Til treningssenteret

I dag var det varmt for Flexen å jobbe. Heldigvis var det litt overskyet når vi skulle gå til treningen, men jeg vil anslå 30+. Jeg hadde skjekket asfalten mens det var sol for å se om den var for varm å gå på for små hundepoter, men det skulle gå fint. Men det var ikke det samme tempoet i dag som ellers. Han ville helst bare gå, men jeg fikk ham opp i joggetempo halvparten av strekningen. Jeg merker på hele ham at han synes det er gøy. Når vi krysset parkeringsplassen ble Flex «angrepet» to ganger av en måke og vi løp sammen de siste meterne inn på treningssenteret. Der var det kjørlig og godt. Flex fikk teppet sitt og tilbud om vann. Jeg har en utbrettbar vannskål i silikon som er helt flat når den er pakket sammen og 13 cm i diameter. Jeg tror de er mer hygieniske enn de sammenleggbare vannskålene av nylon, særlig hvis man glemmer å sette de åpne til tørk til neste gang…

Jeg føler meg alltid så dum når jeg ber Flex søke stolpen hvor vi krysser hovedveien. Da tror alle bilistene at vi skal krysse veien og stopper opp for å vente på oss, men kjører så fort de ser at vi skal videre. Jeg ser da for meg irriterte billister… Men det skal sies, de har respekt for førerhunder og hvit stokk.

«Rekogniseringsrunde»

Jeg og min kjære har trent litt på veien til fysioterapien, men da må jeg krysse parkeringsplasser, følge fortau, krysse innkjørsler osv., og så var det å huske hvor disse var… Jeg ga egentlig opp – for meg ble det hele litt kaotisk. Min kjære visste om en alternativ vei som gikk gjennom et borettslag og som vi nok gikk like raskt når vi først kunne veien som den vi har forsøkt å lære hittil. Denne «rekogniserte» vi i kveld. Jeg tror det skal være en farbar vei for oss med nok holdepunkter. Min kjære skal lage et kart som vi printer ut på svellepapir slik at jeg kan kjenne de svarte strekene.

Tur til/fra trening

I dag gikk turen til treningssenteret. Flex kikket bak på meg, jeg sa «ja» på en litt oppmuntrende måte og klikket litt med munnen, og da var vi i gang med joggingen. Når vi kom på parkeringsplassen til treningssenteret, ville Flex først lede meg til legesenteret, men dit skal vi i morgen, og vi snudde og søkte døren til treningssenteret. Men når vi krysset parkeringsplassen, ble først jeg angrepet av en måke som snittet hodet mitt og deretter stupte de ned mot Flex som ble litt skremt, men tok opp konsentrasjonen igjen. En førerhund skal jo få lov til å bli redd, men skal ikke forbli lenge i redselen. Vel inne på treningssenteret fikk Flex teppet jeg hadde med til ham, og der lå han hele timen. Veldig fornøyd med ham der. Hadde han ikke vært så uinteressert i andre mennesker enn hva Flex er, hadde det der umulig gått. Det er ikke noe godt sted å binde ham fast der, tror jeg. Nå var døren åpen og folk hadde gått ut og inn til gruppetrening, men den som satte seg opp og var trofast mot en svett matmor, var Flexen.

Veien hjem var litt slitsom. Når vi kom ned bakken og jeg ba ham søke stolpen, var fokuset til Flex på andre siden av gaten. «Jeg har en annen hund» hørte jeg en mann si, som tydeligvis skulle gå samme vei som oss. «Kan de hilse?» spurte ham, men da svarte jeg selvsagt nei. Hundene fór mot hverandre når det først var så liten avstand mellom de og det ble litt bjeffing og knurring. De gikk foran oss og Flex og jeg ble stående en stund for å få de et stykke foran meg, men likevel var Flex litt for ivrig da jeg forsøkte å gå igjen. Jeg ba ham sitte, snakket rolig og med lav stemme til ham og strøk ham rolig. Det hjalp. Flex markerte stolpen vi søker opp når jeg skal krysse hovedveien,og i det jeg skal gå videre i samme retning, lå det noen plastrør som jeg knelte over. Ingen fare. Jeg ble litt forfjamset, reiste meg lett igjen og vi gikk videre. Det blir spennende å se om de plastrørene ligger der i morgen… På vei bakkene opp mot lufteplassen, hadde Flex et godt drag og han peste og jeg tenkte han så en annen hund, men kroppsspråket manglet. Jeg konkluderte med at han var nøden og luftet ham. Han var ikke akutt nøden, men fikk gjort fra seg for kvelden.

Jeg krysset innkjørselen til borettslaget og fant «trekanten» som har litt grus og sand, men en bil stanset. «Du er i bilveien!». Jeg snudde med Flex. Jeg måtte ha skjenet litt mot venstre. En dame stoppet bilen sin og fulgte meg inn på gangstien igjen. Snakk om å være flau! Da har Flex og jeg laget kaos i trafikken her også…

Flex fikk brent klørne sine

I dag hadde jeg time til veterinæren hvor Flex fikk klippet og brent klørne sine. Det verserer mange ulike meninger rundt dette, men jeg ser nå, og veterinæren mente, at det ikke gjør vondt for Flex. For sikkerhets skyld ba jeg veterinæren sette en sprøyte med smertestillende i nakkeskinnet på ham. Nå har han korte klør.

Når han fikk narkosesprøyten i låret, ble han gradvis sløvere. Vi skulle ta en runde på parkeringsplassen og etter hvert strevde han litt med å gå. Tilbake på veterinærkontoret la han seg ned på gulvet og sovnet.

Når jeg 10 min. senere kunne komme inn igjen etter klippingen hadde han fått en oppvåkningssprøyte, men det tok litt tid før han løftet på hodet og kunne gå. Vel hjemme igjen lå han stort sett i sengen sin og dormet og sov.

Jeg tok han på vekten. Han veier 33 kg. Han har gått ned 3 kg siden sist, sist var i mars. Det gjør ingenting. Nå er han normalvektig og passelig. Han er noe trøtt enda og får lov til å ligge uforstyrret i sengen sin å sove og slappe av. Her, i distriktet til foreldrene mine, kostet dette 1.000 kr. mens jeg tror at i Bergen hadde det nok kostet 3 og 4 ganger mer.

Utnytter situasjonen

I dag skulle Flex og jeg til muskelterapeuten igjen som holder til der jeg trener. Flex har ikke lært kommandoen «jogge» enda, men jeg jobber med saken. Jeg la Flex med selen, der jeg pleier å ha teppet. Når muskelterapeuten fulgte meg ut, sa han «og Flex ligger midt på gulvet». Gutten hadde med andre ord tatt seg til rette. Mulig jeg bør ha med teppet hans uansett trening eller ikke, slik at han har lukten sin der og vet hvor han skal forholde seg.

På vei hjem stopper han der han pleier å å stoppe når han har behov for en liten tisseskvett. Godtroende tok jeg av selen og forlenget båndet, men det første Flex gjorde var å stupe til høyre og mot en annen hund han hadde sett komme. Snakk om utnytting! På vei videre markerer han to stolper før den riktige stolpen om vi skulle krysset hovedveien. Der får han en godbit. Ja, det ble mange godbiter på Flex i dag. Han vet aldri når det kommer godbit og når det kun er ros og litt klapp. Ros er det uansett godbit eller ikke

Aldri uten hund…

Når jeg går til bybanen, må jeg igjennom et område hvor de driver anleggsarbeid på tre kanter av meg. Jeg tenker når jeg hører bråket fremfor meg at «her hadde jeg aldri turt å gå uten hund». Det durer, det skramler, det piper, det dunker – ja det er mange høye lyder. Og Flex går trygg inn i bråket og finner vei. En gang måtte vi passere en lastebil som sto stille på tomgang. Flex fant beste vei.

Hunde- og katteutfordring på bybanen

Når Flex og jeg var ferdig på et møte, skulle vi ta bybanen hjem igjen. Han vinglet slik og så stadig mot høyre før vi gikk ned rullestolrampen. Han fant stolpen vi bruker som retning for å krysse bybanesporet, men han var veldig høyreorientert. Bybanen kom med en gang, og Flex ville søke opp en dør som var – ja, kan du gjette? – lenger borte/til høyre for oss,men jeg tvang Flex helt om og ta den nærmeste døren. I det jeg skulle sette meg, bjeffet to hunder lengst bak i vognen og Flex kom også med et bjeff før jeg fikk ham med meg og under setet.

Plutselig ville han ut i midtgangen, men jeg fikk han på plass og til å ligge. Litt lenger fremme i vognen hørte jeg en katt som mjeuet. Jeg tror den katten gikk forbi oss.

Halvveis på ruten kom det en liten gneldrete hund. Flex ville frem, men jeg holdt ham tilbake og fikk ham til å fokusere på meg. Fikk ros, fikk en godbit, fikk kos. Hver gang den gneldrete hunden gneldret til igjen, kikket Flex opp på meg og fikk ros og kos. Jeg hadde regelrett blitt flau om jeg hadde en hund som måtte bjeffe nå og da under hele turen.

Andre hunder …

Både på fredag og i dag gikk Flex og jeg til en muskelterapeut som er tilknyttet der jeg trener. Da kan vi veien 🙂 Flex var – som vanlig – flink. Vi jogget, og han passerte fint et menneske og flere møtende mennesker. Men på fredag kom det en annen hund imot. Jeg jogget og jeg merket på draget at det var noe han hadde fått teften av. Jeg roet ned til gående og trekket var fortsatt hardt. Jeg burde ha bedt ham sette seg ned, men vi fortsatte å gå. Det var så vidt jeg klarte å holde ham igjen når de fikk nærkontakt. Ikke bra, men gjort var gjort. Det er lettere å se hva man gjør galt og skulle gjort bedre/annerledes i ettertid, men man lærer av erfaring.

Etter at jeg begynte å lufte Flex i kobbel har han ikke løpt etter andre hunder, men jeg vet han har sett hunder i næreten, for han har klynket/pepet. Hvor nærme de hundene er, vet jeg jo ikke, men foreløpig går det fint.

1. årsoppfølgning

I dag kom førerhundinstruktøren. Vi åpnet vårt samarbeid som vi pleier, nemlig med en kopp kaffe og hvert sitt stykke hjemmelaget krydderkake. Forrige gang serverte jeg en kjøpt såkalt Oreokake, men det tror jeg var nougat og noe annet de hadde presset sammen. Da tenkte jeg «aldri mer!. Heretter blir det hjemmelaget kake. Vi planla turen for dagen.

Vi gikk og Flex fikk tisse litt før vi gikk med retning mot bybanen. I dét vi runder hjørnet, kom det en jente med den lille hunden løs, og den hunden gneldret til og Flex synes dette var interessant og fór fra meg. Håper den jenta fikk seg en liten lærepenge. Men Flex tok opp konsentrasjonen igjen. Det synes jeg er flott med hunder – «ute av syne, ute av sinn». Vi gikk videre og når Flex fant stolpen for å krysse bybanesporet, rullet det forbi en bybane som stilte seg opp. Flex søkte dør og dessverre hadde jeg ikke gått langt nok bort på perrongen for å komme til en midtre døren. Jeg strevde litt med å finne et sete. Der hvor det så greit ut, var ikke greit pga. hjulene. Det ble til at vi fant et klappsete langs veggen. Vi kom oss ut på Danmarksplass hvor vi møtte en av hjelpetrenerne til Hordaland Førerhundklubb. Han var med og viste vei. Kvelden før hadde jeg repitert ruten i hodet sammen med min kjære, så var det å få det praktiske til å fungere med mitt hode. Nede i undergangen kommer jeg til å følge veggen både på veien til og på retur. Jeg synes ruten er litt vanskelig på vei tilbake, men jeg vet nå at vi må holde retning, hvis ikke når vi ikke undergangen. Jeg har ikke vært til fysioterapeuten på over et halvt år, og jeg håper vi vil få det til.

Vi gikk inn i en resepsjon og tok hver vår kopp med kakao, som var vann med kakaosmak… 😉 Jeg har en liten sammenleggbar vannskål i silikon på 13 cm i diameter og Flex fikk også tilbudt vann og tok et par slurker. Skålen tar svært liten plass i håndvesken.

Vi tok bybanen tilbake. Flex er trygg og vet hvor vi skal når vi krysser ene sporet og skal direkte til høyre opp på plattformen. Denne gangen var bybanen litt fullere og jeg valgte å stå. Det er ingen som skal av på venstre side hvor ingen skulle ut eller inn, og der kan jeg stå og holde meg i en stolpe. Det var en dame som tilbød sitteplassen sin, men jeg takket nei – det er bare øynene det er noe galt med…

Vel fremme gikk vi mot å krysse hovedveien, men med «søk stolpe», kom vi til feil stolpe, jeg forsøkte kommandoen på nytt og da fant han riktig stolpe. Vi tok seansen på nytt og på første forsøket gikk han selvsagt til stolpen hvor han fikk godbit. Krysset og tok retningen mot dyreklinikken. Det er en enkel rute på 1,5 km hvor det kun er en krysning i tillegg til et dobbelt felt når vi nærmer oss dyreklinikken. Jeg stoppet opp når Flex stoppet for kanten på hjørnet til skomakeren («skomakerkanten») og sa til instruktøren: «Herifra kan jeg ikke veien videre». Instruktøren sonderte terrenget. Tidligere har jeg gått i bilveien, men jeg har ikke vært tilfreds med den løsningen. Instruktøren mente at vi kunne forsøke å gå på parkeringsplassen. Der sto biler parkert og noen var i bevegelse, men alle bilister viser stor respekt for en førerhundekvipasje. De kjørte sakte og Flex fant veien og kanten opp til fortauet. Mange interessante lukter og barna i barnehagen lekte med ball osv. Jeg talte 18 skritt og vi gikk ned fra fortauet og søkte dør. Vi gikk bevisst ikke inn, men tok strekningen tilbake. Vi gikk på parkeringsplassen og kom til «skomakerkanten». Jeg følte ikke behov for å ta den strekningen på nytt. Det ble en bra avslutning på en rute hvor jeg føler jeg har kontrollen.

Jeg forklarte instruktøren at jeg hadde problemer med å finne tilbake til «skomakerkanten» når vi kom ut fra kjøpesenteret på andre siden av gaten. Vi fant døren og Flex ville gjerne gå inn på senteret, men ikke i dag, og vi snudde. Løsningen var enkel. Ned en kant og 4-5 m. til høyre og vi gikk direkte mot «skomakerkanten». Ikke vanskeligere enn det. På returen trengte han en luftning og deretter rett hjem. Flink gutt.

Nå ligger Flex på ryggen i sengen sin med ene labben oppetter veggen og snorker høylytt. Jeg tror og håper han har hatt en fin dag med mye konsentrasjon.

Jeg har hatt mye med førerhundinstruktøren å gjøre både når jeg fikk Larissa og nå når jeg fikk Flex. Han har vært på samtreningskurs og hjemstedstrening, og dessverre går han av med pensjon dette året. Kanskje var dette siste gang vi møtes? Vi kommer nok til å holde kontakten, om ikke annet, så på Facebook. Takk for et flott og lærerikt samarbeid.

Nytt kobbel og møtende hund

Jeg og asssistenten min gjorde noen raske ærender mens Flex var hjemme alene. Når jeg kom hjem, hadde jeg med et nytt kobbel til Flex. Det kan bli ganske langt, ca. 2 m., og det kan gjøres helt kort (1/2 m.). Det var et flott og slitesterkt kobbel og vil vare i mange hundeår til, men det kostet til gjengjeld 900 kr.! Men, men… Flex har fortjent det. Det kobbelet jeg har brukt til selen å lufte ham med den siste uken, har vært for kort og jeg tror ikke han ordentlig hhar fått roen på seg til å gjøre fra seg. Ulempen med et slikt kobbel er at han fort surrer det «på innsiden av en framfot osv.

I går, når vi jogget og gikk til treningssenteret, merket jeg i trekket på Flex at vi møtte på en annen hund. Jeg fikk Flex til å sitte. Den andre hunden bjeffet og snerret og eieren dro med seg hunden på andre siden av gaten. Mens Flex satt, fikk jeg ham til å fokusere på meg selv istedenfor den andre hunden. Jeg roste ham, klappet ham og ga ham et par godbiter. Jeg håper at en dag vil han synes at jeg er mer interessant enn den andre hunden, men mulig det er umulig å få til…

Bybanen og «hindertrening»

I dag skulle Flex og jeg på et møte igjen. Bybanen kom og slapp inn passasjerer. Flex og jeg jogget. Over sporet og bortover perrongen. Flex fant en dør som var lukket, men jeg fant ikke knappen for å åpne døren. Dette vil jeg tro at sjåføren så, for døren åpnet seg. Flex og jeg fant vårt vanlige sete. Det er det 2. setet på høyre side vendt med ryggen mot kjøreretningen. Flex legger seg godt til rette og vet han er flink når han logrer når jeg smiler og klapper ham, og noen ganger dukker det opp en godbit.
Bybanen på vei hjemover pleier å være ganske full, så jeg belager meg på å stå. Etter noen stopp finner jeg ut at det er flere klappseter bak meg som er ledige. Hvor egoistisk og kynisk samfunnet har blitt. Folk sitter og ser på at en blind førerhundbruker står, men ingen sier at det er et ledig sete litt bak meg.

Når vi gikk av, svingte vi til venstre og Flex hadde, som han vanligvis pleier, å a relativt god fart. Jeg gikk rett i en dame som sa «å, unnskyld». Jeg spurte henne om hun kunne stille seg opp på nytt fordi jeg ønsket å trene på hindringer. Denne gangen sneiet vi jakkeermet og jeg godkjente den. Sa tusen takk til damen og vi gikk hjem

«Rotetur» til butikken

I dag gikk Flex og jeg til butikken. Vi gjorde det i går også, og da var det langt roligere der, men i dag var det mange som skulle handle inn til pinsehelgen. Men med litt tålmodighet går det meste. De kjenner oss igjen nå. Når de ser meg og Flex komme inn dørene og inn gjennom porten, hører jeg at de tilkaller ekstra personalet som kan hjelpe meg med å plukke sammen varene. Som vanlig takket jeg for hjelpen og god service.

Vi gikk ut, og jeg trodde vi hadde riktig retning. Det hadde vi ikke, hørte jeg på trafikken.. Jeg fant en kant opp, men den kanten må jeg ha trodd var en annen kant. I hvert fall fjernet jeg meg fra trafikken. Jeg antok at Flex og jeg hadde krysset hovedveien på en «ureglementær» måte. En bil stoppet 15 m. unna og jeg spurte han hvor jeg egentlig var. «Du er på parkeringsplassen til nærbutikken» sa han, og jeg ble ganske forbauset. Han ledsaget meg helt over hovedveien. Dette er andre dag på rad at vi roter oss litt vill på parkeringsplassen til nærbutikken. Tror jeg skal få litt hjelp av min kjære en rolig ettermiddag og se hva vi gjør galt. Jeg føler vi har riktig retning, men det kan vi åpenbart ikke ha hatt.

– Og skal si jeg har noen observante i nabolaget. Man gjør seg synlig i terrenget med førerhund. En eldre dame sa: «Hun bor der i i det hvite huset i underetasjen med sin bror». Jeg kunne ikke la være å svare: «han er ikke min bror, men samboer» og jeg tror (og håper) at damen ble litt flau.

Jeg møtte naboen min. Han har to hunder. Han hadde de med seg og jeg ba ham gå og forstyrre oss litt. Flex ville gjerne hilse, men når jeg sa nei og nappet i kobbelet, satte han seg ned og gjorde ikke mer.

Vi kom oss hjem fra butikken og ryddet fra oss varer. Siden jeg i går hadde bedt om én blå fersk gjær, kom jeg hjem med to. Jeg er ikke så overtroisk av meg, men kanskje det var meningen at jeg skulle ha to prosjekter på gang denne helgen. Vi får se, vi får se, kanskje jeg kan overraske min kjære som er i frankrike med familien denne pinsehelgen, med noe som ikke er søtbakst (fordi gjæren er blå). Jeg og Flex har hele leiligheten for oss selv og kan gjøre hva vi vil når vi vil osv.

Flex og andre hunder …

Jeg har de siste dagene tenkt litt. Kanskje jeg kan kontakte en hundeklubb i Bergen og avtale at vi kan møtes f.eks. på en skoleplass en ettermiddag, hvor alle tar med seg hundene sine. Jeg vil på forhånd få sende et skriv til interesserte hvor jeg skriver om hvordan jeg ønsker at en førerhund skal være mot andre hunder i og utenfor sele.

I dag, når jeg møtte naboen min, tenkte jeg at vi kunne jo så smått begynne med ham, hvis han er villig. Hans hunder virket veloppdragne, selv om jeg hører de bjeffe litt i blant. Jeg ba ham gå litt rundt oss og distrahere Flex. Hver gang Flex ville hilse, napet jeg litt i kobbelet og til min overraskelse satte han seg ned. Vi får nok besøke naboen til uken! Jeg vet jo også at det bor enn mann med ikke mindre enn 4 hunder i et borettslag til nabo av oss og kanskje naboen vet hvem det er. så kanskje vi kunne få med oss ham også. De hundene er ikke like veloppdragne og de er i forskjellig størrelse og lyd. Om man tar hundeholdet sitt alvorlig, bør jo de fleste være interessert i trening på sosialisering av andre hunder og dresssur/lydighet.

Jeg snakket med førerhundinstruktøren i går, om et «lufthalsbånd» som en trener brukte på Bella under vårt samtreningskurs for ett år siden. Det virket ikke som om han husket det. Når Bella løp mot andre hunder, aktiverte treneren et halsbånd som blåste luft i ansiktet på hunden, og som fikk hunden til å snu og løpe mot sin eier istedenfor andre hunder. Jeg lurte på om det kunne være noe å prøve på Flex, selvsagt da med noen som vet hvordan og når den skal brukes.x

Risdiett

rennende. Hun husket at når vi gikk tur med Flex på mandag, hadde han vært borte et øyeblikk og sleiket seg rundt kjeften med noe brunt hengende ut på ene siden. Om han har funnet noe «delikat» å spise, forundrer det meg ikke, men jeg synes det var rart at reaksjonen skal komme 36 timer senere. Uansett ble Flex satt på en kort risdiett med noen fiskeboller. I dag blandet jeg siste rest av ris i halvparten av fôret og det blir vanlig fôring fra i morgen av.

Ikea-tur med litt forviklinger

Jeg og Flecx gikk til bybanen. Ved krysningen gikk jeg over et gjærde, som var for lite til å være et autovern… Men vi kom oss over og ned på lagunen. Bybanen 12.02 rakk jeg selvfølgelig ikke, men 4 min. Senere kom neste bybane. Flex er så flink og finner dørene enten de er lukket eller åpne. Det synes jeg er en veldig trygghet. I begynnelsen var jeg litt småstresset, «finner vi døren i tide nå…», for den står på perrongen kun i 20 sek. Nå er jeg helt trygg og avslappet. Flex finner døren uansett. Oftest åpner noen døren før jeg og Flex går av eller på, men et par ganger har jeg selv måttet åpne døren. Da leter jeg fra venstre kant og mot midten i lav brysthøyde (på meg som er litt lav) og funnet knappen. På innsiden er det noe jeg kaller for «funkis-knappen», hvor man kan trykke på fra innsiden og få litt mer hjelp med å få ut rullestol, barnevogn, sykkel o..l.

Flex og jeg var i et møte i forbindelse med et organisasjonsverv. Etter møtet fikk jeg omvisning i hjelpemiddelparken (synsteknikk) og Flex pep litt. Jeg spurte om det hadde vært hunder der før, siden han klynket, og det hadde det vært. Jeg hadde avtalt at vi skulle treffe min kjære på halvveien. Min kjære og jeg gikk mot Peppes, og plutselig setter Flexen seg ned midt på fortauet og hadde diaré. Trolig var det derfor han klynket i undervisningsrommet og hvorfor han var så interessert i å snuse på blomstene. Jeg kneppet rolig av ham selen, for det er ikke bra at slikt skjer i sele, fant frem bæsjepose fra den lille vesken jeg ar festet på selen hvor det står «guide dog» på og fikk plukket opp det verste greiene. Jeg var tom for bæsjeposer og mens Flex og jeg ventet, løp min kjære inn på en butikk og kjøpte en rull med bæsjeposer i fall det skulle skje flere uhell. Jeg lot ham gå i kobbel – det er ikke godt å være dårlig i magen og kjempe mot å gjøre sitt fornødne, for de er jo egentlig opplært til at tissing og avføring ikke skal skje i sele. Da er det min oppgave som bruker, å sørge for at hunden er tilstrekkelig luftet innen vi går.

Vi tok bussen til Ikea. Luftet Flex litt, men han gjorde ikke noe. Bare snusning. På Ikea fikk jeg kjøpt meg 8 helt enkle kaffekopper med skål og 12 krus av steintøy for under 400 kr. På vei tilbake til bussen, luftet vi Flex enda en gang, men han gjorde ingenting da heller.

På vei hjem, tok vi bussen til endestoppet, men i det bussen vår svingte inn på bussterminalen kjørte vår buss. Vi kunne velge å vente der i en halv time og ta bussturen på 25 min. hjem. Vi konkluderte med at vi tok bussen inn igjen til byen og tok en direktebuss hjem. Vi løp, krysset gaten – og der kjørte bussen… Det var 15 min. å vente på både ny buss og bybane. Jeg var lei, sliten og hadde smerter i ryggen, så jeg valgte å bruke opp siste rest på TT-kortet mitt. Får ny påfyll 1. juli. Drosjesjåføren spurte om det var greit at Flex kunne sitte bak, og jeg sa at det gikk selvsagt fint om det ikke var løse gjenstander der. Flex hoppet velvillig inn i bagasjerommet. Jeg sa til sjåføren at jeg ville han skulle vente med å åpne bakluken når Flex skulle ut, for å ha kontroll. Bakluken åpnet seg og Flex hoppet ut uten å få lov. Jeg spurte om vi kunne få lov til å gjenta dette, Flex hoppet inn, luken ble lukket og når den ble åpnet, sa jeg «bli» til Flex. tok kobbelet og sa en gang til «bli», før jeg til slutt sa «vær så god» og han fikk lov til å hoppe ut. Det er ikke i så mange situasjoner jeg får øve på slikt, og sjåføren hadde fått 40 kr. i trix av meg, så jeg tror alle ble fornøyde.x