På vei og fra fysioterapi

I dag skulle Flex og jeg til fysioterapeuten. Vi var, som vi ofte er, litt sent ute, og jogget 2/3 av strekningen etter morgenluftningen. Når vi skal ned til bybanen, til høyre gjennom en undergang, vil Flex gjerne fortsette rett frem. Da stopper jeg ham og sier høyre slik at det blir 90 gr. sving. Flex var flink og la seg under setet. I dag fant han steinen på vei til fysioterapeuten og han fikk ros. Jeg sa «finn vei» og han fant en smal passasje mellom et sykkelstativ, men akkurat nok til at vi kunne passere. I dag ville han gjerne inn i en butikk, men vi snudde og gikk ut igjen og gikk viderevidere. I dag var det jeg som var litt sløv og da er det godt å ha en førerhund som arbeider litt av rutine. Han fant selv inngangen til huset med fysioterapiinstituttet. Der er det heldigvis tale i heisen og punktskrift på knappepanelet. På venterommet fikk jeg Flex til å legge seg under stolen min og denne gangen krøllet han seg sammen til en liten ball. Det har jeg ikke sett ham gjøre før når han skal under en stol/sete.

På vei hjem gikk det fint. Vel og merke fant vi ikke den attraktive steinen, men han stoppet for kanten ved veien vi må krysse rett før bybanen. Det sto en bybane der og vi fant en lukket dør. Jeg trykket på knappen for at den skulle åpne seg, men det gjorde den ikke og bybanen begynte å kjøre rett fremfor nesen min. Heldigvis kom det en ny bybane 3 minutter senere. Tidligere har jeg selv funnet ledig sete, men i dag ba jeg Flex søke opp et sete og det gjorde ham. Jeg skal bevisst forsøke å be ham søke opp seter neste gang. Han er jo veldig flink til det på kontorer osv., bortsett fra hos legen der han vil sitte i legens stool… På vei hjem møtte vi to hunder. Det merket jeg på draget til Flex. Jeg ba Flex sitte og etter hvert gikk vi videre. Han dro da også, men roet seg når jeg nippet litt i kobbelet. Det var to en hundeeier som hadde to hunder med seg. Han var en fornuftig hundeeier som sa ifra at han nærmet seg oss med to hunder. Etter å ha luftet igjen, gikk vi hjem.

Udugelige hundeeiere

Jeg var på butikken i dag, og udugelige og idiotiske hundeeiere finnes det dessverre. Rett utenfor butikkdøren sto en dame med en stor hund og Flex og den andre hunden bjeffet mot hverandre. Jeg fikk Flex rolig med at han måtte sette seg. Jeg hørte ingenting og trodde damen med hunden hadde fjernet seg. Jeg ville gå videre, men i det jeg ba Flex reise seg,gikk de i tottene på hverandre igjen. Damen hadde med andre ord bare stått der. Jeg spurte om hun kunne gå litt unna, men flyttet seg ikke. En butikkansatt kom ut og sa at hun måtte gå litt unna. Flex er en relativt stor og sterk hannhund på litt under 35 kg og jeg er ikke så stor, så det kan være litt utfordrende å holde ham, men denne gangen fikk jeg ham mellom beina mine slik at han ikke strupet seg helt. Hvis ikke holder jeg ham fast i halsbåndet, om jeg får tak i det.

Jeg hadde mistet litt retningssans, men folk er heldigvis forståelsesfulle og en dame spurte om hun skulle følge meg over parkeringsplassen. Når jeg var på fortauet, tok jeg Flex i sele og forsøkte å søke opp stolpen, men Flex så nok den andre hunden fremdeles og var ukonsentrert. Selv var jeg nok også litt forvirret i hodet. En mann trykket på knappen og vi krysset veien, men absolutt ikke på de hvite stripene. Etter boken burde vi ha krysset om igjen for å lykkes, men jeg konkluderte at det ikke var det riktige å gjøre der og da. Istedenfor forsøkte vi å legge alt bak oss, vi søkte opp postkassen. Når vi nærmet oss oppkjørselen, sa jeg som vanlig «skal vi hjem» og vi jogger opp bakken til huset og bort til døren. Dagens lille trim!

Flex skal feire jul hos fôrvertene

På mandag (21.) skulle jeg på jobb på Østlandet. Da hadde jeg avtalt med moren til fôrvertene til Flex at de ville passe ham disse dagene. Vi møttes på Gardermoen og Flex ble glad for å se de! Hjemme satt fôrvertene og ikke ante at Flex skulle komme – det ble en stor og hyggelig overraskelse! både for Flex og fôrverten 🙂

I dag fikk jeg Flex tilbake. Jeg synes det er litt langt for fôrvertene å måtte dra 1 1/2 times kjøring én vei for kun 5 dager. I julen skal vi være hos familien til min samboer og der er det tungvint å lufte ham og det blir som regel samboeren min som må stå for luftingen. Mandag 12. desember skal jeg på jobb igjen. Jeg skal egentlig hjem igjen 16. desember, men jeg spurte fôrverten om de ville ha Flex hos seg i julen og det ville de svært gjerne. Det forstår jeg godt, for Flex er en godgutt… 🙂 Vi avtalte å møtes på Gardermoen fredag 30. desember hvor vi da tar fly tilbake til Bergen.

Litt skrivetørke

Jeg har hatt litt «skrivetørke» noen uker. Det er bare å beklage men noen ganger er ikke blogging høyest opp på prioriteringslisten.

Men hverdagene til Flex og meg har gått sin gang. Vi går til fysioterapi og andre møter i sentrum, tar jevnlig bybanen, går til legekontoret og trening, dyreklinikken og et mindre kjøpesenter i nærheten av dyreklinikken. Det er utfordrende enkelte steder pga. anleggsarbeid. Jeg liker ikke å passere når gravemaskiner og hva annet bråker i nærheten av meg. Da stopper jeg opp og noen anleggsarbeidere er raske til å komme og følge meg igjennom området.

I en periode gikk Flex og jeg veldig ofte feil når vi skulle til bybanen fra fysioterapeuten. Vi havnet med et kjøpesenter jeg egentlig ikke forsto hvor var. Jeg og samboeren min fant et kjennetegn, en stein, som det kom godbiter ut av og denne steinen ble plutselig svært attraktiv. Jeg forsto at når vi kom til kjøpesenteret, hadde vi skrått veldig gradvis over mot venstre over en stor plass. Jeg hadde ikke merket det. Jeg visste nå at vi skal rett frem når vi har kommet til steinen. Da har vi stort sett gått riktig og direkte til bybanen.

En liten krøll

Jeg må smile av lille Flexen min. Det er synd jeg ikke kan ta bilder av ham, men i natten ligger han sammenkrøllet som en ball. Og ball skal det være – for han ligger på haletippen sin med bakparten og har snuten i hurommet som blir der. Han beveger seg ikke der jeg kommer smygende mot ham og jeg tror han kanskje sover lett, men ingen bevegelse selv om jeg stryker over ham og snakker vennlig og lavt til ham. Han smatter litt. Tre smatt. Det har alle mine tre hunder gjort. Jeg er ingen hundepsykolog, men jeg synes å ha lest et sted at når hunder smatter litt, er det tegn på at de føler seg vel, trygge eller har det bra (med forbehold om at jeg tar feil…).

Flex til treningssenteret

I dag tuslet Flex og jeg til treningssenteret. I dag var det lagt asfalt der gravemaskinen holdt på for to dager siden – omgivelsene endrer seg! Det er utfordrende for både meg og Flex, men det er da vi får testet samarbeidet. Jeg må stole på Flex og Flex må selv ta initiativ til hvor vi skal gå. Flex gjorde tegn til å ville på do og han gjorde sitt fornødne. Nå har han ikke diaré lenger. På en strekning jogget jeg litt. Når vi skulle finne treningssenteret, surret jeg litt og vi gikk frem og tilbake uten at jeg egentlig ikke visste hvor jeg var. Til sist stoppet jeg. Lyttet etter trafikken og hvor det var hus. Jeg så vel mer eller mindre blind ut der jeg sto og en dame kom ut og spurte hvor jeg skulle. Hun sa at jeg skulle 20 m. lenger frem og deretter krysse veien. Da fant vi treningssenteret. Flex er velkommen der og alle kjenner ham og han får kos av både den ene og den andre… Jeg og treneren snakket litt om veien videre. Først starter vi med trening én gang i uken, hver fredag.

På vei hjem gikk jeg igjen langt for ned, og jeg fulgte gjerdet opp og deretter ned på gangveien. Vi stoppet opp når det kom to ungdommer i full fart på rullebrett. Jeg kjente på trekket i selen at vi møtte en hund. Vi stoppet og jeg ba Flex om å sitte. Jeg fikk Flex’ oppmerksomhet når han fokuserte på den meg og jeg ga ham godbiter. Den andre hunden gikkk forbi og Flex var fokusert igjen. Flere steder markerte Flex at han måtte på do, men jeg ba ham gå videre. Jeg mistenkte han kun skulle tisse. Rett før oppkørselen til huset tok jeg av selen og gutten tisset.

Diaré og luftning

Flex har hatt diaré de siste dagene. Jeg har derfor gitt ham ris med vann og med litt fiskeboller. Jeg synes kun ris virker så kjedelig å spise og derfor putter jeg oppi litt «kjøtt», som også er bindende for magen, og han spiser med god apetitt – det gjør jo en labrador uansett… 🙂 I dag så avføringen bedre ut, ifølge assistenten min, og han fikk vanlig fôr.

Når vi har gått i sele de to siste dagene, har han markert at han har behov for luftning. Når jeg vet det er tissing og han nylig er blitt luftet, avfeier jeg det, men når han har hatt diaré, har jeg tatt av selen og han har fått luftet seg. Jeg vil ikke ha uhell i selen. Selen er arbeidsantrekket og da skal man ikke gjøre fra seg eller tisse, men det fører jo til seg at jeg må sørge for at han blir nok luftet.

Hunden minst mulig til sjenanse

I dag ble flex dusjet. Både med sjampo og balsam. Jeg lot assistenten min gjøre det – latskapen lenge leve… Han er flink når han blir dusjet. Han står helt stille og det ser faktisk ut som om han nyter det. Det ble mange sorte hår i sluket og når assistenten hadde gjort dusjen ren igjen, lå det sannelig fortsatt noen sorte hår igjen. Nå er han fin i pelsen og han lukter ikke hund.

Jeg har trolig sagt det før, men en god ting kan aldri sies for ofte: Når vi som førerhundbrukere får ha med oss hunden overalt, som i drosjer, fly, kollektivt, restauranter osv., er det vårt ansvar å sørge for at hunden er til minst mulig sjenanse for omgivelsene, som f.eks. at den ikke lukter hund. Jeg mener også at når vi er på restaurant, skal hunden ligge under bordet eller et sted hvor det ikke går mennesker, så langt det er praktisk mulig.

Flex på butikken

Når vi kom hjem fra legebesøket, gikk vi hjem og jeg hentet handlelisten. Vi gikk på butikken og alt gikk strålende. Denne gangen var det andre mennesker som aktiverte lysreguleringen. Nå begynner vi å få litt mer fart over overgangsfeltet, med litt oppmuntring frra meg. Flex kan nå veien til kassen selv. Jeg tror han hadde gjort det uten mine kommandoer, men jeg liker å vise overfor Flex at jeg styrer ham og jeg gir ham ros. På vei ut, holdt vi på å gå inn igjen i butikken, men nå vet jeg retningen og vi kom oss ut. Han fikk en godbit på utsiden.

På vei hjem ville han luftes og jeg tok av selen. Han tisset litt. Vi var like i nærheten av innkjørselen og jeg sa «skal vi hjem» og han var tydelig på hvor oppkjørselen var.

Utfordringer med anleggsarbeid

I dag var det tid for å tusle til legekontoret. Det var fint vær og vi hadde god tid og det ble ingen jogging på oss i dag. Flex vet nå helt nøyaktig at vi ikke skal ned til høyre mot bybanen når jeg sier «retnin». Noen ganger har han stoppet opp for et blomsterbedd eller en liten gressplen som stikker litt ut, men ikke i dag. Vi tuslet fint forbi anleggsområde. Jeg visste at vi skulle gå på siden til høyre på en smal vei. Når vi nærmet oss gjerdet til anleggsområdet ved leggekontoret, slapp jeg selen og brukte stokken til å følge gjerdet til endes. Deretter tok jeg selen igjen og sa «retning, vensttre» og Flexen forsto hvor vi skulle. Inne på venterommet, finner han første og beste stol, men vi skal lenger inn i en gang, nesten til endes, og da får han godbit og ros når han finner stolen. Han legger seg halvveis under srolen, men etter hvert legger han seg mer komfortabelt fremfor føttene mine. Jeg synes det er helt greit, så lenge han ikke ligger i veien for noen. Jeg vet aldri hvor lenge en konsultasjonen vil ta, men jeg lar selen være på. Om jeg vet at konsultasjonen vil vare lenge, dvs. mer enn 20-25 minutter, tar jeg av selen. Flex ligger rolig og fint.

På vei ut går Flex målrettet på vei ut. Vi kommer alltid for langt ned mot anleggsarbeidet og jeg må følge det samme gjerdet jeg følger opp, bare på andre siden. På den siden det også er bilvei, har de satt opp noen irriterende skilt som jeg snubler på. I det jeg skulle runde gjerde, kom en mann og spurte hvor jeg skulle. Han viste meg veien – det visste jeg jo – men takket for hjelpen. På vei hjem fikk jeg en jernplate i hodet. Hva det var, aner jeg ikke, men jeg tok Flex tilbake, sa «nei» og «passe på» mens jeg dunket lett i jernplaten med markeringsstokken. Vi gikk 5-6 m. tilbake og Flex stoppet opp. Jeg sa «finn vei» og han gikk utenom og fikk selvsagt ros. Igjen kom vi til anleggsarbeidet, men denne gangen ble jeg ganske skremt. Veien jeg tidligere gikk på var delvis borte og hgravemaskinen virket skummelt nærme. Jeg stoppet opp og det tok ikke lang tid før en arbeider kom bort og ledet oss bort forbi området.

En travel dag

Flex og jeg skulle i formiddag gå til en tannlegetime ca. 700 m. unna hjemmet. Jeg tror at anleggsarbeid forfølger meg i disse traktene. Jeg hørte at det var anleggsmaskiner som arbeidet. Jeg ble stående litt på avstand. Da pleier det oftest å komme noen bort og føre meg igjennom arbeidsområdet. Jeg liker ikke å gå for nærme maskiner som beveger på seg osv. Når jeg hadde satt meg på venterommet, kom tannlegeassistenten ut og sa at min time var blitt flyttet til begynnelsen av november. Det var bare å returnere med uforrettet sak. Mannen som hadde geleidet meg forbi til tannlegen kom og førte meg tilbake.

I ettermiddag skulle samboeren min ut å spise på Fridays. Jeg tok drosje til sentrum. Jeg bruker som regel kollektivtransport og har kun brukt 1/4 av det jeg har på TT-kortet. Vi tok bybanen hjem. Vi gikk til anleggsområdet for å se hvordan jeg kunne komme forbi det på egenhånd og det viste seg at de hadde laget en smal vei mellom anleggsområdet og hovedveien. Flex og jeg forsøkte å gå der en gang og det gikk fint. Halvveis på vei hjem, ringte telefonen. Da var det PT-en som lurte på om jeg hadde glemt timen vår – pinlig! Men jeg fikk neste time om 45 minutter. Vi var hjemme 20 minutter før jeg måtte dra for å rekke timen. Flex og jeg begynte å jogge fra oppkjørselen og til anleggsområdet og etter anleggsområdet og til treningssenteret. En fin oppvarming på 1,5 km. De har jo også anleggsområdet med treningssenteret og vi surret litt, men først fant vi veien til legesenteret og da var det bare å runde hjørnet og «søk dør» og vi kom inn på treningssenteret. Jeg la Flex til rette. På vei hjem igjen, havnet jeg i hovedveien, men nå vet jeg at jeg gjør det og vet hvordan jeg skal gå for å havne på gangveien igjen. Vi må følge et høyt gjerde og runde det. Da er det strake veien hjem.

Nå sover Flex godt i sengen sin. I dag har han fått brukt hodet sitt mye. I morgen skal han få utfolde seg i skogen sammen med Lucas som er min assistents hund. I helgen skal jeg på et møte frem til mandag og samboeren min skal passe Flex. Da blir det nok litt snuseturer, men ellers lite aktivitet. Han kan få et margbein å kose seg med. Min far går på elgejakt og lager margbein ut av beina på elgen og fryser de ned.

En tur rundt i byen

I dag skulle Flex og jeg til sentrum. Etter vanlig morgenluftning gikk vi til bybanen. Når jeg sitter på bybanen må jeg foreløpig tenke meg om hvilken retning jeg skal gå hvis bybanen kjører inn på høyre eller venstre spor, men det kommer nok automatisk etter hvert. Denne gangen rotet vi oss bort. Jeg gikk iikke innom fysioterapiinngangen, som er et holdepunkt. Det jeg tror skjedde, var at jeg krysset veien på gal side og deretter rotet meg bort. Heldigvis er jeg ikke redd for å spørre folk om hjelp og først stoppet jeg en mann. Han brukte Google maps og ga meg retningen. Nå vet jeg at hvis jeg hadde gått litt lenger, hadde vi kommet frem, men jeg trodde vi hadde rotet oss bort igjen og jeg begynte å gå tilbake og svirret rundt omkring. Jeg stoppet (igjen) en dame som gikk inn i en blomsterforretning og hun var så snill å fulgte meg helt til døren. Det var ikke nødvendig. Jeg møter så mange utrolig gode, positive og hjelpsomme mennesker når jeg spør om veien.

På vei hjem rotet vi oss også tilbake. Hvor vi gikk da, vet jeg ikke. Vi gikk riktig frem til fysioterapeuten, men etter det vet jeg ikke hvor jeg var. Etter å ha spurt tre mennesker om veien som ga meg ulike retninger, fant vi frem og et ledig sete på bybanen.

Det var litt av en mislykket tur i byen, men slik er det i blant. Vi kan ikke regne med at alt skal gå på skinner hele tiden. Jeg er blind og ser ikke omgivelsene og Flex gjør sitt beste ut ifra mine kommandoer, men selv om Flex er en førerhund, er det viktig å vite at han også er en vanlig hund som kan gjøre feil og som distraheres. Noen ganger, heldigvis de fleste gangene, går samarbeidet fint og vi finner frem, men noen dager går det skjeis. Slik er det å samarbeide.

Tur til treningssenteret

I dag gikk vi til treningssenteret. Selv om det er dyrt for lommeboken å trene med PT, kjenner jeg at kroppen har godt av det – både fysisk og psykisk. I dag var Flex i joggehumør, bare vi kom i gang. Jeg tenkte først at «dette er en gå sakteaksjon», ,men når jeg «dro» kobbelet fremover og giret han litt opp, fikk gutten opp farten. Han ville ikke ned i undergangen i dag når jeg sa «retning». Når vi kom over på fortauet begynte vi å jogge igjen. Vi var utenfor treningssenteret 2 minutter før jeg hadde avtale, men vi rotet oss litt bort. Treningssenteret ligger vegg i vegg med legesenteret og det er mye ombygginger, men takket være litt biler som kjørte på parkeringsplassen fant vi riktig dør. Flex kjente seg tydelig igjen – og vi ble også kjent igjen. Flex fikk ligge på teppet sitt bak noen møbler.

Siden dette var første time med ny PT, snakket vi litt. Jeg hørte en gang at de sa navnet hans. Når jeg kom ut, fikk jeg høre at han ved ett tilfelle hadde kommet frem. Han er ikke like flink som han var til å bli grunnet en sykdomsperiode jeg hadde forrige høst. Mulig jeg må koble ham med langt kobbel til en stol for sikkerhets skyld.

På vei hjem ville han ved to tilfeller gjøre fra seg og ved det ene tilfellet var det tissing og ved andre tilfellet var det litt mer. Godt han sier ifra når han har behov! Vi gikk hjem uten problemer, men et sted kom jeg til en kant opp og jeg lurte på om jeg hadde gått i min egen verden og gått feil. Vi snudde og gikk tilbake et stykke i nedoverbakke. Jeg snudde igjen og det viste seg at jeg hadde gått i min egen verden, men at Flex også hadde gått litt for mye til høyre for de hvite stripene hvor det ble en høy kant opp.

På en utfordrende vei til legesenteret

I dag gikk turen til legekontoret. Flex ville gjerne ned til høyre hvor bybanen er, hvor vi pleier å gå mest, men vi klarte å diskutere oss frem til at vi skulle rett frem i dag. Veien til legesenteret er svært enkel, men der de har laget en ny og midlertidig vei er litt mer krevende. Jeg tok Flex i kobbel og fulgte gjerdet opp til det sluttet. Da tok jeg Flex i sele igjen og vi gikk svakt mot venstre. En godbit var å finne ved døren inn til legesenteret. Etter å ha blitt registrert skal vi et stykke innover en gang med flere svinger. Flex er blant de av mine hunder som finner ledige stoler. De to første søkte opp stoler der det allerede satt noen – labradoren er jo glad i mennesker… Og sannelig, på den tomme stolen lå det en godbbit. Det pleier å ligge godbiter på slike stoler 🙂 Inne hos legen tar jeg av selen, men det ble en kort konsultasjon og han kunne strengt tatt ha ligget med selen på.

På vei hjem, tok vi feil vei, dvs. bilveien, og jeg fant gjerdet på min venstre side og gikk tilbake. Jeg forbannet veivesenet som satte opp skilter her og der og noen søppelkasser, men etter å ha nesten veltet et skilt, tok gjerdet slutt og vi vendte 180 gr. og fulgte veien på innsiden av det gjerdet. For sikkerhets skyld stoppet jeg en mann og spurte om jeg nå gikk på gangveien, noe han kunne bekrefte. Det er utfordrende når man ikke ser å ferdes i et område som er bygget om og hvor jeg kan havne på tre ulike veier. Men selv om det er utfordrende får vi det til og det gir en mestringsfølelse.

Men vi kom oss hjem. Jeg tok av sele og kobbel ute, for inne var assistenten min sammen med sin hund, Lucas. Flex sin bestevenn. De fikk seg en skogstur. Vel, det er ikke skogstur slik det var for 4-5 år siden. Da ble skogen lite brukt, men nå har mange fått øynene opp for skogen, men vi har funnet noen åpne steder hvor det ikke er mennesker hvor de kan løpe og hergje som de vil. Vi bruker også en golfbane så sant det ikke er sure golfspillere som ikke vil bli forstyrret. En gang stakk Flex av gårde med en ball…

Flex bl.a. på restaurant

I dag skulle jeg og familien til min samboer ut og spise. Det er ofte et problem at førerhunder nektes adgang fordi de tenker at hunder ikke er tillat, men førerhunder er tillat (se eget innlegg). Jeg liker ikke å ta diskusjonen i døren og derfor sier jeg ifra at jeg har med meg en førerhund når jeg bestiller bord. Å ha med førerhund med inn på norske restauranter går som regel greit, men det er ved internasjonale restauranter at protestene kommer. Zupperia var ikke noe unntak. Jeg sa «førerhund» og «blindehund» og sa at disse hadde lov til å være med inn på restaurant og om han ville kunne han sjekke norske lover. Han konsulterte seg med en kollega og «guide dog» var velkommen. Jeg tror jeg neste gang skal si «blindehund» og «guide dog», for det er noe de fleste kjenner til.

Vi tok bybanen inn til sentrum. Flex jobbet fint, men et sted sto det to andre hunder. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det hørtes ut som både bjeffing, knurring og snerring. Hadde ikke samboeren min vært der, hadde jeg ikke klart å holde Flex igjen. Karen min er sterk når han først vil.

Flex søker opp også lukkede dører på bybanen og nå vet jeg omtrentlig hvor knappen er for å åpne dørene. Inne på bybanen sjekker jeg med stokken om det er ledige seter og samboeren min sa at jeg hadde sjekket og gått forbi flere seter. Han viste meg at det var et lite innhuk mellom setene som jeg ble lurt av.

Inne på restauranten lå Flex avslappet under bordet, med selen selvfølgelig av. Man merket knapt at han var der, bortsett fra at det var liten plass til føttene mine. Han må ligge nærmest mulig matmor.

Vi tok drosje hjem igjen. Når det er stasjonsvogn, synes jeg det er like greit at Flex sitter bak. Noen sjåfører vil ta Flex fra meg og få ham inn i bilen selv, men jeg ber om å få bli med. Flex er flink til å hoppe inn – det er han nok vant til ifra førerhundskolen. Når Flex skal ut igjen, er han ikke like flink og jeg ber sjåføren om å ikke åpne døren før jeg står ved siden. Jeg sier «bli» til Flex et par ganger for å få ham til å bli sittende og til slutt «vær så god».