Pent vær i Bergen

Bilde: Larissa ligger i solskinnet

Når vi kom tilbake til Bergen i dag, kom vi til et nydelig vær. Solen varmet fra nogenlunde skyfri himmel og vi kunna ha døren åpen. Jeg koblet på Larissa et langt bånd slik at hun kan gå ut og inn som hun selv ønsker uten at jeg trenger å følge med henne hele tiden. Hun la seg til på asfalten rett utenfor døren. Hun synes nok det er litt mer spennende å ligge ute enn å ligge inne i gangen. Lukter, lyder og ting som skjer. Vi vurderte å ta frem grillen i dag, men valgte av praktiske årsaker å vente et par dager. Det er godt å vite at våren har kommet til Bergen, at vi går mot lysere tider og ikke minst at det blir varmere i været.

På landsmøte i helgen

På fredag tok Larissa og jeg fly til Gardermoen. Ved innsjekking ordnet jeg det slik at vi fikk sitte på 4. rad ved vinduet, ikke på første rad. I det jeg gikk inn på flyet, sa en av flyvertinnene at: «Du som har førerhund må sitte på første rad». Jeg trakk pusten og kom med den vanlige reglen min om at det faktisk, selv om det ikke så slik ut, var bedre plass på andre rad eller lenger bak. Dette trodde ikke flyvertinnen på og fremholdt at det var best plass på første rad. «Jeg har flydd med førerhund veldig mange ganger og jeg liker best å sitte på andre rad eller lenger bak». Da resignerte flyvertinnen og sukket nærmest: «Du får gjøre som du vil». Jeg takket for det og vi satte oss til rette. Flyturen gikk fint og Larissa lå pent under hele turen. På Gardermoen møtte hun førerhundkollega Indie, men hun måtte finne seg i å ikke hilse. Hun roet seg ganske fort når hun forsto at det ikke var tillat enda.

Larissa og jeg dro til Hurdalsenteret. Der har vi vært på et landsmøte i Norges Blindeforbunds Ungdom. Larissa har måttet ligge mye stille mens jeg har sittet i møter og referert. I pausene har Larissa løpt og lekt med førerhundkollega Molly (6 år), Otilie (6 år) og Indie (3 år). Ved et tilfelle angrep Indie og Molly hverandre, og det var tydelig at dette var mer alvorlig enn uskyldig lek. De som så, så på kroppsspråket til Molly at hun ikke likte Indie noe større. Larissa var flink til å ligge stille lenge av gangen. Jeg hadde med et liggeunderlag til henne, men hun foretrakk å ligge rett på gulvet. Jeg tror at Larissa både er mer varmblodig og har en noe tykkere pels enn det Oda hadde. Larissa går ofte ut av sengen sin i løpet av en natt og legger seg på gulvet og det samme gjør hun ofte med plassen sin i stua når vi er der.

I dag var møtet slutt og vi tok fly til Bergen igjen. Det gikk uproblematisk både ved innsjekking og ved ombordstigning. Mannen som sjekket oss inn måtte ta en telefon for å høre hvor denne førerhunden skulle ligge. Det kunne han spurt meg om… 🙂

Møte med hund

Jeg gikk for å lufte Larissa etter middag. Da møtte vi på ei jente med en hannhund på 9 mnd. Han hadde litt kroppen til en rev og hadde ganske lange og tynne hår. Han var litt rødbrun. Tror hun sa det var en Toller (eller hvordan det staves). De hilste kontrollert på hverandre og lekte litt, men litt innviklinger av bånd ble det jo. Det kom også ei tredje dame med sin hund, men hun ville gå fortest mulig forbi.

En drøm

I natt hadde jeg en komisk drøm. Jeg satt i hjørnet av en inngjerdet hage mens Larissa løp løs og lekte med en annen førerhund. Plutselig kommer det dalende ned et helikopter og ut kommer lederen av Veiviseren sammen med kone. Lederen ble ganske irritert når Larissa løp løs og jeg forsøkte å kalle henne inn, men hun nektet å komme. Jeg forsøkte alle mulig måter som finnes å kalle inn en hund på, men nei, hun kom ikke.

Hehe, at det er mulig å blande sammen noe så vilt…

Busstur tilbake til Bergen

I dag var Larissa på en6 timers lang busstur. Hun var flink til å ligge stille. På ei fergje gikk vi ut av bussen og opp til kafeteriaen. Larissa gikk litt nølende opp trappen. Det var en smal, bratt springmetalltrapp. Hun fikk ros hele veien. Jeg tror aldri vi hadde fått henne til å gå ned denne bratte trappen, så vi fant en annen trapp. Den andre trappen var også bratt, men det var i det minste ikke noen sprinkeltrapp. Hun er fremdeles litt nølende opp busstrappene og hun tar gjerne hele trappen i ett hopp. Bussjåføren måtte smile av oss når vi skulle inn igjen på fergja. Jeg forsøkte å få henne foran meg, men hun ville ikke. Da gikk jeg først og hun kom etter meg. Hun gikk et lite stykke baklengs i midtgangen før hun fant ut at det var best å snu seg. Dette er vel noe hun finner mer og mer ut av gjennom erfaring.

Vel fremme på bystasjonen gikk vi til ei gate i nærheten og bestilte drosje direkte dit. Det er ofte lettere å få en drosje til å komme til en spesiell gate enn å stå i en lang kø med få drosjer der bussen stopper. Larissa begynte igjen å gå med snuten nedi bakken, men jeg ga henne et lite napp i kobbelet og hun sluttet med det. Hun var litt nølende opp ei trapp, men det var egentlig ikke så rart, for noen steder lå det klumpevis med snø&is hvor solen ikke kom til. Hun var flink til å følge etter i sele, men hun går ofte litt sine egne veier, akkurat like mye slik at jeg frykter vi skal til å krasje med folk, men det går som regel greit..

Tilbake til Larissa igjen

Det var godt å se Larissa igjen og hun virket glad for at jeg endelig var tilbake. Hun gikk rundt og rundt seg selv og kunne nesten ikke komme nærme nok. Hun har ikke ligget mer i sofaen de siste dagene. Når hun en gang snek seg oppi, ble mor i huset ordentlig morsk og hun hoppet slukøret ned fra sofaen med hengende hode. Etter det har hun ikke prøvd seg flere ganger. I morgen venter det en lang busstur på henne tilbake til Bergen.

Tilstandsrapport fra Larissa

Fikk en liten tilstandsrapport fra Larissa. Hun har det bra. Hun er ute på flere turer hver dag, spiser og sover. Hun har enda ikke gitt opp sofatilværelsen og har prøvd seg flere ganger. Jeg håper dette er uttrykk for å teste grenser hos nye mennesker og ikke en ny uvane… I morgen får jeg se henne igjen, og om hun forsøker seg opp i sofaen, blir jeg virkelig sint. Slikt skal jeg ikke ha noe av. Det har vært gøy på The Gathering, men jeg har savnet Larissa og tenkt mye på henne. Dette er faktisk første gang vi er borte fra hverandre over så lang tid.

Larissa på påskeferie

Bilde: Oversiktsbilde fra Vikingskipet

Nå i påsken er jeg på verdens nest største dataparty, The Gathering (TG), i Vikingskipet på Hamar. Larissa er hos min samboers familie i Vest-Telemark. Der blir hun godt tatt vare på og får mye turer ut. I går gikk hun på ski med søsteren i huset, og i en nedoverbakke fikk Larissa stor fart, litt for stor fart for søsteren, slik at det endte med fall, men ingen skader. I dag gikk hele familien på ski og hun gikk i sele med far i huset. Etter hvert begynte hun å se litt sliten ut og de gikk hjem.

I natt lå hun og sov i stua. I løpet av naten kom hun inn på soverommet, men far i huset fulgte henne tilbake. Når de sto opp om morgenen, lå hun oppi sofaen! Hun fikk et strengt «nei» og ble beordret ned. I dag, når de kom hjem etter skituren, hoppet hun opp i sofaen en gang til, men fikk umiddelbart høre at det ikke var akseptabelt. Hun har aldri forsøkt å hoppe opp i møbler sammen med meg. Jeg har et svakt minne om at hun hoppet opp i fotenden av sengen min en natt, men at jeg fikk dyttet henne ned. Men, utenom det har hun aldri forsøkt seg. Jeg håper ikke det blir et nytt problem for oss fremover. Jeg tenker at hvis hun skal sove i stua i natt også, kan det være lurt å legge noe oppi sofaen, f.eks. et par stekeplater eller bøker, for å ikke friste skjebnen. Noen som har tips å dele for at hunden ikke skal opp i møbler? Jeg har aldri hatt det prblemet før. Oda forsøkte seg aldri på å hoppe opp i stoler eller sofaer.

Men Larissa har det i hvert fall bra og blir godt tatt vare på. Det er det viktigste.

Rundkjøringer og bybaner

Jeg er medlem på en epostliste for førerhundbinteresserte (for å melde seg på: foererhunden-subscribe@yoahoogroup.com og der diskuterer de fotgjengerfelter i rundkjøringer og trikker og særlig bybanen i Bergen. I Telemark har de begynt å fjerne fotgjengerfeltene i rundkjøringer pga. at man istedenfor skal få blikkontakt med bilsjåføren før man krysser. I Bergen skal bybanen snart begynne å trille, og der skal den ha samme forkjørsrett som i Oslo, nemlig at bybanen ikke har vikeplikt for noen. Trikken i Oslo bråker relativt mye, men det hevdes at bybanen i Bergen er nokså stillegående. Dette fører til problemer for synshemmede. Hvem har ansvaret om en synshemmet blir påkjørt av bybanen? Og hvem har ansvaret i en rundkjøring hvor man skal få blikkontakt med sjåfør før man krysser? I sistnevnte er jo loven klar, det er som regel uansett sjåførs feil om noen blir påkjørt, men hva med bybanen? Noen på e-postlista foreslo å bruke stokk i tillegg til hund og sette den ut i bilbanen før man krysser. Personlig liker jeg å ha en hånd ledig når jeg går med hund, i tilfelle det skulle skje noe. Jeg pleier, der det er mye trafikk og jeg ikke har full kontroll, å ta armen skrått ut i den retningen jeg skal krysse for å gi et lite signal.

Ut på ski!

Bilde: Larissa ligger i kofferten
På lørdag kveld, når når jeg pakket til påskeferien,, la Larissa seg igjen oppi kofferten. Jeg fikk henne nølende til å gå ut av slik at jeg kunne få lagt klær og annet ned i kofferten. Når jeg var ferdig med det meste, gikk hun og la seg oppi kofferten igjen, oppå alle klær og alt. Jeg kunne ikke annet enn å le av henne… 🙂 Jeg tror vi klarte å huske alt. I påsken skal Larisa være hos familien til min samboer mens vi er på dataparty i Vikingskipet på Hamar. Å være på dattaparty med mer enn 5.000 mennesker, datamaskiner og høy musikk, hadde ikke vært en god opplevelse for Larisa… I Vest-Telemark kommer hun til å trives. Hun begynner å kjenne folkene og vimser rundt i huset som om hun skulle bodd her lenge.

Bilde
Hun vet hvem som liger å gå tur med henne. Søsteren i huset er ei sportsjente og to ganger allerede har hun og Larissa vært ute og løpt på ski. Her kommer selen, som jeg kjøpte, godt med. Det er ikke så mye snø her som det pleier, men det er nok til å gå på ski. Det var godt jeg tok med potesalve og skaresokker. Skaresokkene har allerede vært på en gang. Hun virket ikke helt tilfreds med sokker på føttene, men hun aksepterte det. På begynnelsen forstod hun ikke hvordan hun skulle løpe når medløperen går på ski, men etter litt virket det som om hun forsto litt mer.

Lang busstur

I dag ventet det en lang busstur på Larissa. Til sammen varte den i 6 timer. Jeg hadde med liggeunderlaget hennes slik at hun lå litt stødigere i alle svingene. Vi kunne ikke annet enn å smile av henne, for hun visste veldig tydelig hvor hun skulle ligge. Samboeren min gikk først inn i bussen og fant to ledige seter og la liggeunderlaget til rette på gulvet med setene. Når vi kom etterpå, hoppet hun inn til siden og på liggeunderlaget sitt. Slik gjorde aldri Oda. Oda måtte veiledes inn på teppet. Når vi kom frem, ventet det middag til henne, 2 timer senere enn til vanlig og Skomakergryte til oss på 2 bein..

Ut på tur!

I dag var det ut på tur med Larissa, Kira og lille Leo. Trespannet. Larissa er svart. Kira er lys og lille Leo er brun. Larissa koste seg stort og løp og badet. Jeg trente en del på «sitt og bli» og hun var flink. Hun satt når jeg gikk på det meste 10-11 meter fra henne, og hun satt fint til jeg sa «vær så god». Når hun kom opp fra et vann, kom hun med en dø and i kjeften. Anda manglet hode og ett bein. Æsj! Jeg synes Larissa har en dårlig smak… Vi møtte to sure damer og hundene brydde seg ikke om de, men likevel: «Dere vet det er båndtvang?». Der jeg vet at det er masse dyr som ikke bør skremmes, overholder jeg båndtvangen, men etter det jeg vet er førerhunder fritatt fra båndtvang i Bergen kommune. Dette betyr likevel ikke at man kan slippe hundene løs hvor som helst og når som helst, men i en liten skog hvor det ikke kryr av dyr, hvor det er mange som går med hundene sine løse, synes jeg faktisk det kan være et fristed for hunder.

Til butikken

I dag hadde jeg en avtale et kronglete sted hvor vi pleier å ta drosje til. Drosjesjåføren, og flere med henne, har påstått at de har sett Larissa før. Larissa ser nok ganske gjennomsnitlig ut, med unntaket av den hvite flekken hun har på brystet. Vi er kjente og finner frem inne i huset. Gjennom et par dører, bort til heis, ut av heis, bort til en dør, gjennom en gang og søke opp stol. I dag satt det en person i den stolen jeg pleier å sitte i, men Larissa fant en annen stol på andre oppfordring. Hun fikk lov til å hilse på den andre personen når selen var tatt av. Han hadde selv en Schæfer på 9 år.

Litt senere på dagen gikk vi til butikken igjen. Vi fant ingen stolpe på ene siden av gaten i dag, og jeg tror vi krysset litt feil. Når vi svingte ned mot butikken, tror jeg vi hadde gått litt for langt og havnet midt i innkjørselen til butikken. Vi kom oss tilbake litt til høyre og tok opp retning mot døra. Jeg hadde på forhånd bestemt meg at i dag skulle jeg ikke blande meg inn i Larissas veivalg, slik jeg gjorde på lørdag, så sant jeg ikke så at det ble totalt feil, og hun fant frem til butikkdøren. Inne i butikken kunne jeg ikke helt kjenne meg igjen. Plutselig kom vi til et skap, og det var altfor åpent rundt kassene. Jeg spurte han som fant varer for meg om de hadde ommøblert, men det var lenge siden. Det må ha vært jeg som har sovnet på vei inn i butikken 🙂 . Hjem gikk det fint, men litt problemer med kryssing av vei.

I morgen tror jeg at jeg skal ta med meg assistenten min ut på denne korte ruta til butikken, og få litt hjelp til å søke opp stolper, få inn retninger og avstander på nytt. Det er noen måneder siden jeg og Larissa gikk denne veien knirkefritt uten snø. Jeg tror det kan være godt både for Larissa og meg. Jeg vet omtrentlig retningene, men har mistet litt følelse av avstand når snøen har ligget og gjort om på rutene våre. Det har jo vært snø i nesten 4 mnd. nå.

Ut i skogen

I dag skinte solen, fuglene kvitret, bekkene rant og snøen er smeltet de fleste steder. Noen få steder var det litt glatt. Larissa, Kira og lille Leo løp i skogen. Larissa løp mye i dag også, hit og dit og ned i bekkene. Et sted kavet hun veldig for å komme opp igjen, for hun skulle absolutt opp på et isflak. Hun kom seg opp til sist. Vi møtte en Labrador og en Dachs på turen vår. Vi møtte også en pen Bergensfrue som sa på pen dialektet at: «Jeg håper dere har med poser. Hvis jeg ser noen av hundene, så vet jeg ikke hva jeg gjør».

Butikktur

Vi dro på butikken i dag for å handle inn mat for helgen. Det gikk ganske bra, men vi bommet litt på døra. Det var min skyld, for jeg trodde vi gikk for langt til venstre slik at jeg ba henne gå mer til høyre. Vi vimset litt frem og tilbake og fikk hjelp av noen kunder. Vel inne gikk vi til kassen og fikk hjelp til å finne varene. Larissa fant en klrunlgete vei over parkeringsplassen mellom noen biler, men det gikk greit det også. På vei hjem igjen «mistet» jeg nøkkelknippet. Vi snudde i sele og jeg ba henne om «søk apport» – og hun var flink og plukket opp nøkkelknippet mitt. Fikk ros. Vi klarte å gå forbi innkjørselen vår, men jeg merket det og vi snudde. Fikk godbit ved ytterdøra til leiligheten. Alt i alt en bra tur. I dag pøser det ikke så mye ned som i går, heldigvis.