I dag stråler solen og varmer godt. Nesten ingen vind. Larissa er koblet til et langt tau slik at hun kan gå ut og inn som hun selv lyster. I dag tok vi ut utebordet og stolene. Jeg var nettopp ferdig med å vaske bordplaten og stolene. Larissa hadde gått i mellom og var på plenen og snuste. Hun gikk tilbake slik at hun dro med seg bordet. Full panikk. Hun galloperte først ned i innkjørselen så langt hun rakk, og bordet føk etter henne. Hun snudde og galloperte opp igjen og tilbake på plenen. Der veltet bordet på hodet og hun kom seg løs fra dette fæle bråkete monsteret. Hun tar det helt med ro nå, men er litt skeptisk å komme nærme bordet. Jeg har lagt matten hennes ute, men hun ligger like gjerne rett på steinhellene. Hun peser ikke enda, men fortsetter finværet, vil det være aktuelt å ta på henne kjølehalsbåndet.
På vei tilbake til Bergen
Larissa har virkelig kost seg stort på påskeferie. Hun har vært med på skitur og hjulpet svigermor bortover og oppover bakker mens veltrente lillesøster sprang forran. Hun har sprunget og lekt på jordet. Hun har fått mange og lange turer i flexiline. Et bedre hundeliv på ferie kan man vel ikke ha?
Men i dag satte vi oss på bussen på vei til Bergen. Vi har nå gått ut og inn av en del høye busser med flere trinn opp, og jeg registrerer fornøyd at hun sjeldnere tar ukontrollerte byks inn i bussen, slik hun gjorde tidligere. Hun er kanskje blitt mer vant til det og føler seg tryggere i trappen. Nå går vi inn i bussen samtidig, men når vi skal av, ber jeg henne gå bak meg. Det virker det som hun har skjønt fra første stund. Det var varmt på bussen i dag og hun peste litt. På ferja fikk hun tilbud om vann og hun drakk noen slurker. Vel fremme i Bergen var det en drosjesjåfør fra Norgestaxi som rett og slett oppførte seg ufint mot oss. Mer om det når jeg får svar på klagen fra Norgestaxi.
Endelig hjemme var det mat å få for både to- og firbeinte. Jeg synes Larissa har blitt tynnere. Jeg ville gjerne ha tatt inn bukreima ett hakk, men hun har den på det innerste. Jeg skal til veterinær en av dagene for å kjøpe mer sjampo og fiskeolje, og da kan jeg jo ta henne på vekten. I følge vekta her hjemme veier hun nå 24,5 kg.
En hilsen fra Larissa
Nå er jeg på verdens nest største dataparty for 6. året på rad. Larissa koser seg i Vest-Telemark. Jeg har fått en liten SMS fra Larissa. Hun har det bra og koser seg, og forsøker å innrette seg så best hun kan:
«Eg har gått på tur med bror og kjæraste, og sprunge på jordet med syster. Ho hadde godbitar i lomma si! Var ute og sjekka forholda rundt klestativet 🙂 kosar meg. I natt sov eg så godt at mor i huset lot meg ligge i stoga. Utpå natta jumpa eg likegodt oppi sofaen og sov litt der også… men klokka 8 kom Sjefen (les mor i huset) og då var komforten brått over. Ja, ja. Har tatt årets første bad i Klevastøylhylen, så i år kom eg sambuaren din i forkjøpet!»
Jeg foreslo for svigermor at dørene til stue og kjøkken er lukket om nettene og at hun har sin plass å ligge på, for å unngå sofaligging. Jeg har aldri opplevd at hun går opp i sofa så lenge jeg er i hus, men når jeg forlater huset, er det som om hun forsøker å strekke noen grenser litt lengre. Jeg mener at hundens plass er på gulvet og ikke verken i seng eller sofa/stol. Selvsagt har hun sine egne plasser. Hjemme har hun sengen sin i et hjørne i gangen og i stuen har hun plassen sin under hobbybordet mitt, men ofte velger hun å ligge under stuebordet.
Oda 12 år
I dag er det 17. april. Den 17. april 1999 ble Oda født. Oda var min første førerhund. Mange sier at den første førerhunden er spesiell. Det vet jeg foreløpig ikke noe om, men jeg ble svært knyttet til Oda. Hun var svært dyktig førerhund og generelt lydig, men et nykk hadde hun, og det var å stikke av så fort anledningen ga seg. Oda hadde blitt 12 år i dag hvis hun hadde levd, men Oda ble avlivet i midten av januar 2010. Hun var brått blitt helt blind og fikk ikke den mosjonen hun hadde behov for pga. forkalkning.
R.I.P Oda, du vil alltid leve som fine minner i mitt hjerte
Busstur til Vest-Telemark
I dag gikk jeg ut og luftet Larissa 10 minutter før drosjen kom, men om hun gjorde noe, vet jeg ikke. På bystasjonen gikk vi for å ta ut litt penger. Larissa fulgte fint etter samboeren min, men et sted møtte vi en annen hund som ville bort å hilse på Larissa og Larissa ville bort å hilse på den. Vi kom oss forbi. Jeg tok ut penger i Nordeas minibank, for om man har en øreplugg med seg, kan man sette den inn i minibankens inntak og et taleprogram med instruksjoner om hva jeg skal gjøre aktiveres. Jeg blir helt selvhjulpen i en situasjon hvor jeg i andre minibanker er avhengig av andres hjelp. Vi satte oss på bussen og bussen kom en halv time for sent ut fra Bystasjonen grunnet mange passasjerer og en litt fersk bussjåfør. På Odda var det bussbytte og jeg og Larissa ble stående mens samboeren min flyttet bagasjen. Larisssa var tydelig på at hun ville lenger frem og jeg fulgte etter i håp om å finne noe som kunne egne seg å tisse på for henne. Det fant hun. Jeg er vanligvis ssvært bevisst på at når Larissa ikke er i sele, skal hun ikke lede meg og jeg bruker ingen selekommandoer. Dette var vel litt i grenseland…
Når vi kom frem, ble vi møtt av svigerfar og det ble mat til både Larissa og oss. Her skal vi være frem til onsdag. Da tar vi morgenbussen til Oslo og videre med tog fra Oslo til Hamar for å være på The Gathering for 7. år på rad. Larissa blir hos svigerforeldrene så langt vi vet. Dersom de skulle finne på noe det ikke passer seg å ha hund med på, er foreldrene mine hjemme i påsken og kan overta henne hvis det blir aktuelt.
Dusj med desinfiserende sjampo
I dag kom den eldre damen og Larissa fikk seg en times god tur. I går ringte jeg til assistenten min som er med på korøvelse og spurte om hun kunne bistå litt med dusjing. Larissa ble dusjet med den desinfiserende sjampoen jeg brukte i sommer. Jeg synes eksemområdet hennes har blitt mindre, men det er der fortsatt. Når jeg tar på det, hender det hun kommer med snuten og snuser. Jeg synes hun har litt mindre pels der, så kan hende hun har klødd seg litt med å bite seg der. Veterinæren anbefalte dusj to ganger i uken.
Kortisonkuren til Larissa
Uff, jeg har hatt veldig vondt av Larissa de siste dagene. Hun har klødd og klød seg. Jeg dusjet henne grunndig med Episoth som skal være klødempende, men ingen effekt. Når vi kom hjem i dag, ga jeg henne en kortisontablett og det hjalp henne godt, men på pakningen sto det bare at «etter avtale med veterinær». Veterinæren hadde ikke snakket noe om dosering når jeg snakket med henne og jeg ringte henne. Hun sa at i morgen kunne jeg starte med 2 tabletter (40 mg), og deretter fire dager med en tablett, fire dager med en halv tablett, fire dager med en kvart tablett og deretter annenhver dag i 8 dager med en kvart tablett. Vaksinen er bestilt. Nå får jeg søke NAV og håpe de vil dekke det.
Tilbake til Bergen
Alle på kurset jeg har vært på de siste dagene synes at Larissa er en herlig hund. Hun logrer til alle, legger seg ned, kroer seg og viser med hele seg at hun ønsker å bli klappet og kost med. Hun er alltid glad og livlig.
På Gardermoen fungerer ledsagertjenesten like godt som alltid. De er skjelden forsinket, de tar seg tid og det føles trygt å fly med assistanse. I dag var det ekstremt mye folk. Det hadde vært umulig å få Larissa til å jobbe godt. I dag hadde igjen «noen» plassert meg og Larissa på første rad ved vindu og det kunne hun ikke gjøre noe med. Jeg fikk beskjed om å snakke med de på gaten om det. Jeg og to andre deltakere som skulle fly, satt og pratet. Tiden gikk fort før vi ble hentet og fulgt til flyet. På gaten snakket vi med damen der som fikk problemer med å finne et annet sete for meg, for flyet var helt fullt. «Men dette er et stort fly og det er god plass fremst». Det kan godt være, men jeg vil ikke sitte på første rad uansett. Jeg og en annen deltaker fikk sitte sammen på 6. rad. Vi skravlet hele veien.
Selv om dette kurset bare varte i 5 dager, kjenner jeg at jeg er sliten…
Larissa klør og klør
Larissa klør og klør. Hvis vi går en strekning på 20 meter, stopper hun opp to ganger for å klø seg. Jeg skal dusje henne i dag og jeg håper det vil hjelpe henne, men så ille som det er nå, har jeg ikke opplevd på Larissa tidligere. Det er 6 dager siden hun ble dusjet sist. Jeg er redd dette er en reaksjon på at hun nå ligger på et rom hvor det både er sofaer, seng og et teppe i gangen. på rommet. I tillegg er det mye teppe i gangene på senteret og det er teppe på undervisningsrommene jeg oppholder meg. Jeg har funnet noen skårper på hennes høyre hofte, nesten opp på ryggen.
I dag ringte jeg til veterinæren i Vest-Telemark, fordi det er henne jeg har mest tillit og tro på at gjør en riktig behandling. Jeg fortalte henne om den økende kløen hennes og at jeg jobbet på kurs hvor hun måtte sove på soverom i opptil 12 dager. Vi ble enige om å starte med kortison i et par uker inkl. nedtrapping for å hjelpe henne. Jeg håper også at dusjen i kveld vil bedre litt på kløen. Jeg er på ca. 8-10 kurs i løpet av et år, og jeg synes det er synd om hun hver gang må begynne på kortisontabletter når jeg er på Hurdal. Jeg nevnte disse skorpene for veterinæren og hun sa at det ikke var uvanlig for allergiske hunder. Det er et stoff som skilles ut av huden og som blir skårpe i pelsen.
Jeg sa til veterinæren at jeg kunne ønske meg å prøve imunterapi. Det er 1/3 sjanse for at Larissa vil bli helt kvitt sin allergi og 1/3 at den ikke vil hjelpe i det hele tatt, men jeg mener det er verdt forsøket. Det er ikke gøy å se hvordan hun strever nå. Jeg kommer til å søke NAV om dekning av dette som koster ca. 3.000,-. Det kan ta litt tid å få laget vaksinen. I begynnelsen skal stoffet injekseres hyppig, og da tenkte jeg å høre med den eldre damen om litt assistanse. Hun har sagt ja. Jeg ser da for meg at vi drar opp til veterinæren i Bergen slik at damen får se hvordan injeksjonene skal gjøres.
Hun har funnet en turkammerat hos damen jeg gikk tur med i går kveld, og i dag gikk de på en lengre tur. Hun har oppført seg eksemplarisk i følge den hundeglade turdamen.
På Hurdalsenteret
I dag luftet jeg Larissa før drosjen kom og satte oss av på Flesland. Der ringte jeg ledsagertjenesten og de kom etter to minutter. Larissa la seg fint på plass inne i flyet. Jeg fikk sitte på rad 9 med vindu og det var et sete som var tomt ved siden av meg, slik at Larissa kunne tillate seg litt større plass. Hun er nå rolig og trygg i flysituasjon. Hun vet etter hvert hva vi skal gjøre for å smidigst mulig få satt oss på plass. Vel fremme på Gardermoen ble jeg møtt, vi fant bagasje og jeg fant en annen assistent.
Jeg ble positivt overrasket over Larissa når vi gikk inn i bussen. Det var en ganske høy buss med fire bratte trinn opp og jeg forventet meg et stort byks. Hun gikk helt rolig opp trappen. Jeg har begynt å gjøre det slik at vi går inn på bussen samtidig, altså at når jeg står på nederste trinn, står hun med forlabbene på det trinnet og kanskje dette har hjulpet? Når vi går ned busstrapper, går jeg alltid først ned. Dette for å unngå at jeg blir dratt ned og havner på hodet utenfor bussen.
Vel fremme fikk vi tildelt rom. Vi har rom nærmest luftemulighetene. I morgen tenker jeg å benytte meg av å dusje min lillle frøken, for hun klør seg en del. I dag var vi ute og hun fikk løpe løs en halv times tid. Hun koste seg, selv om det regnet.
Påskeoverraskelse fra Larissa
I formiddag gikk Larissa, jeg og min samboer opp til damen som har passet Larissa. Samboeren min skulle hjelpe med et dataproblem og Larissa og jeg benyttet anledningen til å gi en liten oppmerksomhet som takk for mange ukers pass og god påske. I tillegg til et fullt påskeegg med ulik eksklusiv sjokolade, fulgte det et brev i vanlig trykk fra meg og et brev i punktskrift fra Larissa med tilhørende oversikt over punktskriftalfabet. I tillegg lå der en liten lys førerhundbamse som Norges Blindeforbund har bestilt. Larissa følte seg hjemme og hun kunne egentlig tenke seg å være der litt lenger, når vi dro. Dataproblemet ble etter hvert ordnet på, og ute skinte solen og fuglene kvitret – et bevis på at våren nå er i anmars. Larissa liker å ligge på steinhellene utenfor her og la solen varme både henne selv og hellene. Hun er ikke den som stikker av, men for sikkerhets skyld fester jeg på henne et langt tau. I begynnelsen bjeffet hun på en del ting, men dette har avtatt betraktelig.
Hun har fremdeles et lite sår på skulderen. Etter at hun hadde dusjet, gikk den harde skårpen nesten borte, men nå er den kommet på plass. Damen så på det og vi begge var enige om at det skal få lov å lege seg selv uten innblanding av oss mennesker, men selvsagt følge med det og se om det evt. skulle bli infeksjon. Hun har nok fått såret når hun har løpt eller lekt. Jeg
måtte forresten putte i henne en kortisontablett da hun klødde og klødde uten stans. Den hjalp henne og siden har hun ikke klødd seg mer. Jeg forsøker i det lengste å vente med medisinering, men det er plagsomt for henne og etter hvert med mye kløing, kan det jo oppstå sår i huden.
Larissa til kjøpesenteret
På ettermiddagen søndag, kom Larissa tilbake for å bo her fast. Jeg kjenner på hennes ene hofte at hun har noen skårper. Tankene mine gikk med en gang til våteksem, men det er helt tørt, men ikke tørre nok til å pirkes av. I dag fant jeg også et område på pelsen som kunne ligne på våteksem, men det kan også være noe hun har fått i pelsen. Hun skal uansett dusjes i morgen. Det blir godt for henne, for nå klør hun seg en god del. Hun har vært litt «ustabil» i avføring. Noen ganger kan det gå et døgn mellom hver gang hun gjør noe, selv om hun får lufting tre-fire ganger i døgnet, mens i dag har hun vært på do tre ganger hittil.
I dag dro vi til kjøpesenteret. Meningen var å prøve en ny og kortere vei, men den veien innebærer en ekkel sprinkeltrapp med ganske store firkanter som vil gjøre vondt på hundepoter. Jeg forsøkte derfor å sette på hundeskoene som jeg kjøpte til henne for noen måneder siden, men det var ikke så lett. Hun mer hoppet fremover enn å gå og skoene vred seg på foten. Det ble til at vi lot skoene bli igjen hjemme og vi prøvde oss på en ombygd vei. Jeg hadde med meg samboeren tre skritt bak, for nå prøvde vi å gå den nye veien som de har laget pga. arbeidet med bybanen. Larissa var flink og gikk riktig i svingene på den nye veien ganske bra. Vel nede ved kjøpesenteret, pleier jeg å gå rett frem og gjennom parkeringshuset, men også der har de stengt. Nå må vi gå til høyre og krysse en gate før vi igjen går til venstre og kommer inn i parkeringshuset fra andre siden. Den veien er jeg ikke helt sikker på, så der må jeg nok gå et par ganger med noen bak meg før jeg blir sikker nok på å klare det selv.
Når vi satt på en benk og pakket litt om i ryggsekker o.l., kom det en dame som spurte om hun kunne få hilse på Larissa som lå på gulvet med sele på seg. Først sa jeg «helst ikke nå når hun har sele på seg», men damen ble bare stående. «Jeg kan jo ta av henne selen, så kan dere hilse» sa jeg og kneppet av selen. Larissa forsto med en gang at hun fikk lov og hilse og logret og gjorde seg til. Damen sa at hun inntil nylig hadde hatt en lignende hund som nå var avlivet. Vi hadde med oss så mye hjem, at vi innvilget oss en drosje. Det er ikke lange veien og koster ikke så mye.
Larissa til butikken
I går kveld rundt 20.45-tiden ringte det på døren og Larissa sto utenfor. Hun var glad for å se meg igjen og gjensynsgleden gikk begge veier. Damen synes det er så hyggelig å se hvordan hun koser seg når hun kommer hjem her. Godt å ha henne rundt meg igjen. Jeg gleder meg til mandag – da er vi begge sammen igjen og alt er normalt.
Planen i dag var å møte assistenten min på kjøpesenteret, men samboeren min kunne fortelle at de har lagt om veien en del og satt opp gjerder. Det er i forbindelse med utbyggingen av bybanen. Det prosjektet kommer til å vare i noen år, så jeg må lære meg den nye veien. Jeg fikk den forklart i dag, men hadde ikke lyst til å legge ut på en usikker rute når det er lenge siden vi har jobbet sammen. Snakk om å ha hodet med seg… Jeg har noen knagger hvor jeg henger fra meg seler, kobbel og flexiliner, og jeg letet og letet etter selen, men fant den ikke. Da tok jeg den finske selen og kneppet den på henne, og da finner jeg plutselig ut at den engelske selen har jeg treddd inn på armen *flau*. Jeg gadd ikke skifte sele, så det ble en seletur med den finske selen i dag. Vi skulle møte samboeren min som kom med buss. Selv om Larissa må ha sett samboeren, skjente hun litt mot høyre og ut i bilbanen parallelt. Jeg hørte det ikke, men fra «vibrasjonene» i selen, lurer jeg på om hun laget noen lyder. Kanskje hun så en hund på andre siden av veien? Samboeren min fikk oss på rett retning, og vi gikk tilbake og krysset på nytt og nå gikk det bedre. Hun la i vei til stolpen hvor hun fikk godbit. Over veien og inn på butikken. Ved smågodt-hyllene må hun sitte (for å ikke spise det godteriet som er falt på gulvet), og mens hun satt der og ventet, tilkalte de mer hjelp i kassen og Larissa kom med et lite bjeff når det plonget. På vei ut igjen og på parkeringsplassen, valgte hun i dag å ta en «snarvei» mellom to biler, men ellers hadde hun fin retning og hun fant sannelig riktig stolpe der igjen. Hun fikk anledning til å tisse litt før vi gikk inn.
Jeg brukte den finske selen under samtreningskurset, men byttet ganske fort over til den engelske. Det gjør jeg nå også. Jeg synes – og vi alle har ulik smak – at den engelske selen er best. Men det kan jo hende at jeg hadde likt den finske selen bedre hadde jeg gått med en annen hund. Jeg føler jeg har bedre kontroll over hundens bevegelser i den engelske selen så lenge hunden har trekk i selen.
Helgepermisjon med Larissa
I helgen var jeg hjemme sammen med Larissa. Det var koselig. Solen skinte og varmet, og hun fikk ligge ute på hellene i solen og varme seg opp. Hun trives med det. Ligge å slappe av og følge med på hva som skjer. I begynnelsen bjeffet hun ofte på det hun så, men det har avtatt med tiden. Utleiers sønn på ett år kom og hilste på Larissa sammen med sin mamma, og Larissa var rolig og eksemplarisk mot det lille barnet. Barnet frydet seg. Den siste uken har vi nesten trodd at våren har kommet til Bergen, men selv tør jeg ikke tro på det før vi er litt ute i april.
Når jeg dro tilbake på sykehuset på søndag, ble Larissa værende sammen med min samboer. På mandag kom assistenten min som tok en ordentlig dusj av hennne. Deretter kom den eldre damen og tok Larissa med seg hjem. Nå er planen at jeg får Larissa onsdag kveld og leverer henne igjen fredag morgen. På torsdag tenker jeg å møte assistenten min på kjøpesenteret, så får jeg se hvordan Larissa jobber i sele nå når det har gått noen uker uten. Jeg skal være på sykehuset i helgen, men deretter blir jeg (endelig) utskrevet! Det skal bli godt å være med Larissa på «heltid» igjen. Vi skal på et 5 dagers grunnkurs som starter 11. april og da blir Larissa selvfølgelig med.
Hjem til Larissa
I dag var dagen jeg hadde ventet på. Jeg fikk 3 timers permisjon mens Larissa også var der. Hun ble glad når jeg kom. Hoppet en gang og når jeg satte meg ned til henne koste hun seg og la seg på ryggen med alle fire labbene i været. Tidligere på dagen, mens min kjære var på forelesning, kom assistenten min og tok Larissa med på en god tur. Jeg satte meg på gulvet slik jeg pleier når vi skal kose, og hun kom og la seg delvis i fanget mitt. Det er en koselig stund for oss begge.
Nå har jeg jo snart vært innlagt i 5 uker, og det er lenge siden Larissa har gått i sele. Etter lengre sykehusopphold har man rett på ekstra ettervern, men jeg føler meg ganske trygg på at selearbeidet til Larissa ikke har latt seg mye påvirke av denne pausen. Samboeren min og jeg skal hjelpe oss til å bli mer kjent på perrongen der jeg går på og av.
Når samboeren min var på Lagunen i dag, var han også innom dyrebutikken hvor han kjøpte en flaske med Petal Cleanse. De i butikken mente at det skulle ha effekt om jeg dusjet henne, kammet hene og tok på stoffet når pelsen var tørr.