11. gang

I går luftet jeg Flex for kvelden, og plutselig tar han springfart, jeg rives over ende og måtte til slutt slippe flexilinen. Jeg fikk et ordentlig skrubbsår på venstre kne og det gikk hull i strømmpebuksen.

I dag ringte jeg til førerhundskolen hvor jeg fikk snakke med førerhundinstruktøren som kjenner meg og Flex godt. Jeg forklarte ham om situasjonen mellom Flex og andre hunder. At han tar løpefart, og mitt alternativ er å slippe flexilinen (slik jeg har gjort de fleste gangene i det siste) eller følge med og havne på trynet – og Flex oppnår alltid det han vil, nemlig å komme frem til den andre hunden. Førerhundinstruktøren ba meg legge flexilinen på hyllen og lufte ham i kobbel. Enten har det ikke passert oss hunder eller Flex har ikke reagert noe videre på de etter dette.

Flex på konfirmasjon

I dag var vi og feiret mitt yngste søskenbarns konfirmasjonsdag. Flex var selvsagt med – og pyntet med en blå sløyfe. Han lå fint mellom meg og min kjære i kirken. Det var en flott seremoni i en moderne kirke. Deretter dro vi til et hotell med koltbord, dessert og kaker. Altfor mye å velge mellom… Jeg hadde tatt med det sammenleggbare liggeunderlaget hans, slik at han lå i et hjørne nærmest min far. Flex oppførte seg eksemplarisk. Lå helt stille. Han ble luftet og fikk middag tidlig i løpet av etterdagen. Jeg og min kjære dro tilbake igjen til Bergen med tog og bybane.

Kurs på Solvik

I dag kom Flex og jeg hjem fra kurs på Solvik Syn og Mestringssenter til Norges Blindeforbund. Der jobbet jeg som dataassistent sammen med en blind deltaker jeg hadde på et kurs i slutten av mars. Et krevende kurs, men en jobb jeg trives bare mer og mer i.

På Solvik har de en fantastisk stor og flott luftegård for førerhunder. Den har et godt terreng, med knauser, busker, kratt og ulikt terreng. Og mens jeg står og venter på Flex, at han skal få leket seg ferdig og gjort sitt fornødne, kan jeg nyte den berolige lyden det er av bølgeskvulp. Flex var flink til å komme på innkalling, og en gang ville han ta med seg en pinne på en 1 m., men den måtte bli igjen i luftegården. Når vi neste gang gikk til luftegården, fant han samme pinne og løp fornøyd inn i terrenget. Koselig å se at de koser seg.

Men det var ikke bare kosing. Dette er 2. gang jeg er på Solvik, og den første dagen var jeg såpass usikker på veien at jeg brukte stokk med Flex i kobbel, men etter vert ble jeg litt kjent, Flex ble kjent og jeg kunne bruke ham i selen.. Ved Ved et par anledninger måtte jeg ringe etter kursleder når jeg/vi hadde rotet oss bort eller ikke visste hvor vi var. Det er da det er fint å ha positive, hjelpsomme og flotte medarbeidere.

En aktiv dag…

I formiddag skulle jeg og Flex på et møte. Vi gikk til Bybanen. Jogget et stykke. Jeg sa «søk stolpe» når vi skulle krysse veien, men han krysset direkte. Jeg burde nok ha rettet på det, men der og da i situasjonen blir jeg lett litt småstresset når jeg vet at bilene stopper for meg og venter på at jeg skal krysse. Flex fant fint frem til bybanen og inn på bybanen når den kom. Jeg tok til venstre når vi gikk inn, men skulle nok ha tatt til høyre. Vi kom til enden av bybanen hvor det egentlig ikke egner seg å ha hund, men jeg fant et sete der han kunne ligge fremfor meg uten fare for å bli tråkket på.

For å ikke gjenta meg selv altfor mye fra tidligere innlegg, kan jeg si at hjemturen gikk fint uten problemer. Igjen fant han stolpen ved krysning av hovedveien. Veldig bra. Den har vi strevet med…

Litt senere på ettermiddagen gikk jeg og min kjære til Lagunen. Der fikk jeg ordnet meg noe garn, ny lommebok og noen joggesko. Flex var flink og gikk fint i sele og fint i kobbel. På en butikk spurte en ansatt om hun kunne få lov til å hilse på Flex, og først sa jeg «ikke nå når han har på selen», men tilføyde raskt at «men jeg kan ta av selen og da kan du hilse». Det er både fint for Flex, å få understreket forskjellen mellom jobb og fritid samtidig som det er «opplæring»/informasjon til andre mennesker på en positiv måte.

På vei hem

I dag gikk Flex og jeg på bybanen ved Danmarksplass. Han har nå lært når han skal svinge til høyre for å komme opp på riktig perrong. Han er også trygg på å finne dører på bybanen, så nå er ikke det et stressmoment for meg med, med tanke på at bybanen kun står på perrongen i 20 sekunder. Vel fremme på Lagunen gikk vi hjem. Han var linkf. Fant den stolpen vi har hatt litt problemer med å finne. Luftet ham på lufteplassen vår slik at han fikk tisse litt før vi gikk hjem. Når han stopper ved spissen av «trekanten», er det så tydelig på ham at han vet han er flink og virkelig strutter av stolthet. På vei opp innkjørselen logrer han hele veien.

Lufting og møte med annen hund

Noen ganger blir jeg irritert på de hundeeierne som tror de kan luske seg usynlig forbi oss. Det går ikke med Flex. Han er dessverre for ivrig etter andre hunder. I kveld møtte jeg på en slik hundeeier og hadde følgende dialog:

«Det er fint om du sier i fra at du kommer med en hund. Du ser jo at jeg ikke ser og går med stokk»
«Jeg vet ikke hvor dressert den hunden er»
«Nei, han er dessverre litt for ivrig etter andre hunder, men om du sier i fra en annen gang kan jeg lettere kontrollere min hund»

Han kom tilbake mens vi fremdeles luftet og han sa «det er oss igjen». Jeg fikk oppmerksomheten til Flex og bort fra den andre hunden. Flex ble glad og fikk en godbit. Jeg takket mannen.

Treningstime

I dag skulle Flex og jeg til treningssenteret. Endelig komme i gang med treningen igjen etter en rolig påske. Jeg var sent ute og hadde varslet treneren min om at jeg kom 5 min. for sent. Vi jogget hele veien, og mens jeg jogget konkluderte jeg med at jeg måtte få meg noen brukbare joggesko og noen sommerstøvletter som ikke er vinterfóret. Fra jogging klarte Flex å stoppe for å signalisere at han trengte en liten tissepause. Jeg kneppet av ham selen og han fikk gjort sitt fornødne. Videre jogging. Vi kom inn på treningssenteret 3 min. for sent. Teppet til Flex ble lagt ut og han la seg på det. Der ble han liggende til jeg kom ut igjen i resepsjonen etter en times trening. Jeg er overrasket over hvor lite han bryr seg om andre mennesker så sant de ikke tar direkte kontakt med ham. Vi gikk hjem igjen. Lite jogging da, for da er matmor sliten etter å ha trent knebøy…

Til legesenteret

I dag skulle Flex og jeg gå til legesenteret, men først skulle vi en tur til kjøpesenteret. Flex var flink og gjorde alt riktig, intil vi skulle krysse parkeringsplassen for å gå tilbake etter å ha vært på kjøpesenteret. Da skrådde vi litt mot venstre og jeg kom ut av kurs. En mann kom og hjalp meg. Jeg har et holdepunkt, og det er «skomakeren». Det vet alle hvor er, og da vet jeg også hvor jeg er. Turen tilbake til legesenteret gikk fint. Flex er ivrig på å finne stoler. Vi skulle innerst i gangen og Flex stoppet ved hver ledige stol…

På vei hjem igjen, når vi gikk på den midlertidige kombinerte gangvei og bilvei, møtte jeg ikke mindre enn fire biler på en strekning på 200 m. Flex og jeg gikk inn til siden og bilene kjørte forbi.

Når jeg har vært og luftet Flex, tar jeg av ham linen i oppkjørselen og han løper som gal. Han kommer med en gang jeg roper på ham og han stikker ikke langt. Kun på tunet og opp mot husvertens inngang. En gang bjeffet naboens hunder, men Flex gjorde ikke særlig notis av det. Da fikk han mye ros og sannelig ikke en liten godbit.

Butikktur på påskeaten

På påskeaten er butikkene åpne i noen timer. Nærbutikken vår var åpen fra kl. 7.00-16.00, men jeg ønsket ikke å komme i det verste rushet både fordi det da var mange folk og av hensyn til kapasiteten hos personalet. Flex og jeg tuslet på butikken kl. 8.15 og allerede da var det noen kunder som antakelig hadde tenkt i mine baner. Flex gikk perfekt til butikken, men vi fant ikke inngangen. Hvorfor åpnet ikke døren seg? Vi gikk frem og tilbake. Flex stoppet opp, som om han skulle si «se hvor vi er…», og jeg kjente på veggen. Postkassen. Den har vi vært ved et par ganger når jeg har postlagt brev. Jeg hadde bedt Flex snu for tidlig og vi hadde ikke kommet bort til døren. Vi gikk litt lenger og Flexen kunne logrende gå inn. Vi fikk hjelp, takket for god service (som vanlig) og gikk hjem. Der skjedde det noe alvorlig galt. Jeg var nok litt vimete i hodet av litt for lite søvn de siste nettene i påsken, og vi gikk aldri opp på fortauet. Det jeg antar at vi gjorde, var å gå i innkjørselen til butikken, krysset hovedveien og da hadde Flex gått til postkassene. Det var ingen trafikk på hovedveien jeg kunne orientere meg etter. Hadde det der vært godkjenning, hadde vi strøket glatt! Det var ikke godkjenning. Det var påskeaten og jeg visste hvor vi var. Jeg luftet Flex på hjemveien.

Til butikken

Jeg skrev ut handleliste og gikk på butikken. Flex gikk perfekt til parkeringsplassen og hadde stødig kurs mot døren. I dag dukket det opp en godbit i det han gikk inn døren. Jeg mener det er viktig å gi en overraskende belønning noen få ganger, selv om det er noe som er godt innarbeidet. Nå finner han veien til kassen selv og jeg begynner også å kjenne den igjen. Vi fikk hjelp til å handle.

Vel ute var det et eller annet stort som sto i veien for meg. «Finn vei» sa jeg til Flex og han gikk til høyre. Han stoppet. Jeg gjentok kommandoen og han snudde helt om, gikk bortover og svingte forbi et eller annet. Vi havnet litt skjevt ut på parkeringsplassen med noen busker. Han brakk seg og kastet litt opp. Jeg forsøkte å få ham til å søke dør igjen, men da tror jeg han synes jeg var utrolig dum.

Jeg hørte trafikken fra hovedveien. «Trenger du hjelp?» spurte en kvinne. Hun leste skiltet på selen om at man ikke skulle forstyrre førerhund i arbeid og hun skulle til å si unnskyld. Jeg sa at hun måtte gjerne snakke til meg. Jeg pekte ut hvilken retning jeg trodde vi skulle i og hun bekreftet at det var riktig, og sannelig fant ikke godgutten min fortauet opp og stolpen hvor vi krysser hovedveien.

I postkassen lå der en pakke til Flex. En liten og snedig sammenleggbar drikkeskål i silikon.

På reise rundt i Norge

På fredag satte vi oss på bussen fra Oslo. Vi besøkte min kjæres amilie. Flex var flink og lå rolig på plassen sin på bussen. Vi fikk sitte på rullestolplassen og det var ca. 1 m. frem til neste sete. Hvilken luksus! Etter 4 1/2 time var vi fremme hos min kjæres familie. Mine to tidligere hunder har vært skeptiske til trappen i deres hus, men Flex løp opp og ned som om han aldri skulle ha gjort annet…

Noen dager senere forflyttet vi oss til mine foreldre. Der fikk Flex for ørste gang smake på margbein av elg. I begynnelsen så det ut til at han ikke riktig visste hva han skullle gjøre, men det tok ikke lang tid før han fant ut av det. Han jobbet med beinet i 3 timer før jeg hjalp ham med å få ut siste rest av margen. Jeg var spent på om han ble dårlig av margbein, men det virket ikke slik. Han sov godt hele natten. Endelig har jeg funnet noe han kan kose seg med i ny og ne.

I dag tok Flex og jeg fly tilbake til Bergen. Det var et fly med plass til 50 passasjerer. Flex og jeg fikk to seter for oss selv, og i begynnelsen synes jeg han breiet seg for mye ut. Når vi var i luften, krøllet han seg sammen til en ball og der lå han inntil jeg reiste meg for å ta nedrygg sekk og sele.

Innkalling

Jeg har vært litt bekymret over at Flex har blitt dårligere til innkalling i det siste og han har ikke stukket bort til meg for å si «hei, her er jeg» og han får en godbit. Når jeg har ropt på ham, har han enten ignorert innkallingen eller gjort seg ferdig med snusingen. Når han har løpt fra meg tidligere og jeg kalte ham inn, snudde han tvert og kom i full fart selv om jeg har forsøkt å gjøre meg atraktivt med kroppsspråket.

Nå tror jeg at jeg har funnet årsaken: Levergodbitene (ruglete harde) er rett og slett ikke gode nok. I dag forsøkte jeg å gi ham fôrkuler fra Royal Canins Labradorfôr, som er ganske store kuler, og disse falt i smak. Han ble sitt gamle jeg. Han kom innom for å få ros eller godbit og han kom med en gang jeg ropte.

Jeg ble glad for at jeg fant kjernen i problemet. Jeg så for meg mye og intens trening, og så var det bare godbitene som måtte byttes.

Ut på tur til Hurdalsenteret

I dag skulle Flex ut å fly. Jeg hadde bestilt min faste drosjesjåør allerede på torsdag, og kl. 9.15 kom han. I sikkerhetskontrollen spør de alltid om de kan ta av ham lenken, men der sier jeg kategorisk nei og ber de heller ta en manuell kontroll på ham. Jeg synes at både jeg og de har for lite kontroll på ham om han skulle være helt fri. Det har jeg svidd meg på én gang, og det var ikke gøy. Inne på blyet liker jeg best at han går bak meg, men det er mye å snuse på mellom radene på gulvet. Særlig 1. rad. I dag satt vi på 10F. Perfekt plass. Det satt ingen i midten og Flex brettet seg ut litt, men i det vi tok av satte han seg opp og når jeg ba ham legge seg igjen, krøllet han seg sammen inntil meg. Det er tross alt tryggest «hos a mor». På Gardermoen hadde vi litt dårlig tid. Flex fulgte godt både ute og inne. Jeg valgte å få ledsaging gjennom de to svingdørene ut. De er ganske ekle når man ikke ser.

Vi kom oss på bussen og til Hurdalsenteret. Bagasje funnet og rom tildelt. Jeg fant en hundeseng, men drikkeskål og matskål hadde jeg med meg selv. Jeg synes at de plastskålene de har her er uhygieniske. Hvor ote blir de vasket? Utad ser de jo rene ut etter å ha hatt vann og etter at skålen er rundslikket for mat, men plast er bærer for bakterier. Jeg har med en liten skål av metall og han spiser av samme bolle som jeg bløter fôret i. Bollen går akkurat oppi skålen, så det tar ikke mye plass.

Flex fikk tisse litt før jeg gikk til lunsj. Heldigvis var det ikke noen i gruppen som var allergiske for hund. Flex lå virkelig å breiet seg ut på gulvet under undervisningen. Det er lett å ha lufterutiner her. Etter frokost, før lunsj, etter middag og en liten tisseskvett før vi går til sengs.

Hundepsykologi

«Stakkars hund» og «dyremishandling» vil kanskje noen tenke når jeg frister min egen hund med pølsebit slik at han får boller og sleiver av medall over seg. Nei, det er dette som er riktig hundepsykologi. Jeg gjør dette for at han skal lære at det ikke er greit å stjele noe fra kjøkkenbenken.

En valp som har hatt et uhell og tisset i gangen, blir bare forvirret og redd når eier kommer hjem og blir sint og sur, og kanskje gnyr nesen til hunden ned i tisset eller fillerister valpen. Dette vil føre til en redd og usikker unghund som ikke vet hvor den har eieren sin. Eieren kan være glad i ham og plutselig være sint på ham, uten at hunden vet hvorfor.

En hund lever her og nå i øyeblikket. Når jeg i dag fant at Flex hadde kastet opp på teppet, tørket jeg dette helt rolig opp uten sure miner. Det hadde ikke Flex forstått. Men når Flex forsøker å snappe til seg en pølsebit og får umiddelbar negativ respons, forstår han at dette skal han ikke gjøre.

En førerhund er såpass myk, men samtidig robust, til å takle dette. Det er derfor de er blitt førerhunder. De skal være vennlige og kjærlige mot dyr, voksne og barn og de skal takle å gå i tungt trafikkert bymiljø.

Sitt livs sjokk

I dag tror jeg Flex fikk jeg to av sine største livs sjokk. På kjøkkenbenken lå det en pølsebit, som var veldig fristende, og Flex nappet den til seg, og fikk metalboller, metallsleiver osv. ramlende over seg og ned på gulvet. Gutten fór ut i gangen. Skramlebøtteriet ble satt opp på benken igjen og pølsen lå fristende. Gutten snappet til seg pølsesnabben og fikk hele skramelet atter over seg og ned på gulvet i et forferdelig spetakkel. Denne gangen fór han inn i sengen sin, der har han ligget i 3 timer. Nå er pølsesnabben ryddet bort, men etter at han har spist frokost i morgen, kommer pølsesnabben til å ligge der igjen. Godt luktende og fristende for en alltid sulten labrador.