En god venn og hjelper

Jeg hadde beregnet litt feil og hadde det litt travelt, men Flex gjorde fra seg innen 5 minutter, han er flink der, og deretter tok jeg på selen og jeg ville jogge ned til bybanen for å spare litt tid, men det ville ikke Flex. Jeg forsøkte flere ganger å få opp tempoet, men måtte til slutt innse at rask gange var det jeg måtte akseptere. Da bruker vi ca. 12 minutter og om vi jogger bruker vi ca. 8 minutter. Heldigvis kom det en bybane etter 5 minutter. En eldre dame spurte meg om hjelp til å få billett på billettautomaten, men jeg sa at jeg var blind og kunne trolig ikke hjelpe henne, men hun leste opp alternativene og jeg visste hva hun skulle velge.

Flex er flink til å finne dørene på bybanen. Vi går som regel til høyre når vi går inn døren. Der er det som regel to-setere med plass under. Flex er flink og kryper under setet når jeg sier «under». Noen ganger, når han ligger med hodet under setet mitt, kan han visst snuse litt på de bak, så jeg tror jeg skal lære ham å ligge med bakparten under mitt sete, men i dag snuset han på skoene til en dame. Hun tok det heldigvis fint og vi hadde en hyggelig prat sammen.

Jeg har brukt bybanen jevnlig siden mars, men hatt problemer med å forstå hvordan jeg skal gå for å komme til riktig vei jeg skal krysse. Jeg satt og tenkte over det i dag og i dag fikk jeg endelig det til å stemme i hodet. Noen ganger stopper bybanen på høyre perrong og noen ganger på venstre perrong. Jeg og samboeren min har øvet på dette flere ganger, men jeg har ikke forstått det, for vi har forsøkt å gå utenom folkemassen på perrongen. Den fylles av alle som går av og den er fylt med folk som skal på. Nå har vi funnet ut at det beste er det enkleste. Når bybanen kjører inn på høyre perrong skal jeg til høyre og når den kører inn på venstre perrong skal jeg til venstre. Dette er en utrolig god øvelse for Flex i «hinderbane» og jeg synes han klarer seg bra.

I dag skulle vi til fysioterapeuten. Der har vi ikke vært på et halvt år og det var veldig spennende. Veien kunne han, for den går vi ukentlig. Vel ville han inn i parkeringshuset – men vi kom oss ut igjen og over gaten og inn døren til huset. Vi skulle til 7. etasje og det sto fire andre personer der. Jeg ble litt flau, for Flex synes det var så spennende å komme til et sted han kjente godt, så de spurte i heisen om han var en valp…

I dag gikk vi til legekontoret. Vi var litt sent ute og jeg var takknemlig for at både Flex og jeg er vant til å jogge. Flex er den første hunden jeg jogger med, men han er også den hunden jeg har som har mest trekk i selen. Under samtreningskurset dro han litt vel mye og jeg tenkte flere ganger for meg selv «hvordan skal dette gå i lengden?», men selv om jeg ble litt støl i venstre arm (som jeg har selen i) de første dagene på samtreningskurset, fikk førerhundinstruktøren rett; han vil tilpasse tempoet når dere blir bedre kjent og kommer i hjemmemiljø. Flex er en gutt med godt tempo. Jeg er nok ikke av blindingene som «sprinter av sted», men vi har en raskere gange enn normal gange. Vi har flere ganger gått forbi mennesker på veien. Jeg liker å gå fort opp i oppoverbakkene. Det er god daglig mosjon 🙂

Før vi svinger opp den lille bakken opp til treningssenteret og legesenteret, søker vi opp en stolpe, men det er to like stolper å velge mellom. Flex stopper alltid opp ved den første, trolig i håp om å få en godbit, men jeg får ham til å gå til riktig stolpe og da får han godbit. Han vet han får godbit ved døren inn til legesenteret og stopper ved døren med alle fire labber plantet i bakken. «Dere finner veien selv» får jeg nå høre av resepsjonssekretærene – og jo, Flex tar retning mot første stol, men jeg tar kobbelet i høyre hånd og sier «venstre, finn vei», for vi skal lengst inn i en liten gang. Der går han stort sett til en ledig stol. Han har ved et par anledninger gått og lagt hodet i fanget på et fang, men jeg mistenker at den personen da har gitt Flex en eller annen form for oppmerksomhet gjennom øyekontakt, mimikk eller kroppsspråk. I dag fant han i hvert fall en ledig stol og han la seg pent ned ved føttene mine. Det satt en familie med to små barn på andre siden av korridoren litt til venstre for meg, og en jente på 4-5 år var ganske redd store hunder. Flex var selvsagt stor i følge hennes målestokk.

Erfaringsvis har jeg (heldigvis) en lege som tar den tiden som behøves og jeg tok av Flex selen. Det var riktig, for konsultasjonen denne gangen varte i 30 min. Jeg har trolig nevnt det tidligere på denne bloggen, men en god sak kan aldri gjentas for ofte, og jeg er svært opptatt av at hunden skal kunne skille mellom jobb og fritid og at selen skal av der det ikke er nødvendig at den er på. Når jeg tok av selen på Flex under legekonsultasjonen, vil ikke det si at han er fri som hjemme, men jeg ber ham legge seg ned ved siden av meg og bli liggende der. Hjemme får han gå hvor han vil, men når vi spiser må han ligge på plassen sin i stuen (om han er i samme rom).

Når jeg reiser meg, reiser Flex seg også og jeg smetter på selen. Han kan noen ganger være litt vrien å få på selen. Han kan snu seg bort. Jeg vet ikke om dette er bevisst, men uansett har jeg begynt å rose ham litt hver gang han får selen uproblematisk over hodet og på ryggen. Litt ekstra ros skader ikke.

I dag gikk Flex og jeg til fysioterapeuten. Vi dro når min kjære skulle dra på jobb, slik at vi kunne trene litt på krysningen av en vei. Flex er som vanlig flink på veien til bybanen og han er flink til å søke dørene på bybanen, men køkultur gjenstår å lære ham 🙂 Flex kryper som vanlig fint under setet mellom føttene mine på bybanen når jeg sier «under» og lager plass til ham. Ofte stikker han snuten opp på kneet mitt som for å spørre: «Får jeg en godbit i dag?»

Når vi gikk av bybanen, er jeg fremdeles litt forvirret over hvor jeg skal gå. Det avhenger litt om bybanen stopper på venstre eller høyre spor. I dag stoppet den på venstre spor der den vanligvis stopper. Nå begynner Flex å forstå at vi skal gå rundt perrongen, men jeg vet ikke helt når jeg skal be ham om å søke stolpe. Kanskje jeg må telle skritt. Vi fikk ham til å søke opp en boks som kommer før jeg skal krysse veien over til bybaneperrongen. Jeg gikk til fysioterapeutn mens min kjære dro på jobb, men plutselig kom jeg til en fortauskant ned som ikke skulle vært der. Vi snudde og gikk tilbake. Jeg stoppet en dame og sa adressen, men hun var ikke så godt kjent. Jeg sa at det var i nærheten av en garasje og hun ga meg retningen til den eneste garasjen hun visste om i området. Vi krysset innkjørselen til garasjen og både Flex og jeg kjente oss igjen. Vi gikk inn, tok heisen til 7. etg. og inn hos fysioterapeuten. Da var klokken blitt 8.04. En av de ansatte kom inn og spurte hvem jeg skulle til. «Hun kommer ikke før kl. 10.30» sa han. Jeg måtte derfor returnere uten fysioterapitime.

Veien tilbake gikk fint. Flex søkte opp den boksen vi hadde øvd på og vi gikk til en bybane som sto på høyre spor, men den kjørte. Jeg gikk over til venstre perrong og etter noen minutter kom det en ny bybane. Så var det denne køkulturen da… På vei hjem igjen gikk alt knirkefritt. Jeg lot Flex tisse litt før vi gikk inn.

Nå er det tydelig at vi begynner å kjenne hverandre og Flex kjenner igjen veiene. Han vet hva jeg vil om jeg sier «retning», når jeg ikke skal ned til bybanen og han lystrer med en gang på mine kommandoer. Han lærer relativt fort. Han lærer nesten raskere enn meg…b

På bybaneperrongen i sentrum hadde jeg avtalt med min kjære å treffe ham i hans lunsjpause. Han hjalp oss på veien til fysioterapeuten. Vi har strevd litt med å gå rundt perrongen, for Flex vil gjerne markere alle sideveier. I dag gikk det ganske fint og han fant «stolpen» (dvs. et tre) og vi kunne krysse gaten. Nå var det tre uker siden vi gikk der sist og jeg hadde glemt deler av veien. Vi stoppet opp litt og jeg hørte fra Flex’ høyde: «Hallo, hallo!» Min kjære sa at vi måtte gå et par skritt frem. Flex hadde begynt å snuse på en tigger som satt på bakken. Etter hvert kjente jeg meg igjen, men kunne konkludere med at jeg likevel hadde glemt hvordan deler av huset så ut innvendig. Men heisen fant vi, det er ingen problem når Flex er i sele, og jeg fikk vite hvordan det så ut på venterommet hos fysioterapeuten. Flex var flink og fant en ledig stol selv om det var flere fang å legge hodet i. Inne hos fysioterapeuten la jeg teppet hans i en krok og der ble han liggende.

Jeg fryktet at jeg måtte ta drosje hjem fordi jeg kunne veien for dårlig, men jeg hadde ingenting å rekke og bestemte meg derfor å forsøke. Det er jo alltids noen som vil veilede meg om jeg ikke skulle finne frem. Når jeg gikk tilbake, forsto jeg hva jeg hadde glemt på veien. Jeg hadde glemt at jeg måtte gå ett kvartal. Vi kom oss til bybaneperrongen, men jeg kjente meg ikke helt igjen. En mann kom og spurte om jeg skulle ta bybanen og han fulgte meg over sporet og han hjalp meg med å finne en dør. Jeg har forsøkt å finne ut hvor jeg var ved å beskrive det for min kjære, men spørsmålet ble ubesvart. Når vi går av bybanen på Lagunen, holder jeg alltid Flex litt igjen fordi jeg vet det er mange mennesker som også har gått av og som går fremfor oss, men når vi kommer ut av perrongområdet, setter vi farten opp som vanlig. Veien hjem gikk knirkefritt og Flex fikk anledning til å tisse før vi gikk inn døren hjemme.

Etter at Flex hadde fått tisset litt, tok jeg på ham selen og vi jogget i vei. Det er en fordel å ha lært hunden jogging når jeg er sent ute! 🙂 Jeg skulle til den nye fysioterapeuten i sentrum. «Alle» tenker at blinde må være strukturerte for å finne frem, men jeg er, upraktisk nok, ikke spesielt strukturert av meg. Jeg kunne derfor ikke finne fysioterapirekvisisjonen i går kveld. Jeg ringte derfor legekontoret i dag tidlig og kunne hente en ny signert rekvisisjon senere. Derfor gikk Flex og jeg først til legesenteret. Vi har vandret rundt i et omfattende anleggsområde i flere år. Det er i forbindelse med utbyggingen av bybanen som skal gå til Flesland fra sommeren i år. De har i den forbindelse også laget det flott til. Nå slipper vi å krysse hovedveien, men kan gå i en undergang under veien istedenfor. Men siden vi skulle til legesenteret først, skulle vi forbi denne undergangen. Flex synes nye veier er interessante, men han holdt retningen når jeg sa «retning» når han ville gå til høyre igjennom undergangen. Når vi hadde passert dette litt mer krevende området, begynte vi å jogge igjen. Flex var flink og svingte unna en hindring (enten var det et komlokk, vanndam eller noe annet). Legesenteret ligger bak treningssenteret og når jeg sier «søk venstre vei» går han nå til legesenteret. Han øker alltid farten litt når vi nærmer oss døren, for han vet at der venter det en godbit. Jeg fikk rekvisisjonen og vi tok fatt på returen.

Det var 16 minutter til bybanen skulle gå og jeg regnet med vi skulle rekke det, men jeg hadde ikke tatt med i betraktning at Flex ville starte sin «gå sakte»-aksjon, som han ofte gjør når vi skal gå hjem den samme veien vi nettopp gikk. Det synes han er litt kjedelig, men når han så at vi skulle igjennom undergangen og ned til bybanen, satte han opp farten og vi jogget til vi skulle krysse bybanesporet. Jeg ba han stoppe opp etter krysningen ved å si «stååå…» og deretter «venstre». Flex synes det er ganske spennende å gå til høyre om vi skal til Lagunen, for da må vi både passere en søppelbøtte og vi kan søke heis. Det er to ting Flex er spesielt ivrig på å søke opp; stolper og heiser. Da øker han farten voldsomt og jeg klarer ikke holde den sterke gutten tilbake og får bare henge på så godt jeg kan.

Vi kom 2 min. før bybanen kjørte frem og vi kunne gå inn. Flex er også blitt svært flink til å søke opp dørene på bybanen. Det er jeg veldig glad for, for de hadde jeg hatt en utfordring med å finne om han ikke hadde hjulpet til. Han går til dørene enten de er åpne eller lukket. Inne på bybanen tar jeg ham i kobbelet og leter opp et ledig sete selv. Det går som regel problemfritt for seg når jeg går inn på bybanen ved Lagunen, siden jeg da er en av de første passasjerene på strekningen. Jeg bruker da markeringsstokken for å kjenne diskret om setet er ledig ved å føre stokken langs sittekantn. Vi fant vår faste plass, på rad nr. 2 sittende mot kjøreretningen. Jeg velger rad nr. 2, for om vi sitter på fremste rad nærmest døren, har Flex en lei tendens til å stikke hodet frem under kanten til kortleseren for å følge med på hva som skjer, men jeg frykter at han en dag da vil bli tråkket på nesen. Jeg sier ordet «under» til Flex med litt iver i stemmen og han kryper flott under setet og mellom føttene mine.

Jeg trodde de nå var ferdig med anleggsarbeidet her i området, etter at vi omtrent har bodd i et arbeidsanlegg i tre eller fire år, men sannelig møtte jeg på en stengt vei. Det sto to store skilt som sperret hele veien. Heldigvis begynner jeg å kjenne området bedre her og visste om en omvei, men at den omveien inneholdt en trapp kom som en overraskelse. Jeg ba Flex om «søk høyre vei» når vi kom på toppen av trappen og Flex gikk til høyre og jeg hørte at vi nærmet oss den veien vi skulle. Flex jobbet fint forbi anleggsmaskinene. Når jeg går i svært bråkete omgivelser er jeg takknemlig for at jeg har hørsel. Jeg synes verden blir fort krevende når jeg mister orienteringen med hørselen pga. trafikk, men desto mer må jeg stole fullt og helt på Flex. Vi kom oss forbi anleggsmaskinene i dag også og Flex fikk en godbit og ros når vi kom inn på den veien jeg hadde tenkt å gå på.

Vi har ikke gått så mange ganger til dyreklinikken og nå vil jeg tro det er nærmere 5 mnd. siden sist. Vi har strevd en del i det området som er krevende pga. mye trafikk og en stor parkeringsplass. Jeg kviet meg litt, men gikk dit med åpent sinn og vi fant veien til dyreklinikkens inngang uten problemer. Det var moro og motiverende for både meg og Flex. Det viser seg da at det kan gå flere måneder mellom vi er på et sted, men bare jeg har kartet i hodet og kan instruere Flex, finner vi frem. Det er sannelig artig å jobbe i team med en førerhund.

På vei hjem stoppet Flex opp og signaliserte at han trengte lufting. Etter å ha snakket med «hundevennen» i en halv times tid, gikk vi videre og litt senere signaliserte han at han hadde behov igjen. Denne gangen måtte han bæsje. Flex signaliserer behov for luftning med å stoppe opp og stille seg skrått mot der det er mulig å lufte. Selvfølgelig får han lufte seg – det er forferdelig å skulle jobbe og være konsentrert når man er nøden. Jeg har en mistanke om at han i blant utnytter det til å få en ekstra sjanse til litt ekstra snusning, men jeg setter begrensninger. Om han skal gjøre noe må han være rask. Det innebar i dag at selen måtte av en gang ekstra, men jeg synes det er god trening både på å være effektiv med å gjøre fra seg og signalisere at han har et behov. Dessuten, få forsterket ovenfor Flex at luftning skal skje uten selen. Flex har hatt et par uhell, men det kan jeg stort sett takke meg selv for som ikke har vært flink nok til å lese hans kroppsspråk.

De siste 1,5 km spurtet vi opp de slake oppoverbakkene. Jeg trenger den treningen jeg kan få for å bygge opp igjen kroppen etter passivitet. Vi måtte passere to damer som gikk ved siden av hverandre og Flex valgte å gå midt mellom de. Kanskje det var der det var best plass? 😉