Flinke Flexen i dag!

(langt innlegg…)

I dag skulle Flex få klippet klørne sine. Det er mellom 1,5-2 km å gå. Siden det var meldt at det kunne bli regn, tok jeg på Flex regndekken, men ikke en dråpe kom og når vi var på vei hjem igjen kom til og med solen. Vi var litt sent ute (som vi pleier å være…) og vi jogget to steder på strekningen. Et sted hadde vi ikke gått før, pga. anleggsarbeid, men jeg hadde en teori om hvordan det måtte se ut – og den stemte. Jeg fulgte et gjerde på høyre side opp en bakke, krysset en bilvei og gikk ned igjen en bakke med gjerdet også på høyre side. Men det jeg derimot ikke hadde forutsett, var et stort område med kun grus. Noen steder var det gress og noen steder var det stein. Heldigvis finnes det mange hjelpsomme mennesker rundt om som tilbyr oss hjelp når de ser at vi strever og hun hjalp oss med å finne veien vi skulle videre på. Vi krysset en dobbelt vei og gikk inn på området til dyreklinikken. Der gikk vi egentlig i bilveien og vi løp mot døren – best som sist for å ikke være i veien for trafikken mest mulig.

Inne på dyreklinikken var det første jeg gjorde å stange hodet i et skilt, men det tok jeg ikke så tungt. Som blind er man vant til slike små uhell. Det var en annen hund i lokalet som Flex først ville hilse på, men jeg ba ham sitte og han fikk ros og en godbit når fokuset ble tatt bort fra den andre hunden. Flex er flink når han skal få klippet klørne sine. Jeg holder ham, men han står helt stille – han til og med logrer. For hver fot får han en godbit. Dyreassistenten sa at klørne til Flex ikke var så lange. Vi har gått mye på asfalt i det siste og det sliper jo ned klørne. Det var 4 uker siden sist nå og dyreassistenten mente at det kunne gå 5 uker til neste kloklipp. Jeg sa at det hørtes ut som om han hadde lange klør og hun sa at på parkett kunne det høres ut som det fordi de sprer tærene for å ikke gli. Kloklippen var unnagjort på 7-8 minutter.

Vi ble fulgt ut av lokalet, for jeg antok at Flex ville være for fokusert på en annen hund like ved utgangen til at selegåingen ville bli vellykket og positiv. Vi Gikk langs parkeringsplassen (hvor det er minst biler) og krysset bilveien og søkte døren inn til et kjøpesenter hvor jeg bl.a. går til frisør og posten. Men vi snudde i døren og når vi kom ut gikk jeg 5-6 skritt mot høyre. Da visste jeg at om vi krysset veien rett frem, ville vi treffe direkte på fortauet. Slike tips innarbeider vi sammen med førerhundinstruktør eller førerhundtrener. Det er lettere for hunden å gå rett frem enn å skrå litt mot høyre og det er lettere for meg å orientere meg. Vi krysset det dobbelte feltet tilbake perfekt og da fikk Flex ros og godbit, for der har vi ofte havnet midt i et 4-feltskryss. Et sted gjorde Flex antydning til å ville luftes og jeg kneppet av selen. Jeg regnet med tissing, men han måtte bæsje. Han fikk tid til å tisse, men det ville han ikke. Litt senere gjorde han tegn igjen til å ville luftes og jeg tenkte at han kanskje ville tisse og kneppet av selen på ny, men igjen måtte han bæsje.

Jeg forberedte meg på grusen, og jeg synes den var langt unna. Jeg ble stoppet av en mann. «Du går midt i bilveien» sa han. Jeg ble forundret, for til venstre for meg suste biler i begge retninger. Mulig de hadde laget en ekstra vei i forbindelse med anleggsarbeidet. Han sa at om jeg gikk 1 m. til høyre, var jeg på fortauet. Det viste seg at vi hadde gått forbi grusen og det stedet hvor min teori stemte og var på god vei hjem. Han sa at veien ble lite brukt. I «krysset» vårt gikk Flex til venstre og vi havnet i undergangen ned mot bybanen, men vi snudde og søkte venstre vei. Da var det strake veien hjem. Et kjennetegn vi har for å vite at jeg er med vår oppkjørsel, er en trekant med busker og kratt, hvor jeg ofte lufter ham, og ved spissen av trekanten får han ofte en godbit, for rett til høyre da er vår oppkjørsel.

Flex ville opp, men vi fortsatte rett frem for å gå på butikken. Han ville gjerne til postkassen, men det fikk vente til hjemturen. Inne på butikken tok Flex retning mot ferskvarene av boller og skolebrød, men vi snudde og søkte vei mellom riktige hyller. Når han fant veien mellom de riktige hyllene fikk han en godbit. Vi har jobbet mye med det og gjort mye feil, men nå kan Flex endelig veien til kassene selv. I det jeg stilte meg i kø for å få hjelp, kom en butikkansatt bak meg og spurte om jeg trengte hjelp Jeg ba om noen få varer og tok de i en pose. Posen hang jeg på håndleddet mitt mens markeringsstokken var i høyre hånd. Det gikk fint. Postkassen var tom både for post og godbit.

Selv om det var opphold, var det fuktig på bakken og Flex var våt og skitten på føttene og magen og ble tørket. Dekkenet var skittent der brystkassen var blitt beskyttet og ble hengt til tørk. Bukreima var også blitt ganske skitten og ble tørket av.

Flex til sentrum igjen

I dag skulle Flex og jeg til sentrum igjen. Veien til bybanen gikk fint. Det er et «kryss» hvor vi kan fortsette rett frem eller gå til høyre. Det er ingen spisse hjørner, så i dag sa jeg «søk høyre vei». Når vi ikke skal ned den veien, sier jeg «retning» Samme når vi kommer opp til krysset, sier jeg enten «høyre» eller «venstre».

I dag var det ingen talende annonsering på bybanen. Jeg henvente meg til noen passasjerer bak, men det viste seg at jeg henvente meg til en billettkontrollør 😉 Hun ordnet slik at kondoktøren skulle si over anlegget når vi var der jeg skulle av.

Vi gikk fint i byen i dag. Riktignok ville Flex innom et bakeri, det luktet nok godt der, men vi kom oss forbi når jeg sa «finn vei». Et sted skal vi egentlig krysse over en stor åpen plass, men Flex velger å gå langs den venstre kanten av denne åpne plassen. Det gjør ingenting, for vi kommer dit vi skal. Jeg tror dette kommer av førerhundopplæringen hans med å skulle følge veikanten på landevei. Når vi går tilbake følger han ikke kanten, men da er den på høyre side og ingen landevei. Ved fysioterapeuten går Flex litt ekstra raskt fordi han vet det er en godbit der. I dag overrasket vi en dame. Vi ble stående å snakke litt. Siden jeg hadde god tid, tok jeg selen av Flex og damen fikk hilse på ham. Hun hadde to goldentisper selv. Vi tok på selen igjen og Flex var fokusert på jobben igjen. Det er imponerende å se hvor raskt han skifter mellom å være vanlig hund og å vvære en førerhund på jobb. Resten av veien gikk knirkefritt. Flex var flink til å stoppe for kanter, noe han i blant kan slurve litt på. Det kan være vanskelig å gjenta kantene også i byen når det er mye trafikk.

På vei hjem fikk jeg assistenten til å hente oss.

Brevene flyr av sted!

I dag gikk vi på butikken og i det vi hadde svingt inn blant hyllene ble vi møtt av en ansatt som plasserte varer i en hylle. Han hjalp meg med å finne det jeg skulle ha. Når vi skulle ut av butikken tok både Flex og jeg feil retning og havnet inn i butikken igjen, men vi ble ledet ut og fikk anvist retning. Flex fikk en godbit på utsiden av butikkdøren. På vei hjem var Flex ivrig på å snuse langs kanten før vi krysset hovedveien, men snusingen ga seg når jeg sa «søk stolpe». Han fant den riktige stolpen. Jeg synes han går litt sakte over veien og jeg forsøker å oppmuntre ham til å gå raskere. Denne gangen gikk det, både til og fra butikken.

Vi skulle hente posten og der var det 4-5 brev. Jeg har en liten markeringsstokk i høyre og selen til Flex i venstre. Det var litt vind i dag og først fløy ett brev av sted. Det fant jeg igjen ved en ren tilfeldighet. Jeg skulle gå videre og da fløy to brev av sted og de fant jeg ikke igjen… En snill dame oppfattet problemet mitt og kom for å hjelpe. Jeg brettet sammen stokken og holdt godt på brevene…

Nå har jeg gått 2 1/2 år med markeringsstokk. Med de to andre hundene gikk jeg uten. Jeg merker hvor usikker jeg blir straks jeg går uten markeringsstokken. Jeg føler meg dessuten mindre blind med markeringsstokk. Om jeg skulle finne stolpen, måtte jeg famle med armen mens nå finner jeg den straks med stokken. Jeg slipper å kjenne etter kanter med ene foten, for det gjør jeg med stokken. Når jeg hører vi nærmer oss noen mennesker, setter jeg stokken på skrå og litt frem fremfor meg slik at om jeg skulle gå på de, blir ikke krasjet like stort. Listen kunne vært lang… Mange ville si at det er en ulempe å ikke ha en hånd fri, men selv løser jeg det med enten å ha en stor veske eller sekk.

Fordeler og ulemper med hund

En forskjell jeg merker som førerhundbruker fra å være stokkbruker, er at folk bare gir meg retningen på hvor jeg skal gå og deretter går jeg og Flex i anvist retning. Når jeg har gått med stokk har folk villet følge meg her og der. Det skyldes kanskje et syn på at en førerhund gjør en bedre jobb og er flinkere til å orientere seg enn en stokkbruker? Nå har jeg ikke vært stokkbruker siden våren 2001 og jeg synes orienteringen er mye enklere med førerhund. Jeg føler meg tryggere. Jeg går raskere og mer sikkert. Flex blir nok ikke min siste førerhund 🙂 Men det skal sies, det ligger arbeid bak at jeg og Flex finner frem i byen. Først og fremst må jeg vite hvor vi skal gå og deretter må jeg gi de riktige kommandoene til hunden. Noen ganger roter vi oss bort.Det tar ikke lang tid å bli bortskjemt.

Men jeg ser også ulempene. Hunden trenger lufting, mat, tur i skogen, jevnlig kloklipping og den kan bli syk. Jeg må tenke på hvor jeg setter en tallerken med kyllingfilet, brød eller kaker… Flex gjør heldigvis ikke det, men min første hund hadde det med å stikke av til stadighet.

Flex på tur i sentrum

I dag skulle Flex og jeg til sentrum Siden det regnet, og jeg ikke ønsker å komme med en kliss våt luktende labrador, tok jeg på ham regndekken. Jeg kjøpte det til min første hund som var omtrent på størrelse med Flex, men litt kortere i ryggen. Den er brukbar til Flex. Jeg lar være å ta båndet rundt haleroten – det tror jeg ikke han i og for seg hadde likt uansett. Etter at han var luftet, kom selen på, men vi gikk feil. Bilveien var for langt unna og det gikk svakt oppover. Jeg gikk tilbake og ba Flex søke venstre vei, men han ville til utgangspunktet Etter tre forsøk brukte jeg markeringsstokken og fulgte selv kanten forbi innkjørselen til borettslaget. Vi hadde rotet bort 10 minutter. Vi jogget deler av strekningen, men rakk akkurat ikke den bybanen vi pleier å ta.

Jeg pleier å sitte med ryggen fra kjøreretningen, men nå satt jeg riktig vei. Jeg ble usikker på hvordan jeg da skulle gå for å krysse riktig vei. Det er to trafikkerte veier på hver side av bybaneperrongen og begge sider har et tre som Flex bruker som kjennetegn. Jeg ringte samboeren min og fikk forklaring. Vi gikk en perfekt rute i dag uten feil! Flex var litt ekstra snusete og det antar jeg skyltes at han ikke fikk frokost i dag. Jeg ville ikke gi ham det etter to oppkastrunder på morgenen. Jeg fikk av han dekkenet og tørket av ham labber og mage.

Veien hjem gikk stort sett fint. Vi holdt på å ta feil retning et sted vi krysser over og må ta litt til venstre for å komme rundt hushjørnet. Om jeg ikke er bevisst, er det lett å ta feil retning, men i dag blåste det så mye i den retningen, så det var bare å gå mot vinden. Et sted kom det et forferdelig bråkeri. Jeg vet ikke hva det var, men det hørtes ut som en hel haug av handlevogner som ble trillet. Jeg ble litt usikker på retningen og Flex snudde seg. En mann kom bort og sa at «jeg tar fra hunden din noe han ikke skal spise» – jeg vet ikke hva det var… Jeg spurte om retningen til bybanen og vi kom oss til perrongen.

Det jeg synes er pinlig på bybanen, er om jeg spør noen om de ser et ledig sete, reiser de seg opp og gir sitt eget sete. Det er jo ikke det jeg ønsker, selv om de gjør det av ren forståelse og hjelpsomhet.

Oppkast

Flex fikk løpe løs i skogen i går. Assistenten min har med sin hund på ett år og Flex og Lucas har blitt perlevenner både i skogen og her i leiligheten. I skogen kan de løpe ved siden av hverandre med den samme pinnen i munnen. Flex forsøker å dra med seg en stokk han så vidt klarer å bevege. Flex hopper i gjørmen, men Lucas er litt mer renslig av seg.

Men Flex glemmer at han er et kjøttspisende dyr og forsyner seg grovt av gress, mose, kvister og hva som ellers han måtte få tak i. Ofte ender det da opp med oppkast tirsdag og fredag morgen. Nå er det faktisk flere uker siden sist, men hva gjør man som blind når man har tørket opp det meste, men trenger mer papir og skal finne tilbake til oppkaststedet? Jeg ba Flex sette seg, ba ham bli og ut fra hvor han satt visste jeg hvor jeg skulle tørke opp resten 🙂

Møte med annen hund under kveldslufting

Under kveldsluftingen i dag kom det en annen hund som gikk fot. Den var veldig flink. Jeg ble oppmerksom på de fordi jeg hørte eieren snakke til hunden. Jeg fikk oppmerksomheten til Flex og han fikk en godbit. Når han hadde fult fokus på den andre hunden, ba jeg Flex om å sitte og jeg fikk på nytt oppmerksomheten på meg. Flex fikk på nytt mye ros, litt klapp og til slutt en godbit. Vi skulle egentlig lufte samme vei som hunden, men det var en dårlig plan. Vi snudde og Flex fikk snuse i en veikant som ikke egnet seg for toalettbesøk, men etter hvert snudde vi og gikk tilbake og gutten fikk gjort fra seg – og sparke bakut.

Royal Canin eller Eukanuba

Når jeg fikk Flex i mai 2014, gikk han på Royal Canin, men siden han da veide 36 kg og burde ned noen kilo, fikk jeg fra førerhundskolen en sekk med Eukanuba Light. Det var bokstavlig talt et «drittfôr». Mye fyll med lite næring. Han hadde ekstremt mye avføring. Jeg gikk over på Royal Canin igjen og reduserte mengden fôr. Gradvis gikk han ned, men han gikk ned for mye. For et halvt år siden veide han kun 28 kg og jeg økte mengden fôr og nå veier han 30 kg. Det sier veterinæren at er en passelig vekt for ham.

Han har røytet jevnt hele tiden mens jeg har hatt ham. Jeg valgte å bytte til Eukanuba (ikke ligt-fôret) og nå har han gått på det i tre uker. Han røyter betraktelig mindre. Fôret er dyrere både i kroner og sekken har 3 kg mindre volum, men Flexen skal ha det beste for seg og sitt.

Litt om Flex

Flex vokste opp sammen med sin mor, Thea. Han har trolig blitt litt påvirket av henne opp igjennom det første året. Jeg vet at fôrvertene hans leser denne bloggen og jeg vil si noen fine ord om de og det arbeidet de har lagt ned i ham og hvordan han er her hjemme hos meg:

Flex tigger ikke og han vet at når vi spiser f.eks. i stuen, skal han ligge på plassen sin. Når han ser at vi er ferdige med å spise, kommer han bort for å «ta del i flokken».

Flex er den roligste og minst krevende hunden jeg har hatt. Han ligger gjerne i sengen sin, gjerne med føttne oppetter veggen eller med hodet og forlabber hengende ut av biabeden. I sengen sin har han en barnedyne. Denne tror jeg han liker å ligge på, men i blant sparker han den fra seg. Noen ganger sutter han på dynen.

Han har en aktivitetsterning han får 1 dl av fôret sitt i. Jeg ser jo ikke hvor aktivitetsterningen er og når jeg spør ham «hen er terningen» finner han den. Dette gjør han svært ivrig. Han har blitt en mester på å tømme den og gjør det i løpet av 10-15 minutter.

Flex hopper ikke opp på andre mennesker. Dette synes jeg er bra! Han slikker ikke andre i ansiktet. Jeg har lært han at når det ringer på døren, skal han gå i sengen sin og bli der til jeg sier «vær så god». Dette er veldig praktisk. Tidligere hunder har villet hilse på besøket helst før meg, og det har jeg ikke synes har vært greit. Eneste jeg har å bemerke er at han bjeffer når det ringer på døren. Jeg og samboeren min trener aktivt på dette med at han alltid ringer på døren når han kommer, men foreløpig har bjeffer han. Jeg har vurdert sitronhalsbånd, men hittil gir jeg ham godbit og ros de gangene han er stille.

Flex stikker svært sjelden av. Vi kan ha utgangsdøren åpen, men Flex holder seg inne. Med de andre hundene mine måtte jeg koble de i et langt bånd. Det lengste Flex har gått unna døren, er bort til boden til husverten. Når han løper løs i skogen, er han ekstremt flink på innkalling. En gang stakk han av hos lillesøsteren til min samboer, og når jeg da ropte «Flexi, kom!», kom han straks løpende gjennom en hekk.

Vel, dette ble litt generelt om Flex, men nå er det så lenge siden jeg blogget at det kan være fint med en oppsummering.

Flex på vei til og fra kjøpesenter

I dag skulle Flex og jeg møte samboeren min for å spise middag på en kafé. Som vanlig luftet jeg ham og da sto han stille i noen sekunder og så på en annen hund. Jeg fikk oppmerksomheten hans og fikk ham til meg. Roset han hele tiden, fikk noen godbiter og mer ros. I det jeg hadde kneppet på han selen, kom enda en hund, gneldrene denne gangen slik at jeg visste hvor den var, men da var Flex flink og gikk i selen med en gang med noen lange blikk mot den andre hunden, men likevel konsentrert i jobben. Jeg og min samboer skulle møtes ved bybanen, men han så meg ikke og gikk ned på bussperrongen. Han ringte og jeg sa at jeg kom ned. Da hadde Flex og jeg gått et stykke inn på perrongen og jeg måtte finne overgangen tilbake. Jeg gikk bevisst for langt, snudde og jeg ba Flex søke stolpe, men han gjorde ikke tegn til å søke stolpe. Da ringte jeg samboeren som kom for å finne oss og det viste seg at hadde vi gått 3 m. lenger frem, hadde vi kommet til riktig stolpe…

Inne på kjøpesenteret øvde vi på treningen «følg på». Da skal Flex følge etter min samboer. Det var Flex flink til. Det skal tillegges at det ikke var mange folk på kjøpesenteret – det hadde vert verre på en lørdags formiddag. Inne på senteret, ved en hobbybutikk, så Flex en liten figur som kunne ligne en hund som han ville snuse på 🙂 På kafeen oppførte han seg eksemplarisk. Han er flink slik. Han ligger under bordet helt stille. Ingen tigging – han har aldri fått mat ved bordet hverken av meg eller fôrvertene, så det vet han ikke hva er.

Jeg skulle gå hjem mens samboeren min skulle kjøpe litt matvarer. På vei hjem møtte vi også en hund, men denne gangen pep bare Flex uten å dra i selen eller ville bort. Jeg håper vi nå er på vei mot en positiv utvikling når det kommer til interessen for andre hunder.
Plutselig dro Flex igjen og jeg fikk ham til å sitte, for jeg trodde vi møtte en annen hund, men han var interessert i veigrøften. Vi begynte å gå igjen og han ville fremdeles i veigrøften. Mulig han så et dyr?

Når vi f.eks. har vært i byen og kommer hjem fra bybanen, er Flex flink til å vise at han har behov for luftning. Da stiller han seg på skrå mot der det er mulig å lufte seg. Han finner med andre ord egnede steder selv. Noen ganger forsøker han å lufte seg både her og der, men han får ikke viljen sin alltid, bortsett fra når jeg vet han har diaré. Han har hatt litt halvveis diaré i går og i dag, men det pleier han å få når han har vært på tur i skogen – han tror han er en sau på beite…

Flex på godt og vondt

Når jeg lufter Flex, bruker jeg et langt kobbel istedenfor flexiline. Flex er en sterk kar og jeg er ikke av de største «jentene», så han dro meg over endes når han så en annen hund og løp mot hunden. Én gang gikk det galt og jeg måtte til manuellterapeut for å rette på «skadene». Jeg ble anbefalt av en førerhundtrener å kutte ut flexilinen og heller bruke et langt kobbel. Jeg fant et langt kobbel jeg likte godt på en dyrebutikk til 900 kr., og det var et dyrt kobbel, men jeg visste jeg ville angre om jeg ikke kjøpte det. Det må sies at det er svært god kvalitet på kobbelet. Når jeg hører at det kommer en annen hund, får Flex til meg og gir ham oppmerksomhet, ros og godbit for å gjøre meg selv mer attraktiv enn andre hunder. Når jeg ikke ser den andre hunden rykker han til og drar voldsomt i kobbelet for å hilse på andre hunder og jeg må bruke alle mine krefter og kroppsvekt for å holde ham igjen. Men nå tror jeg at jeg har funnet «forvarselet». Flex står hellt stille i noen sekunder før han bykser til.

Flex er en fantastisk hund på de fleste områder. Vi kan ha utgangsdøren oppe og han går ikke ut. Han tigger ikke. Han opper ikke. Han er flink i sele. Han har god hverdagslydighet. Han er en veldig rolig hund. Eneste er andre hunder, men man må ikke glemme at selv en førerhund er en hund. Det kan være at Flex er annerledes ovenfor andre hunder sammen med en seende som også ser hunden, men Flex har nok funnet ut hvilke situasjoner han kan utnytte.

Og, nei, han har funnet på sitt. Jeg hadde glemt å sette på lokket til en nugattiboks på stuebordet, og der lå flex med nugattiboksen renslikket og tom… Heldigvis er det ikke sjokolade det er mest av i nugatti, og jeg regnet med det ville gå bra, og det gjorde det. En annen gang hadde jeg baket en gulrotkake og smurt ostekremglasur på den. Jeg og assistenten min gikk på handletur og når vi kom hjem igjen var halve kaken spist opp… I «blindemiljøet» er det mange historier om førerhunder som har funnet på det ene og det andre… 🙂

Flex får snacks

Flex kan ikke få hva som helst til snacks. Griseører, harde beind o.l. bare sutter han på til det blir en grisete masse. Jeg har funnet ut at dentasticks, tørrfisk og ulike haler er noe som passer for ham. I dag fikk han en hale. I dag satte han seg perfekt på fot med en gang og han fikk selvsagt ros og halen. Når han har fått snackset i munnen, «jogger» han inn i stuen og legger seg på plassen sin. Gode saker må nytes andre steder enn i sengen!

Flex på butikktur

Etter morgenluftningen gikk jeg og Flex en liten tur til butikken for å handle inn noen varer til dagens middag. Ved den lille avkjørselen stoppet han for kanten istedenfor å gå litt til høyre der de hvite stripene var. Jeg tok ham tilbake tre ganger, men vi lykkes ikke. Siste gang gikk jeg mot høyre der stripene er og roste ham. Nå begynner han å bli kjent på butikken og vet hvor vi skal for å komme til kassen. Jeg går dit for å be om hjelp til å handle. Det var omtrent ingen kunder i butikken, kun en eldre mann som sa «å, så fin og flink en bisk». Jeg bare smilte til ham og gikk forbi.

På vei hjem tok vi helt om og trente på overgangen igjen. Flex gikk feil, men på forsøk nr. 2 klarte han det og fikk ros og godbit. Vi forsøkte enda en gang og han klarte det!

Når det kommer til butikker og få hjelp, har jeg en litt artig hendelse å fortelle om som skjedde for noen uker siden. Jeg stilte meg i kø for å få hjelp, men jeg la etter hvert merke til at de andre kundene kom forbi meg i køen. Det er mulig jeg sto litt til venstre. Jeg gjorde meg til kjenne med å si «unnskyld» og kassedamen hjalp meg. Jeg spurte om hun ikke hadde sett meg. «Jeg trodde du så på avisene og bladene…» Jeg måtte smile – en blind med førerhund står og ser på blader og aviser!

Flex på butikken

I dag skulle jeg ha et par varer på butikken. Det er ikke lange veien. Vi må krysse to veier. En sidevei og en hovedvei som er lysregulert. I dag forsøkte Flex seg på en snarvei over sideveien. Han gikk ned kanten og til venstre for de hvite stripene. Jeg tok ham tilbake og noen meter inn på fortauet og s nudde. Jeg sa «passe på» og gutten stoppet riktig. Da kom det en godbit frem fra lommen. Vi krysset og søkte opp stolpe og over parkeringsplassen. Den er ikke så stor, men det er mange biler å gå rundt og som kjører, men Flex er trygg på å skulle gå til døren, for der får han i blant en godbit, men ingen i dag. Jeg går til kassen og ber om hjelp til å finne varene, og vi må gå til venstre først, hvis ikke kommer vi til en hylle i snutehøyde med vinerbrød, skoleboller osv. og i dag gikk han riktig og en godbit ble trillet frem. Det er ikke store butikken og vi blir stort sett gjenkjent og i dag kom det en butikkansatt før vi kom til kassen. Jeg ba Flex følge henne når hun skulle gå fremfor oss til kassen for å betale og det er han flink til. I butikken får jeg god service med at de til og med pakker varene i sekken for meg.

På vei hjem, gikk han til riktig stolpe hvor jeg kan aktivere overgangen, for tidligere har han stoppet ved den første stolpen. Vi sjekket posten, men der var det ikke annet enn en godbit. Jeg har lært han ordet «hjem» og da vet han at vi skal opp i oppkjørselen vår. Utrolig hva en labrador gjør for en godbit…

På vei hjem fra fysioterapeuten

Jeg var ferdig hos fysioterapeuten og vi skulle begi oss på veien hjemover. Det gikk for en gangs skyld fint. Vi har ofte strevet på vei hjem. Jeg tror vi sakte skjener inn en vei til høyre slik at jeg ikke merker det. I dag kom det en utfordring; en annen hund. Når Flex begynte å dra i selen, ba jeg ham sitte. Jeg fikk oppmerksomheten hans mens den andre hunden sto og gneldret. Vi forsøkte oss på nytt og Flex pep litt (det kan kjennes gjennom selen) og når han igjen begynte å dra, måtte han sitte igjen med fokus på meg. Etter hvert forsvant hunden. Kanskje eieren dro tilfeldig eller tok hintet om at det var en førerhund i tjeneste. Et sted stoppet Flex. Jeg sa «finn vei» og han sto stille. Jeg hørte noe «babling» og det viste seg at vi hilset på en tigger… Flex gikk til høyre for ham og vi fant den høyre perrongen. En ung dame kom bort og sa at det sto en bybane på andre siden som skulle gå om 5 minutter. Hun var snill og fulgte meg over til perrongen. Jeg kan trolig veien til motsatt perrong selv, men jeg kan ikke høre at det står en bybane der. Jeg kan kun høre at det står en bybane på den perrongen jeg står ved, om det ikke kommer inn en bybane mens jeg venter.

På bybanen kom vi inn i slutten av vognen og jeg gikk mot midten. Da tar jeg Flex i kobbel og bruker markeringsstokken til å kjenne hvilke seter som det er plass til. Jeg fant et sete hvor det ytre var ledig, men mannen ville flytte seg. «Jeg vil ikke ha hunden i fanget» var begrunnelsen.