig og plukker opp apporten med stor glede og entusiasme. Hun kan kanskje gire seg litt mye opp, men det går over når hun ser at jeg er helt rolig. Vi avslutter apportøvelsene med litt rolig kos for å roe helt ned.

Masj til plass er i hovedsak at jeg legger førerhundselen et stykke unna meg og Larissa bes sitte ved min venstre fot. Når jeg sier «masj til plass», skal hun gå bort til selen og legge seg enten på selen eller like i nærheten. Larissa er ikke like entusiastisk til denne øvelsen, men nå har vi ikke øvd så mye på dette da dette ikke er noe jeg bruker så mye i hverdagen. Jeg synes det også kan være litt vanskelig å kontrollere fullt ut når man ikke ser. Hvis jeg roser Larissa mens hun er på vei mot selen, stopper hun opp og legger seg ned der hun er. Jeg vet at hun har gjort det riktig kun når hun legger seg så nærme selen at hun kommer nær den. Da kommer gjerne rosen litt på feil tidspunkt. Tips for hvordan trene dette alene mottas med takk 🙂

Godbiter

I dag har jeg lest boken «Nam, nam» om hjemmelagde godbiter. Interessant og inspirerende lesning. Boken gjør leseren oppmerksom på i hvilke situasjoner man bruker godbiter og bevisstgjøring rundt når man bruker svært gode og mindre gode godbiter. Boken har mange oppskrifter på hjemmelagde godbiter samt litt informasjon om ernæring.

Da jeg fikk Oda fra Norges Blindeforbunds Førerhundskole i 2001 brukte vi godbiter i enhver situasjon. Jeg følte meg som en vandrende godbitautomat. Hundene forventet å få godbit når den gjorde noe riktig, og det trengte ikke å være annet enn å stoppe for en kant. Det er ikke langt fra sannheten når jeg sier at jeg tror vi brukte 1/2 kg med godbiter i løpet av de 3 1/2 ukene samtreningskurset varte.

Når jeg kom til Veiviseren og fikk Larissa, hadde de et annet syn på bruken av godbiter. Der fikk ikke hundene godbit for hver eneste oppgave de utførte riktig. Der var det mer fokus på at jeg selv skulle være godbiten gjennom mye ros, kos/klapp og en og annen overraskende godbit. Jeg mener at hundene jobber mer konsentrert og målrettet når de ikke forventer godbit for den minste ting. Jeg tror også at hundene «forstår» bedre oppgavene de utfører når de ikke kun gjør det for godbitens skyld. Dessuten, det gir en mer flyt i arbeidet når man ikke må ned med hånda i lomma for hver ting Larissa gjør riktig. Det er én situasjon jeg alltid bruker godbiter i tillegg til ros og klapp og det er innkalling. Det skal alltid være positivt å komme til meg.

På tur

I dag kontaktet jeg den eldre damen jeg møtte på vei til butikken (skrevet i innlegget 23. juni 2010. Vi gikk en tur sammen på halvannen time. Veldig koselig dame og Larissa koste seg veldig. Vi møtte tre andre hunder og en av de lekte Larissa veldig med. De løp fort frem og tilbake og hit og dit. Jeg tror nok at denne damen er mer enn villig å gå tur alene med Larissa og hun er også mer enn gjerne villig til å passe Larisa hvis det skulle ligge til rette slik. Hun har selv hatt tre labradorer. Den siste døde i begynnelsen av juni. Stella, den siste hunden, hadde hatt regler som aldri opp i møbler og aldri mat ved matbordet. Det synes jeg høres ut som et godt grunnlag for å ikke ødelegge «førerhundreglene» ovenfor Larisa. Hun kastet heller ikke pinner eller ball til Stella.

I går ettermiddag fikk Larissa sitt første måltid med råfôr. Jeg synes hun spiste det roligere enn det hun gjør med tørrfôret. Til senere vil jeg blande det litt med vann. I går kveld laget hun noen brekningslyder, men det kom ikke noe opp. I dag til frokost fikkk hun halvparten tørrfôr og halvparten råfôr. I morgen begynner vi med kun råfôr.

Besøk av lillegutt på 2 år

I går kveld kom min søster, samboer og to barn på 10 uker og 2 år innom. Hun hadde med noen margbein hun hadde funnet i fryseren. Hun hadde også med ei matte som hun brukte de gangene hun passet Oda. Det er en matte med glatt trekk som man kan ta av for vask. Jeg kjøpte den slik at Oda skulle ligge konfortabelt i alle de timene hun var med i det siste året på videregående skole. Nå tenkte jeg å bruke den til Larissa når vi er ute og reiser, siden Larissa helst ikke skal ligge på fleece. Den er noe tykkere enn et vanlig liggeunderlag, men veldig enkel å holde ren pga. det glatte stoffet. Det ser ut som at Larissa liker å ligge på den da hun har lagt seg på den flere ganger istedenfor oppi biabeden.

Lillegutt på 2 år gikk rundt, pludret for seg selv og lekte med noen biler. Larissa lå på gulvet et par meter unna han. Hun lå helt rolig og avslappet da det kunne høres ut som om hun kom med et knurr, men jeg tror det like gjerne kunne vært en velbehagsmurring. Jeg velger å tro det, men det er andre gang hun lager slike lyder i nærheten av lillegutt. Litt senere lå hun og klynket seg litt, så det er også mulig at det rett og slett var litt sjalusi inni bildet når lillegutt satt ved siden av meg (?). Jeg tenker også at dersom det skulle vært et knurr mot lillegutt, hadde hun ikke ligget så avslappet som hun gjorde, men jeg vet egentlig ikke.

I går kveld, før jeg la meg, tok jeg ut to porsoner med Vom og Hundemat. Jeg la de oppi en isboks i fall det skulle sive noe igjennom de knyttede brødposene, og la de i kjøleskapet. Jeg tenkte at det beste var å holde det litt kjølig. Men når jeg tok de ut fra kjøleskapet i dag tidlig, var de omtrent ikke tinet i det hele tatt. Det ble derfor tørrfôr til frokost på Larissa, men til middag tenker jeg nok hun får sin første porson råfôr.