Litt diverse refleksjoner

I dag hadde jeg en avtale og vi skulle gå den veien hvor vi skulle krysse den 4-felts motorveien. Vi har ikke gått den veien siden august, bortsett fra når vi gikk der med min kjære på vei hjem på fredag. Etter litt lufting fikk Flex på seg selen. Jeg vil tro han veier 33 kg nå og vurderer å stramme inn bukreimen ett hakk da jeg synes selen er litt for løs. Jeg tenker å gå til dyreklinikken i morgen for å klippe klør og da kan han veies samtidig. Jeg tok på ham potesokkene i dag, men etter kort tid hadde han mistet den ene. Jeg må få assistenten min til å se etter den. Jeg vet strekningen hvor den kan ha falt av. Jeg flyttet den ene potesokken på bakbeindet til forbeinet. Det er der foten er mest i kontakt med veien.

Jeg gruet litt for krysningen av motorveien i dag, men hadde den innstillingen at «dette skal vi mestre», og det gjorde vi! 🙂 Jeg var svært konsentrert på å holde retning og jeg kjente etter med markeringsstokken at vi holdt oss på stripene. Flex fikk mye ros når vi kom på andre siden av veien og opp på fortauet. Jeg får oss opp på fortauet før han får ros og i blant en godbit, slik at vi ikke står i bilbanen for lenge. Dette er generelt viktig, men spesielt når det er en motorvei.

Litt før krysningen gikk vi gjennom et rolig boligområde hvor det er landevei. Der klarte Flex å lede meg rett i en busk med spisse torner. Jeg kom unna det uten varige mén, men jeg fikk et litt blodig øre.

Flex er ikke god i magen

På tirsdag kom min kjære inn på kontoret med boksen vi hadde smultringer i. Han lurte på om jeg virkelig hadde spist 20 smultringer. Jeg hadde bare spist noen, «men kanskje det er noen andre…». Det var min egen skyld. Boksen sto på gulvet, men jeg hadde ikke trodd at Flex ville få opp lokket på boksen, men hva gjør ikke en labrador for noe som lukter godt og kanskje kan smake godt også 🙂 Jeg belaget meg på en natt med et par ekstra luftinger og jeg fikk rett. To ganger kom han og trengte lufting. Diaré. Jeg ga ham vanlig tørrfôr til frokost og middag på onsdag, men da diareen ikke opphørte ga jeg han ris med noen fiskeboller og rikelig med vann. I dag ser det ut til at avføringen er bedre, men jeg bruker opp risen og gir gradvis mer og mer tørrfôr sammen med risen.

Flex er på jobb igjen

I dag møtte jeg min kjære på busstoppet ved Lagunen. Nå er de endelig ferdig med den nye veien og den har blitt fin. De har laget farefelt (med opphøyde klumper) når vi kommer til en vei og istedenfor å krysse veien, kan vi nå gå under veien og rett frem kommer vi til bybanen. Jeg har gått veien én gang med min kjære som ledsager, men dette var første gang jeg gikk der med Flex og det gikk veldig fint.

Noen ganger begynte han å halte litt. Jeg sjekket alle labber og de så fine ut, men kanskje han hadde en liten sprekk i tredepoten og at det sved når han kom i kontakt med veisaltet. Jeg skulle uansett ha noen godbiter på dyrebutikken og en ansatt hadde hund selv. Han tok med seg Flex inn på et rom og fikk trolig vasket av labbene hans. Han smurte også labbene inn med en potesalve. Han anbefalte potesokker som var vanntette. Jeg kjøpte to par, i fall han skulle miste en på veien. De er helt annerledes enn de jeg kjøpte til Oda for nærmere 10 år siden. Hennes potesokker var avrundet mens disse var firkantet. Den ansatte sa at de nå hadde gått bort ifra de som var avrundet. Egentlig logisk og praktisk, for når de tråkker ned på foten blir den større, særlig forlabbene. Jeg og min kjære spiste hver vår yoghurtis mens Flex lå avslappet og brydde seg ikke om alle som gikk forbi.

På vei hjem trente vi på en rute jeg kan, men vi har hatt litt problemer med å krysse riktig i en 4-felts motorvei. Vi har laget kaos i trafikken 2-3 ganger der allerede. Når min kjære var med, krysset Flex selvfølgelig helt riktig over. På søndag skal vi trene litt mer. Jeg har en avtale vi skal gå til på mandag. Men det var helt tydelig at Flex husket ruten vår, for han fant frem og søkte opp de riktige stolpene.

Lysregulert vei

Mens Flex har vært hos sine fôrverter, har de fått opp lysregulering på veien vi krysser når vi skal til nærbutikken. Det lager heldigvis lyd – det er vel påbudt nå vil jeg tro. Problemet er at det er så mange stolper. To lysreguleringsstolper (hvor kun en av de har aktiveringsknapp) og en annen stolpe vi har brukt tidligere. Jeg gikk der i dag sammen med min kjære og jeg ble vist litt rundt. Det kan være jeg vil trene litt mer på veien sammen med min kjære før vi våger oss ut på egenhånd. Jeg synes det blir svært uheldig om vi gjør mye feil når mye er nytt.

Flex på nyttårsaften

Mine to tidligere hunder, Oda og Larissa, gjorde ingenting av fyrverkeri, men Flex ble litt urolig når vi gikk inn i 2016 og det hørtes ut som om det var krig på gang ute. Jeg tok ham med meg inn på badet, der det ikke er vinduer og lyden blir litt dempet av lufteventilen. Jeg er ikke særlig flink til å synge, men jeg forsøkte å synge «Glade jul» med trygg og rolig stemme mens jeg koset med Flex. Han lå rolig og nøt kosen.

Jeg hadde luftet Flex ved 17.00-tiden. Etter at oppskytingen hadde roet seg, tok min kjære Flex med seg ut for lufting for kvelden, siden han først var påkledd etter å ha gått ute og sett på alle de fargesprakende glimtene på himmelen. Mens de var ute kom det et voldsomt «bang» av én enkelt oppskyting og Flex ble redd. Min kjære sa at først ville han løpe mot lyden, men etter litt løp han mot døren. Når han kom inn pep han litt. Jeg satte meg ned ved siden av ham, strøk han rolig og snakket til ham med rolig og fast stemme. Han roet seg heldigvis med en gang.

Jeg tenker på de hundene som blir neddopet på beroligende på nyttårsaften. Er det så bra egentlig? Jeg er redd for at de er veldig redde i hodet sitt, men er såpass bedøvet at kroppen ikke lystrer. Da må det jo bli en svært vond opplevelse for hunden, men for oss mennesker er det behagelig å se at hunden ikke reagerer. Jeg har ikke erfaring med beroligende medisin og vet ikke om det bedøver hjernen og oppmerksomheten.

Flex og jeg er tilbake på bloggen

Nå har jeg hatt et halvt års opphold med bloggskriving, men her er Flex og jeg tilbake. I 10 uker i høst/før jul var Flex på førerhundskolen og hos sine fôrverter pga. en operasjon. Jeg fikk ham tilbake mandag 21. desember og det var utrolig koselig og godt å se ham igjen. Det tror jeg var gjensidig. Første dagen måtte han ligge inntil meg, helst med fysisk kontakt, men etter en dag ble han sitt gamle jeg igjen.

Flex og jeg ønsker alle et riktig så godt nytt år til de på to og de på fire bein! I det kommende året kommer jeg til å skrive mer om vårt samspill. Jeg ser at det har en nytteverdi for meg selv, med å se fremgang i vårt samarbeid oss i mellom. Jeg kommer ofte til å skrive hvilke utfordringer vi møter fremfor alt som går bra, men om jeg ikke kommenterer noe videre, vil det si at vi har jobbet godt sammen og kommet oss frem uten problemer. Jeg advarer mot mye selvskryt 😉

Bilde: Flex sitter fremfor juletreet

Flex er førerhund ett år til

I dag hadde Flex og jeg time til veterinæren. Kom inn ganske presist. Heldigvis var det ikke andre hunder der og Flex klarte faktisk å være konsentrert nok til å søke opp stol, på tross av mange spennende lukter.

Veterinæren sjekket munn, øyne, ører, klør og poter, lyttet på hjertet, buk og tømte analkjertlene. Hun tøyde og bøyde også på ledd i alle retninger. Alt var fint med min kjære Flex. På psykisk tilstand skrev veterinæren «veldig god» 🙂 Flex sto og logret under hele konsultasjonen og tok i blant et par runder på bordet. Han var nok litt oppkavet, for han peste litt, men dette ga seg raskt når han var ute ved resepsjonen. Jeg kjøpte en pose dentasticks til ham. Veterinæren kunne godkjenne at Flex kunne uten tvil gå som førerhund i ett år til.

Veien til/fra veterinæren

Vi tok oss god tid i dag og gikk 40 min. før timen. Vi bruker nok ikke mer enn 30 min. om vi går hele veien, men jeg jogger vanligvis halve strekningen og sparer nok inn 5-7 min. på det. På siste strekning var det en som ropte «mann med to hunder» og jeg stoppet og fikk Flex til å stoppe. Vi passerte hverandre fint. Vi har møttes flere ganger og jeg tror vi må bo i samme området. Vi kom opp til noe anleggsarbeid og en arbeider kom bort. Da viste det seg at vi hadde gått litt for langt opp. Han fulgte oss helt til døren og jeg takket for hjelpen.

På vei hjem fant Flex fortauskanten ved barnehagen, men deretter mistet vi litt retning. Jeg visste en stund ikke helt sikkert hvor vi var, men jeg orienterte meg noenlunde etter anleggsarbeidet og etter hvert trafikken på hovedveien. Flex ble brått målbevisst og vi var med en dør; døren inn til kjøpesenteret. Da visste jeg hvor vi var og vi kom oss fint hjem. På samme strekning som på veien til veterinæren møtte jeg igjen på mannen med sine to hunder og denne gangen snakket vi sammen i 5 minutters tid. Det er fin trening for hundene.

Ved det nye anleggsområdet kom jeg til en jernplate jeg ikke forsto noe av. Flex og jeg snudde helt om og vi forsøkte å finne en vei til venstre. En mann kom og ledet oss på riktig retning. Jeg kjente en fartsdump og jeg visste med en gang hvor jeg var. Takket for hjelpen og vi kom oss hjem.

Forbi et arbeidsområde

I dag gikk Flex og jeg til legekontoret. Vi forsøkte i går, men da måtte vi returnere med uforrettet sak og ringe til legekontoret og innrømme vår kapitulasjon pga. veiarbeid vi ikke fant veien rundt. Det var en gravemaskin som jobbet, men den bare gravde videre og ingen kom for å evt. veilede oss. I går forklarte min kjære meg veien og med litt god tid forsøkte vi på nytt. Jeg trodde vi gikk feil først og snuddde, men snudde tilbake og gikk litt lenger, og da kunne Flex svinge til høyre. «No, no, left, left» hørte jeg noen Øst-Europeiske menn si. Vi gikk til venstre og fant veien. Flinke Flexen. Denne gangen fant vi også sideveien bak treningssenteret uten å søke opp døren til treningssenteret først. Jeg sa «retning venstre» og Flex tok opp riktig retning, og selvsagt fikk han godbit ved døren. På venterommet kryper han fint under stolen, men når legen kalte meg inn, ville Flex gå under stolen og ut på siden, men det ordnet seg det også… På legekontoret tok jeg av ham selen – og det var bra, for konsultasjonen varte i 50 min.

Veien hjem gikk fint. Når vi kom til veiarbeidet, møtte vi igjen på disse Øst-Europeiske arbeiderne, og denne gangen sa de «right, right» og Flex og jeg gikk til høyre og deretter tok opp retning. Flex gikk selv til venstre igjen og markerte den kanten vi pleier å gå opp.

Bestille time til årlig veterinærkontroll

På badet lå Flex og varmet seg på varmekablene. Han liker å ligge der inne når døren er åpen. Jeg tok ham med meg ut og luftet. Det virker som om han har hatt hard mage de siste dagene eller at han bare er litt ekstra pertentlig på hvor han skal gjøre fra seg. Har en mistanke om fulle analkjertler. Jeg skal jo uansett til veterinær med ham for årlig veterinærkontroll på førerhund denne uken. Skal ringe dyreklinikken i morgen og få bestilt en time. Nå må også klørne hans klippes for første gang etter at de ble brendt. De er ikke lange, men lange nok til å bli stusset litt på.

Til/fra manuellterapeut

I dag la vi oss i vei til manuellterapeuten. Lettskyet og 15+. Det var den strekningen jeg og min kjære hadde trent litt på tidligere i uken, med pølser som belønning. Pølsene hadde gjort inntrykk. Han fant veien ned til undergangen og han fant stolpen mellom garasjene. Jeg har også funnet ut at om jeg teller 4 fartsdumper, er det noen meter igjen før jeg kan si «søk stolpe». Flex er glad i å søke stolper, og han økte som vanlig farten. I dag var det ikke pølse å få med stolpen, men en kjedelig godbit – og selvsagt ros og klapp. Veldig lite snusning på vei ned mot broen. Krysningen av 4-feltsveien gikk fint og Flex stoppet selv med stolpen der vi skal ned og rundt helsebygget. Bra at han stopper der selv, for jeg har ingen holdepunkter som er nøyaktige nok. Inne på venterommet la han seg fint under stolen når jeg sa «under» til ham. Jeg tenker at en slik kommando burde alle førerhunder lære seg. Jeg ba spesifikt under samtreningskurset å få lært inn det og det er en kommando jeg bruker på bybane, buss, under stoler på venterom og restauranter (om det ikke finnes andre muligheter) osv.

På vei hjem igjen, gjorde vi samme feil som sist. Vi gikk forbi den lille veien opp til høyre. Vi snudde og jeg gjentok «venstre vei» med jevne mellomrom. Og riktig, han svingte opp mot venstre. Han fikk mye ros og en godbit.

Vi fant busskuret, gikk 20 m. tilbake hvor vi fant gjerdet og jeg gikk 2 m. lenger frem og vi krysset veien. Igjen tenkte jeg at Flex er en trygg førerhund som jobber rolig og konsentrert når busser og trailere kjører fort forbi oss 3 m. unna. Og igjen, litt artig å tenke på at jeg, som ikke ser, stoler så mye på en hund, et dyr, for å finne frem til steder med trafikk og annet rundt oss. Vi fant igjen stolpen med pølsebitene. Vi gikk oppover veien og jeg talte 4 fartsdumper og jeg begynte å høre trafikken fra hovedveien, men plutselig var den borte. Vi snudde og gikk mot trafikken igjen. Jeg visste ikke helt hvor vi var, men fortsatte i retning mot trafikken, og etter hvert forsto jeg at vi hadde gått en omvei. Min kjære viste meg den omveien på vår «rekogniseringsrunde», for det kunne lett skje at vi gikk den veien. Vi fant frem og Flex ble virket fornøyd med seg selv når han stoppet med forlabbene på kanten av første trinnet ned en trapp til undergangen. Han fikk en godbit. Vi fant frem i samarbeid.

En utfordring på vei til treningen

I dag var det tid for ny treningsøkt og Flex og jeg ga oss i vei. Min kjære hadde nevnt på at de hadde sperret av et område like etter en liten krysning og at jeg derfor måtte gå noen meter til venstre før jeg tok opp retningen igjen. Det gikk fint, men Flex skvatt litt til når det rislet i sperrebåndene i vinden. Men etter hvert fjernet vi oss mer fra trafikken og til slutt var vi i nærheten av et bygg og jeg kunne ikke lenger høre trafikken. Vi snudde «helt om» og forsøkte å finne en vei mot venstre. Flex gikk til venstre, men stoppet. Når jeg kjente etter med markeringsstokken var det en høy kant ned. Flink gutt som markerte den. Vi fortsatte i samme retning og nærmet oss trafikken. Jeg søkte hele tiden etter «venstre vei» og til slutt svingte Flex til venstre og enda en gang til venstre. Trafikken var til høyre for oss og vi hadde funnet frem. Flex fikk mye ros. Nå begynte treningen om 9 min., og vi nærmest begynte å løpe istedenfor å jogge – og vi kom 3 min. før treningen startet. Ny rekord! Flex la seg ned på plassen sin før jeg hadde fått lagt ut teppet hans. Jeg fikk ham til «opp å stå» og la ut teppet som han fint la seg på.

På vei hjem var sperrebåndene også en liten utfordring. Først ville Flex ta en snarvei og gå under sperrebåndene, men jeg tok ham tilbake og ga ham en ny sjanse mens jeg sa «finn vei», og Flex gikk svakt mot høyre hele tiden. Vi kom til krysningen og Flex gjorde helt rett i å gå rett mot venstre noen meter før han markerte kanten med overgangsfeltet. Han fikk en velfortjent godbit.

Ingen fri å få…

I dag går Flex fra å være unghund til å bli en voksen hund. Han blir 3 år i dag! Men selv om han nå regnes som en voksen hund, er han ganske barnslig i hodet. Når jeg satt og ventet på venterommet til manuellterapeuten på fredag, lå Flex halvveis under stolen min. Når jeg reiste meg for å følge etter manuellterapeuten, la Flex seg på ryggen istedenfor å reise seg – med selen på… Og der ble han liggende i noen sekunder på tross av mine oppfordringer om «opp å stå». Det ble litt latter i rommet av den oppførselen.

Men selv om Flex fyller år, var det ingen bønn. Ingen fri å få, selv ikke på bursdagen. En kort luftning før vi selet på og jogget mot treningssenteret. Jeg kjente at trekket ble gradvis hardere, og når jeg forsøkte å stoppe, var det umulig. Vi møtte en annen hund. «Jeg tror han har fått teften på en annen hund» sa en dame i det jeg ga en korreks i kobbelet mens jeg sa «nei» ganske strengt. Jeg tror damen ble litt snurt over at det ikke var OK at de fikk hilse. Hun sa fort «vi går videre nå» – og vi gikk hver vår vei. Flex og jeg jogget videre. Det er en strekning på 300 m. som jeg går, for der kan det komme biler som vi må slippe forbi oss. Det er midlertidig, men det har vært midlertidig i 2 år nå.

Jeg tror Flex er i ferd med å utvikle «angst» for måkene over parkeringsplassen ved treningssenteret. To ganger stupte de ned mot ham mens de skrek og begge gangene vek han til sides og krympet seg. Ikke helt bra. Inne på treningssenteret har Flex sin faste plass han tydeligvis nå vet hvor er når jeg bretter ut teppet hans.

Etter trening møtte vi min kjære. Vi gikk veien mot fysioterapiinstituttet for å få Flex til å markere en stolpe. Akkurat den stolpen er viktig, for det er da vi skal mellom to garasjer. Derfor hadde min kjære kuttet opp noen grillpølser – som alltid er garentert en lekkerbisken for en labrador. Flex fikk pølse ved stolpen og vi gikk nedover mellom garasjene. Snudde og søkte stolpen på vei hjem. Han fikk godbit ved stolpen igjen. Vi gikk oppover gaten og snudde og søkte stolpen igjen osv. Flex visste tydelig hvor stolpen var og jeg er ganske sikker på at vi ikke går ubemerket forbi den når vi skal til manuellterapeuten i morgen.

Når vi kom hjem, hadde jeg igjen noen pølsebiter det ikke var nødvendig å ta vare på og jeg ville gi de til Flex. Jeg ba ham komme fot, og han måtte se på den forlystende pølsebiten helt til jeg sa «vær så god». Han var flink. Det var litt sent å gi ham «bursdagsgaven» når vi kom hjem 20.45, men han skal få det i morgen ettermiddag. Han kan glede seg til et godt margbein av elg fra de indre skoger i Vest-Telemark. Flex kan takke min omtenksomme far som står for godsakene. Vi på to skal lage kransekakestenger, laget for hånd selvsagt, men det blir ikke for Flexen…

Flex og jeg alene på frifot

I dag skulle Flex og jeg gå veien til fysioterapien for 2. gang i sele, og 1. gang uten min kjære som kunne korrigere meg om vi gjorde feil. Etter litt rask luftning fikk han på seg selen. Vi gikk forbi busskuret og etter hvert ba jeg ham om å søke venstre vei. Jeg konkluderte etter hvert med at vi hadde gått for langt. Vi snudde og jeg ba ham søke høyre vei mens jeg aktivt brukte markeringsstokken, og Flex fant veien ned med litt hint. Han fikk ros og en godbit. Jeg tenkte inni meg hvordan dette nå skulle gå, når vi gjorde feil så tidlig i ruten, men jeg sa til meg selv at slik fikk jeg ikke lov til å tenke. Dette skulle Flex og jeg mestre. Vi gjorde også det, med én bom. Vi fant ikke veien mellom garasjene… Jeg stoppet en mann som var ute på intervalltrening i 18+ og det viste seg at vi kun var ca. 25 min. unna stolpen vår og garasjene. Jeg takket for hjelpen og vi gikk videre – og ruten helt feilfritt i et raskt tempo som om vi skulle gått den daglig! Dyktige Flexen.

Inne på venterommet lå han stille og avslappet under stolen og mellom føttene mine og inne hos manuellterapeuten lå han på teppet sitt. Jeg har med teppe både til treningssenteret og andre kontorer jeg skal være på i en halv time eller mer for å begrense mengden av hår han legger fra seg på gulvet. Da tar jeg hårene med meg hjem istedenfor.

Flex er veldig ivrig på å søke opp stoler, enten jeg ber ham om det eller ikke, men greit nok. Når jeg vet hvor stolene står kan jeg orientere meg etter de. Ute i gangen snudde vi derfor helt om med en stol og fant døren ut. Vi rundet fint hjørnet til høyre, men vi må ha gått forbi neste sving til høyre, for vi fortsatte bare et stykke rett frem. Når jeg gjør slike feil og ikke helt vet hvor jeg er, liker jeg å finne tilbake til utgangspunktet mitt. Derfor gikk vi tilbake til inngangspartiet igjen, og denne gangen brukte jeg stokken litt mer aktivt og sammen fant vi den lille veien opp til høyre. Ved krysningen av den 4-feltsveien, tror jeg at han stoppet for stolpen på riktig sted, men for å være sikker gikk vi til busskuret 20 m. lenger frem, fikk en godbit og snudde og fant gjerdet. Jeg tok ham i kobbel og gikk litt lenger før vi krysset veien – på stripene. Hjemturen ellers gikk upåklagelig, men litt mye snusning med nesen i grøften mens han går. Når vi kom på «vår vanlige vei» fikk han brått et hardt drag og jeg ba ham sitte. Jeg så på kroppsspråket at vi møtte en annen hund. Spent holdning, lang hals, ørene ut. Flex hadde nok sittet fint, hadde ikke hundeeieren passert oss der det var trangest å passere…

Vel hjemme fikk han friskt vann. Flex drikker først det han vil ha, ser seg litt rundt, drikker tre slurker til og da er han fornøyd.

Innlæring av vei til/fra fysioterapien

Når jeg dro fra treningssenteret ringte jeg min snille kjære. I dag skulle vi forsøke å gå ruten vi «rekogniserte» i går, med Flex i sele. Min kjære hadde tegnet opp ruten for meg slik at jeg kunne kjenne på veien og memorere den for meg selv. Før jeg og Flex dro på trening, gjennomgikk jeg og min kjære ruten mentalt i hodet uten at jeg så på kartet. Jeg tenkte det ville gå fint, men ett punkt ante jeg vi ville få problemer med – og det fikk vi…

Vi møttes ved busskuret hvor jeg går ned i undergangen og søkte trapp til høyre i dét vi var ute av undergangen. Nedover landeveien, blant hus og hager, kan det være vi møter på noen hunder, men det har Flex bare godt av å trene på. Jeg er ikke selv helt sikker på når vi skal søke stolpe for å gå mellom to garasjer for å komme ned til broen, men jeg er ganske sikker på at Flex vil huske på den, for når jeg der sa «søk stolpe» økte han farten, logret og visste det ventet en godbit med stolpen.

Når vi skal krysse hovedveien, er det egentlig ikke noe godt kjennetegn å orientere seg etter, men likevel: En svak nedoverbakke i en sving, og når den flater ut, kan jeg be Flex om å søke stolpen. Vi går da over et 4-feltsvei og jeg synes det er litt stressende. Jeg vil fortest mulig over og jeg synes Flex går så sakte. Dette stresset merker trolig Flex. Vi fant døren inn til fysioterapien!

Veien hjemover var litt mer utfordrende, men jeg antar vi skal klare den også. Vi måtte repitere et par ganger å runde hjørnet på helsesenteret istedenfor å gå ut på en parkeringsplass. Ved krysningen av 4-feltsveien, er det en stolpe litt ute i terrenget, og det var der jeg gjettet vi fikk problemer. Det er ingen holdepunkter for meg til å vite når jeg skal be Flex søke stolpe. Løsningen ble at vi går til et busskur 20 m. lenger frem enn der vi skal krysse, snur og deretter går tilbake og søker stolpe. Der markerte Flex et gjerdet istedenfor stolpen, til og med på 3. forsøk, så jeg lot det gå, og jeg vet vi da skal 2 m. lenger frem og deretter krysse veien. Min kjære sa at det var god sikt på strekningen og om vi skulle gå litt til høyre eller venstre for selve stripene, skjer det ingen trafikkfarlige situasjoner, men jeg kjenner jo med føttene om vi går på stripene eller ikke.

Vel over broen virket Flex sliten. Vi stoppet og Flex la seg rett ned med hodet på bakken… Vi fylte litt vann i drikkeskålen hans og han drakk godt før vi fortsatte. I det vi kom mellom de to garasjene møtte vi på hundeutfordring nr. 1. Flex ble veldig interessert i hunden som tydeligvis nektet å sette seg ned, og til slutt, etter gjentatte forsøk med å få kontakt med ham verbalt, tok jeg hele hunden mellom to hender og snudde ham i riktig retning. Da ble han fokusert på jobben sin igjen. Litt lenger opp i gaten møtte vi på hundeutfordring nr. 2. Da fikk jeg Flex til å sitte mens de passerte. En fornuftig hundeeier som forsto at jeg ikke var interessert i hilsing siden jeg fikk Flex i sittende stilling. Jeg hadde fokus og kontakt med Flex hele tiden mens de passerte oss og han fikk en godbit.

Vel hjemme drakk Flex noen slurker med vann og deretter la han seg rett ned på de kalde steinflisene. Han fikk på seg kjølehalsbåndet. Det er et 3 cm bredt halsbånd hvor man putter kjøleeleenter, som har ligget i fryseren, og putter denne inn i kjølehalsbåndet. Inn mot hundens kropp er det kun netting med små hull. Den er svært effektiv, men fryseelementene varer kun i ca. 40 min. før de må skiftes ut.

I morgen er vi i stand til å gå til manuellterapeuten! Det føles befriende å ikke være avhengig av drosje eller assistent. Dette hadde vi aldri klart uten min kjære – tusen takk!