Å takke…

Jeg er opptatt av å takke for all hjelp jeg får av seende når jeg er på «ville veie» og ser sikkert ut som et undrende spørsmålstegn. Det er altfor mange som har en passiv holdning til hva som skjer rundt de i det norske samfunnet og jeg har lært meg at man skal sette pris på de som ønsker å hjelpe. Når jeg har fått hjelp sier jeg alltid «tusen takk for hjelpen» i ulike variasjoner. Det finnes blinde som blir irritert når folk tilbyr de hjelp. Dette gjelder nok mest de som har mistet synet i voksen alder og før de har erkjent at de har et orienteringshandikap. Det kan være nedverdigende å måtte ta i mot hjelp når man er vant til å være selvhjjulpen i kanskje 50 og 60 år.

Nei, takk og takk igjen for all hjelp som tilbys. Om jeg tilbys hjelp der jeg ikke har behov for, sier jeg høflig «takk, jeg tror jeg klarer meg».

En gang ble jeg satt av på feil plass av bussen og skjønte ikke hvor jeg var. Jeg gikk frem og tilbake, og fant ikke veien. Det var mens jeg hadde Oda. En bil stoppet; «trenger du hjelp?» og jeg svarte at jeg ante ikke hvor jeg var. Han sa at jeg så så undrende ut, og av alt hell var denne mannen drosjesjåfør. Han kjørte meg hjem og jeg ga han rikelig med trix og takket så mye for hjelpen.

Ja, ikke for det, jeg har én gang måttet ringe det lokale politiet og forklare litt flaut at jeg ikke ante hvor jeg var. Les mer om Larissa i politibil.

Virkelig ikke dagen vår

I dag har det virkelig ikke vært vår dag, hverken Flex eller meg. Det er ikke lett å orientere seg i snøkaos. De fleste steder er det nå fritt for snø på gangveiene, men plutselig kommer det et parti med snø og jeg blir usikker og lurer på om vi har gått feil. Ved en krysning kunne det ha skjedd en trafikkfarlig situasjon, men det var en hyggelig mann som hjalp meg. Først hjalp han meg over hovedveien, men det ble på andre siden av veien enn hva Flex og jeg kjente oss igjen. Jeg forklarte dette og han forsto og fulgte meg over veien igjen. Han sa at to av hans onkler var blinde. Han viste meg riktig retning og vi gikk videre, fant vår krysning og gikk til bybanen uten problemer. Nå kan Flex finne dører som er lukket også. Flink gutt. Jeg fant knappen for å åpne døren og vi gikk inn og fant oss et sete. Når jeg forsøker å finne sete, slipper jeg selen og søker diskret med stokken om det er ledig.

Når jeg var ferdig på møtet, skulle jeg krysse bybanesporet, og jeg møtte på en snøhaug. Jeg kjente med stokken, og det var mindre snø ca. 40-50 cm. Jeg tok sjansen på at det var der vi skulle krysse. Riktig! Flex svingte selv opp på perrongen. Når bybanen kom, fant vi vårt faste sete. Det er sete nr. 2 i kjøreretningen. Der har Flex god plass og det er ikke fare for at han stikker snuten under billettregistreringen og blir tråkket på.

På veien fra bybanen og opp til hovedveien gjorde vi vår neste feil. Når jeg sa «søk stolpe» til Flex, ville han ha meg over i snøen. En bil stoppet. «Skal du over veien?» noe jeg svarte bekreftene på. Han sa at vi var ved krysningen og at det bare var å gå over.

Når jeg hadde krysset veien, pleier vi å gå hjem til venstre, men i dag skulle jeg til legen og vi tok til høyre. Legekontoret er i samme bygg som treningssenteret. Vi måtte gå i bilbanen, for fortauet opp den lille bakken var full av snø. Det gikk fint. Det kom ingen biler, men hadde det gjort det, hadde jeg stoppet og gjort plass.

På vei hjem igjen luftet jeg ham med lufteplassen vår. Deretter selet jeg på og håpet at han var flinkere enn meg til å finne innkjørselen. Det har jo gått overraskende fint til nå, men ikke i dag… Jeg måtte spørre en dame. «Nå står du ved et blått hus», og jeg forsto at vi hadde gått litt for langt. Jeg visste hvor vi var og Flex fant innkjørselen når jeg sa «søk venstre vei». Han fikk mye ros og de siste godbitene jeg hadde i lommen.

Jaja, hjemme er vi, og her skal vi være resten av dagen, med unntak av et par luftninger. Jeg sender min kjære på butikken… 🙂 Jeg har fått nok i dag. Flex virker sliten.

Det er sannelig mye salt og skit på veiene nå. Jeg tørket godt av poter, bein og under magen/brystet, men jeg kjenner at når han tørker, er pelsen litt seig. Jeg tror nok det blir litt lunkent vann i en bøtte i dusjen og støvler, for å få bort mesteparten av saltet. Har også tørket over bukreimen. Den blir skitten den også!

Flex på Big Horn

I dag var min kjære og jeg på Big Horn og spiste middag. God mat. Når vi kom inn, så servitøren Flex. «Det er egentlig ikke lov å ha med dyr inn her». Jeg sa bare at «førerhunder har lov til å være med» og det ble godtatt med en gang. Vi fikk et bord i et hjørne. Perfekt plassering ift. hvordan Flex da kunne ligge.

Til butikken i vinterføre

Det er ikke alltid så lett å være førerhund på vinterføre. Kantene blir borte og stolper får store brøytekanter rundt seg. Men Flex var flink. Han fant stolpene, selv om han ikke sto helt inntil de. Jeg fant stolpen med stokken og han fikk godbit – da klatret han opp på snøhaugen rundt stolpen… Han hadde stødig kurs mot døren til butikken. Han var flink til å navigere rundt i butikken i dag. Vi fant kassen og jeg fikk hjelp til å handle mens Flex og jeg sto og ventet. Jeg pakket varene ned i ryggseken. Ryggsekk er et must når man skal gå og handle. Jeg vil ha høyre hånd fri.

Når vi nærmet oss innkjørselen til vår oppkjørsel, tok jeg ham i flexiline og fant – utrolig nok – innkjørselen. Den er nesten umulig å oppdage, da man må kravle seg over en høy brøytekant. Jeg er glad jeg brukte mobilitetsstokken i dag, og ikke markeringsstokken. Mobilitetstokken er lengre og kraftigere enn en markeringsstokk.

Trassalder eller kun testing av grenser?

Flex, ja… Han har vært et kapittel for seg selv det siste halvannet døgnet. Jeg og assistenten min lot Flex være alene hjemme i en halv times tid siden vi skulle handle inn så mange varer. Når vi kom hjem, trodde vi først at Flex hadde revet ned alle jakkene, men nei, han hadde revet ned hele knaggstativet. Han drev og rotet ned i lommen på regnjakken min hvor det lå godbiter. Jeg ba ham gå og legge seg, og han hørte først på 3. kommando «på plass». I dag tidlig lå regnjakken på gulvet og lommen var ødelagt. Til middagsbordet sto han regelrett og tagg, men gikk og la seg på plassen sin på 2. kommando.

Er han kommet i «trassalderen»? Eller forsøker han å teste mine grenser etter å ha vært borte fra meg i 2 måneder? Jeg vet ikke… Men her i huset er reglene tydelige og konsekvente. Vi skal nok bli enige til slutt om hva som er lov og ikke.

Vanskelige «kjøreforhold»

I dag skulle jeg på trening. Underlaget ute besto av vann, sørpe og snøklumper. Jeg turte ikke å begi meg ut på veien alene. Vanskelig å holde seg på veien og vanskelig å orientere seg generelt. Min kjære var så snill som fulgte meg til treningssenteret. Jeg og Flex hadde ikke funnet frem alene. Fortauet opp sideveien til treningssenteret var fullt opp med snø og snøklumper. Der var vi nødt til å gå ut i veien. Men Flex fikk seg 2 km i flexiline tur/retur. Jeg synes det er bedre å la være å bruke ham i sele når det kan gå så fort galt, og så lenge man har noen som kan følge så foretrekker jeg det. Litt redd for at seleferdighetene skal få uvaner når jeg ikke klarer å være så tydelig som han er vant til. I dag hadde det gått bedre, for i dag har gangveien blitt måket fri for den verste snøen og sørpen.

9. gang

I går kveld, når jeg gjorde kveldsluftingen, var det vanskelig. Det er kommet mye snø som blir som slafs når det kommer på bakken. Jeg orienterte meg etter et vannavløp og trafikken, for det er slafs og snø hele veien. Plutselig tar Flex helt av, tar løpefart og plutselig lå jeg på siden og mistet flexilinen. Når jeg kom meg opp på to bein igjen, ropte jeg på Flex, og han kom. Det var en annen hund som gneldret. Jeg beklaget oppførselen til Flex, men eieren var mest opptatt av at det hadde gått bra med meg. Jeg var blitt våt og forslått på lillefingeren, men ellers helt fin. Dette var 9. gang Flex drar meg over ende siden jeg fikk ham i mai 2014.

Flex er tilbake!

Etter en skade har Flex vært på Veiviseren siden slutten av november. I dag kom førerhundinstruktøren ca. 10.30 med Flex. Gleden var fra begges side ved gjensynet. Først snakket vi litt sammen og jeg serverte kake for at Flex var kommet hjem igjen. Jeg hadde kjøpt en såkalt Oreokake fra ferskvaredisken på Coop, men nei, takke seg for hjemmebakst! Vel, vi gikk ut og til dyreklinikken. Det er en strekning på noe under 3 km turr/retur. På returen gikk vi også innom treningsstudioet og legekontoret, siden det var på veien. Vi ble mildt sagt ganske våte. Førerhundinstruktøren hadde bare positivt å si om hundehold, lydighet, seleferdigheter og samspillet. Han er en trygg førerhund, selv i tung trafikk og anleggsområder, hvor det er mye støy. Jeg føler, og det mente også instruktøren, at vi begynner å bli et team. Vi utfyller hverandre. Flex er flink førerhundteknisk og har en god hukommelse. Vi har gått turen til dyreklinikken én gang etter at vi gikk der med hjelpetrener, og jeg synes det gikk bra. Noen detaljer som var borte for meg, men nå har jeg ikke gått der siden november.

I hverdagslydighet i hjemmet er jeg konsekvent og Flex vet hva som gjelder. Jeg mener at det er da man får en trygg hund. Om det er OK å være i sofaen på fredag, men ikke på lørdag når vi har gjester, blir hunden forvirret. Den forstår ikke hvorfor den får lov en dag og ikke en annen. Da får man en usikker hund. Flex vet at hans plass er på gulvet og han har sin egen plass i hjørnet i stuen og i sengen sin i gangen.

På slutten av NAV-skjemaet hvor det skulle stå hvor mange timer han hadde brukt på oss, skrev han: «3 timer i regn, regn og bare regn». Den mannen har en herlig humor!

Joggetur til treningssenteret

I dag skulle Flex og jeg gå til atter en treningstime. Vi går i et anleggsområde hvor ting kan forandre seg fra uke til uke og fra dag til dag. Min kjære forsøker å si i fra om noe vesentlig er endret. Nå har de lagt grus hvor jeg krysser hovedveien for å komme ned til bybanen. Vi gikk på grusen, og etter den kommer det en liten oppoverbakke. «Nei, oppoverbakken skal ikke være så bratt» tenkte jeg og snudde, men for sent. Vi rotet oss rundt på en plass. Jeg hørte trafikken var lengre unna og forsøkte å gå etter den. Gikk optimistisk ned en bakke, men den ble sperret av en låst dør. Vi gikk opp igjen. I desperasjon tenkte jeg å gå gressmatten ned til gangveien, men Flex nektet. Kanskje det var for bratt? Vi fant en ny nedovervei, og vi nærmet oss trafikken. Jeg smilte og roste Flex. Nå var vi på stødig kurs igjen! Min treningstime startet om 7 min., og da var det bare én ting å gjøre: Ta beina fatt. Jeg jogget med Flex bortover. Jeg tror han synes det var litt uvant, men gøy. Jeg er ikke vant til å jogge, men klarte et sted mellom 200-300 m. Vi kom inn på treningssenteret ett minutt før treningstimen min startet. Litt av en tur, men det endte bra. Heretter skal jeg ha med meg telefon, slik at jeg enten kan ringe etter hjelp eller melde om at jeg blir for sen.

På vei hjem igjen tok min kjære meg igjen. Han hadde også vært og trent. Flex tror jeg har begynt å utnytte det at han stopper og jeg knepper av han selen og han får lov til å gjøre fra seg. På vei hjem stoppet han 4 ganger, men jeg ba han gå videre med 2 av stedene. Jeg tror han synes det er spennende å snuse og tygge på pinner… Og hjem kom vi oss, ganske våte etter å ha gått i regn, men mikrofiberhåndkledet er effektivt.

På vei til/fra treningssenteret

Da var det tid for treningstime og min kjære følgesvenn måtte ut på jobb etter en liten luftning. I dag hadde han et litt «daffete tempo», men det kom seg. Jeg tror vi var med busskuret, da Flex gikk helt til høyre på fortauet og jeg gikk ned et skritt og ut i bilbanen. En bil tutet litt og jeg kom meg opp på fortauet igjen. Hvorfor gjorde Flex dette? Var det noe som sperret? Jeg forsøkte å si «finn vei» til Flex, som betyr at han skal finne den beste måten å passere et hinder på. Han bare sto der. Jeg sjekket med markeringsstokken, og det var ingenting. Da gikk jeg først og Flex etter. Etter et par meter tok jeg han i selen igjen og vi gikk videre. Kanskje det var sølt noe på fortauet? Jeg vet ikke. Han gikk fint resten av veien. Når treningstimen var over, lå han og sov. Snakk om avslapning. Veien hjem gikk fint. Et sted, på den mørke strekningen, kom det en sykkel som bremset opp. Jeg og Flex stoppet og sykkelen passerte. Godt vi hadde refleksvester begge to…

Fastlege, dyreklinikk og bybanen

I dag gikk Flex og jeg ut døren 8.20. Jeg luftet ham på veien før jeg kneppet på han selen og vi gikk til fastlegen. Da går vi først til treningssenteret og søker opp den døren, deretter vender vi helt om og runder hushjørnet til høyre to ganger. Da kommer jeg rett på døren til fastlegekontoret. Veldig greit å ha det så nærme! Tidligere var jeg avhengig av bybane, og fordi de bygget mye i området og fordi det var et uoversiktlig sted, var jeg flere ganger avhengig av drosje. Jeg fikk registert meg i resepsjonen og jeg sa «søk stol» til Flex, og gutten fant en ledig stol. Han er flink til akkurat dét. Noen ganger finner han også stoler det sitter folk på… Når mitt navn ble ropt opp fikk vi stablet oss på føttene og Flex fulgte fint fastlegen innover i en kronglete korridor. Fornøyd med min nye fastlege. Jeg var litt usikker på om vi kom til å finne veien ut alene, men Flex tok utfordringen og vi fant frem og helt ut.

Istedenfjor å svinge til høyre, for å gå hjem, svingte vi i dag til venstre for å gå til dyreklinikken. Det var første gang Flex og jeg gikk der etter at jeg gikk ruten med hjelpetrener for en uke siden. Jeg hadde alle detaljer i hodet, og alt gikk etter planen. Det mest utfordrende, er å få Flex til å følge en høyre kant, for om vi ikke gjør det går vi i bilveien. Der kommer markeringsstokken godt til nytte. Vi krysset en innkjørsel og opp på et smalt fortau. Jeg talte 18 skritt og vi søkte døren. Det hadde gått helt uproblematisk, hadde ikke en overhjelpsom mann ønske om å hjelpe oss inn… Flex var flink og fikk klippet klørne sine. Han sliter klørne bak ganske bra, men de fremme er litt lange. Han kommer til å slite forklørne også, og tilbake om 14 dager for ny klipping.

På veien hjem, gikk vi mot en gneldrende liten bikkje, men litt forundret opplevde jeg at Flex overså hunden og jobbet fint over den 2-felts gaten. Flex stoppet. Det viste seg at det var litt høyt villgress. Jeg luftet Flex der. Ingen som går i det gresset uansett. På vei hjem gikk vi forbi en maskin som bråket noe helt forferdelig. Jeg måtte stoppe opp for å forsøke å lokalisere hvor nærme det bråkete beistet var. Det kunne høres ut som om det var på gangstien, men jeg tror faktisk det var helt på andre siden av veien. Flex var tryggere enn meg og jeg stolte på ham. Utrolig hva disse hundene våre skal takle av støy og annet – jeg blir fascinert. Vi kom oss hjem. Som vanlig stopper han med spissen av «trekanten» og vet han er flink. Fikk en godbit. Han logrer hele veien opp til huset.

Vi var hjemme en times tid, før jeg selet på igjen og vi gikk til bybanen. Jeg kan ikke annet enn å si at det gikk upåklagelig! – Men det skulle jo bare mangle, når vi har gått ruten så mange ganger… Han søkte stolpen flott og vi krysset bybanesporet. Jeg går ganske langt inn på perrongen, for å sikre at vi kommer inn på en av de to mitre dørene. Etter ett minutt kom bybanen, og jeg må innrømme at jeg i blant blir litt flau. Flex mener tydeligvis at han har førsteretten til å gå på bybanen, og alle andre passasjerer må pent vente… Vel, vi fant «vårt» sete på andre rad på høyre side. Det er greit å gå på når bybanen begynner der jeg går. Da er de fleste seter ledige. Jeg var trøtt i dag, men hørte plutselig at vi var på Kronstad, og da skulle jeg av på neste stopp.

Etter møtet, satte jeg meg ned i resepsjonsområdet. Jeg kjøpte ny billett og fant frem mobilitetsstokken. Vi stoppet opp,, jeg lyttet etter bybanen, vi gikk og Flex svinger nå selv opp på perrongen til høyre. Jeg tror vi snart kan klare den veien uten mobilitetsstokken. På bybanen fant jeg et ledig sete på første rad. Ikke helt fornøyd med det, for da kan enten forpart eller bakpart ligge ved døren. Nå skulle ikke den døren brukes, så det gikk jo ingen forbi der. Når vi skulle av på Lagunen, fant Flex det best å kravle under skillet mellom gang og sete. Jeg måtte slippe kobbel, jeg fikk han raskt til meg igjen og vi gikk ut. På vei hjem møtte vi utrolig mange skoleungdommer. Om Flex manuvrerte rundt de eller de navigerte rundt ham, eller en mellomting, vet jeg ikke, men det gikk veldig fint. Nå gikk vi helt etter boken. Flex fant stolpen og vi krysset over! Veien hjem var plankekjøring. Vi møtte en annen hund. Det merket jeg på draget, jeg stoppet Flex og ba ham sitte. Jeg antar at mannen som hadde hunden, hadde en valp eller unghund med seg. Han var veldig flink til å holde kontakten med hunden sin. Bedre enn jeg. Jeg ble mer opptatt av å høre hva han sa enn å ha kontakt med Flex. Ble en liten oppvekker for meg selv. Vel hjemme fikk Flex en tørrfiskbit for vel gjennomført jobb. Til sammen i dag tror jeg vi har gått ca. 4 km.

I ettermiddag skal Flex få halv porson middag og halvparten av middagen i terningen sin. Den liker han å holde på med. Jobber både med snute og labber for å bevege på den, og når den ikke lenger lager lyder, er den ikke interessant mer – da er det ikke flere fôrkuler igjen…

Ut på tur og tur til treningssenteret

I dag gikk jeg og assistenten min tur med Flex. Det gjør vi hver mandag og hver torsdag, selv om jeg ikke alltid skriver om det på bloggen. Han løp mye i dag og fikk tatt seg skikkelig ut. Vi møtte to damer med barnevogner, men de overså han. Vi møtte et gammelt ektepar med en stor blandingshund. Flex blir som vanlig veldig glad for å få leke med andre hunder, ja, litt slik at de andre hundene synes det blir litt i ivrigste laget.

For å spare litt tid i dag, kjørte assistenten min oss til skogen, og deretter kjørte vi videre til Lagunen. Flex lå i bagasjerommet (hvor det luktet Kira på 11 1/2 år) mens jeg var inne og gjorde mine ærender.

I kveld gikk Flex og jeg atter en gang mot treningssenteret. Etter krysningen av sideveien, fikk han et hardt drag i selen, og jeg tantok at enten møtte vi en hund eller det kom en imot oss. Brått svingte han inn mot venstre, men jeg fikk han inn på riktig retning igjen. Da pep/klynket han litt, slik han gjør når han ikke får hilse på andre hunder. Veien videre gikk upåklagelig. Inne på treningssenteret fikk han hilse på et eldre ektepar når jeg hadde tatt av ham selen og deretter ba jeg ham om å legge seg på teppet sitt. Der lå han fint under hele treningstimen – som vanlig…

Hjem igjen var det på med refleksvest. Nå går vi tvers over parkeringsplassen, i dag rundt en bil, og direkte til fortauskanten. Tidligere gikk vi litt nedover veien før vi krysset fordi vi ikke klarte å holde riktig retning. Det kommer seg! Han gjorde tegn til å ville luftes, men jeg tror ikke han fikk gjort så mye. Det kom en annen hund forbi. Det var så vidt jeg klarte å holde gutten igjen. Men det skal han ha, han bryr seg ikke mer med hunden når den har passert. Jeg kneppet på sellen igjen. Vi møtte enda en hund, og denne gangen fikk han en kraftig korreks når han ville hilse. Jeg luftet ham ved vår vanlige lufteplass før vi gikk hjem.

Til treningssenter og kloklipp

I kveld gikk Flex og jeg til treningen igjen. Den veien kan han, og han søker alltid opp stolpen der vi krysser hovedveien til Lagunen og bybanen. Han begynte å snuse litt og jeg ga ham korreks. Et uhell skjedde. Han gikk ned i grøftekanten og måtte bæsje. Jeg tok av ham selen og så om han måtte gjøre mer, men det så ikke slik ut. Flex gjorde tegn, men jeg misforsto de. Hadde han stoppet opp, hadde jeg forstått det, men dette var ikke med våre vanlige luftesteder. Han er da tross alt flink og går ut i grøften istedenfor å gjøre fra seg midt på gangstien.

Der vi svinger opp til venstre, stoppet han perfekt. Skulle vi gått til dyreklinikken, skulle vi fortsatt i den retningen, derfor er det fint at han markerer der. Vi gikk oppover til venstre og krysset veien, inn på parkeringsplassen til treningssenteret og rett mot døren. Flex ligger fint på teppet sitt. Etter trening gikk vi hjem. Heldigvis har ikke Flex det samme tempoet hjem igjen som når vi skal til. Til treningssenteret bruker vi 19 min., og hjem igjen bruker vi 6 min. mer. Da er matmor sliten og ikke så sprek…

Jeg har vært i kontakt med dyreklinikken ang. billigere kloklipp. De er i ferd med å utvikle et billigere tilbud som skal være oppe å gå før jul. Jeg spurte om det var mulig å få noen rabatt før jul. Jeg har ikke fått svar enda, men uansett tenker jeg å dra til dyreklinikken på tirsdag, når jeg likevel er til fastlegen som er i området, for å få klippet klørne til Flex litt. Selv om det koster 300 kr. Klørne hans er lange. For lange.

Til/fra bybane og treningssenter

I dag gikk Flex og jeg til bybanen og tok den til Danmarksplass. Flex gikk upåklagelig. På Danmarksplass hadde jeg en brukertesting av Helse Vest sine nettsider med tanke på tilgjengelighet for synshemmede. Etterpå var jeg i et annet møte som var ferdig litt over 15.00. Jeg ringte til min kjære, som sluttet jobben kl. 15.30. Vi møttes. Jeg har litt «angst» for overfylte bybaner… Og i rusjtiden når de går hvert 5. min., krever det mer lytting for å krysse ene bybanesporet. De som ser har det lettvint…

Jeg gikk hjem og min kjære tok turen ned til Lagunen. Den stolpen vi fant så fint i går sammen med hjelpetrener fant vi ikke i dag. Flex fant stein og en parkert bil. Var jeg på parkeringsplassen? Ikke etter trafikken å dømme. Kanskje vi skulle ha gått lenger til høyre. Det tror jeg når jeg tenker nå i ettertid… Istedenfor gikk vi opp en på litt grus og på siden av veien. Vi krysset over riktig. Veien for øvrig gikk fint.

I kveld hadde jeg treningstime og vi gikk fra og til. Jeg mistenkte at vi hadde en hund fremfor meg, for trekket til Flex var enormt en stund. Han pep litt i «frusterasjon» når jeg ba ham komme fot etter lufting. Det gjør han når han ser en annen hund. Jeg synes han har bedret seg. Han «buser» ikke etter andre hunder slik at jeg ligger strak på marken (bank i bordet). Vi kom der Flex og jeg svinger opp mot venstre mot treningssenteret, og hvor jeg og hjelpetrener krysset rett frem. Flex stoppet ikke for høy kant og gikk rett ut. Han fikk en skarp korreks, vi gikk tilbake og han fikk prøve på nytt. Stoppet fint for kanten og fikk ros. I dag skulle vi til venstre. Flex vet nå hvor vi skal krysse veien og har stødig kurs rett mot døren til treningssenteret. På vei hjem igjen var han ganske daff i hastigheten, men det var helt OK, for jeg var ganske sliten selv…

Trening til dyreklinikk og legekontor

I dag kom hjelpetreneren fra Hordaland førerhundklubb for å hjelpe meg med å lære veien til dyreklinikken, og når vi først var i gang tok vi også veien til fastlegekontoret som er vegg i vegg med treningssenteret jeg trener ved. Ruten til dyreklinikken var litt «forvirrende» i begynnelsen, men etter å ha gått den to ganger, tror jeg at jeg har den i hodet. Vi gikk også inn i lokalene slik at jeg vet hvordan det ser ut. Fine lokaler. Flex fant disken og en stol. Litt surrete var han med å finne døren ut.

For å finne legekontoret, søkte jeg opp døren til treningssenteret og deretter tok til venstre og fulgte hushjørnet rundt til høyre. Et lite kontor det er lett å orientere seg i.

Hjelpetreneren mente at jeg bør trene på å følge venstre kant, selv om det er på fortau, siden det kommer sykler, skateboard o.a. i stor fart. Det må vi øve på. Da kommer markeringsstokken godt med. Hjelpetreneren synes jeg hadde en fin tone med Flex. Jeg ga ham positive tilbakemeldinger. Han var enig med meg at om han blir forvirret eller ukonsentrert, blir jeg selv litt oppkavet. Da foreslo han at jeg satte Flex ned, strøk han litt på brystet osv., før vi fortsatte.

Dette tror jeg skal gå bra! Jeg er takknemlig for at det finnes hjelpetrenere som bruker av sin fritid på å lære førerhundbrukere nye ruter. Det er ikke slik at vi kan ta med oss førerhunden og gå hvor vi vil. Når du ser en førerhund i byen som jobber flott, ligger det trening bak.